Det er mange som har reist seg igjen litt rettere i ryggen etter å ha hørt disse salige ordene.
For det er god sjelehygiene å kunne bekjenne sine synder mens andre lytter til ens synsbekjennelse.
Forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, etter tradisjonen kalt 'den rettferdige', og Jesu bror, skriver i sitt brev:
'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning'. (Jak 5,16)
Hvem skal vi så bekjenne for? I forrige del av denne artikkelen nevnte jeg at vi kan gå til en prest, pastor eller en moden kristen, en vi har tillit til. Fordelen med å gå til en prest eller pastor er at vedkommende er vant med å motta skriftemål og gi absolusjon - altså Guds tilgivelse - men ikke bare det, han er også pålagt taushetsplikt. Den er absolutt. Det man hører i et skriftemål kan ikke røpes for andre. En prests eller en pastors taushetsplikt er absolutt.
Martin Luther beskriver skriftemålet en rekke steder. Det var slett ikke noe han ville kvitte seg med selv etter bruddet med Den romersk-katolske kirke. Reformatoren beholdt skriftemålet fordi han forstod dets store betydning.
I sin lille katekisme skriver han:
'Hva er skriftemålet? Skriftemålet er delt i to. Først bekjenner vi våre synder, og så mottar vi syndsforlatelsen av den vi skrifter for. Vi tar imot som fra Gud selv, og tror fullt og fast at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen.
Hvilke synder skal vi skrifte? For Gud skal vi bekjenne all vår skyld, også synder vi ikke vet om, slik som vi gjør det i Herrens bønn. Men når vi skrifter for et menneske, skal vi bekjenne bare de synder som vi vet om, og som tynger samvittigheten'.
Det er et godt råd fra reformatoren å ta med seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar