Der står den som et stille vitnesbyrd om julens store mysterium: Gud er blitt menneske. Han har fått et ansikt. Det ansiktet er Kristus.
Under en stjernestrødd himmelhvelving sang vi 'Deilig er jorden'. Riktig stemningsfullt ble det når vi slukket lommelyktene våre, og lot lysene ved krybben lyse opp kveldsmørket. Vi håper de mange som går turer forbi kapellet vil ha gleden av krybben og stanse opp en stund og undres over julens egentlige innhold.
Her er litt om julekrybbens historie:
'Det er Frans av Assisi som tidlig på 1200-tallet virkelig får julekrybben til å bli noe levende som mennesker kan feire sammen. Hans biograf, Thomas av Celano, forteller at Frans gav følgende instruksjoner til en venn han skulle feire julen sammen med nær byen Greccio:
"Hvis du ønsker at vi skal feire Herrens kommende fest i Greccio, må du så raskt som mulig gå bort og gjøre alt som jeg sier deg. Jeg vil nemlig gjerne feire minnet om det barn som ble født i Betlehem. Og jeg vil så anskuelig som mulig få fremstilt for mine legemlige øyne den bitre nød han alt som barn måtte lide - hvordan han ble lagt i en krybbe der okse og esel stod, og hvordan han fikk redet en seng i høyet." Så nærmet gledens dag seg, og Greccio ble så å si til et nytt Betlehem. Folk strømmet til, og ved det nye mysteriet ble de fylt av glede'. (Fra nettsiden til Den katolske kirke).
Med reformasjonen forsvant julekrybbene, men siden 1900-tallet har de fått sin rensesanse.
Foto: Marianne Aanstad Stabell
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar