Jeg har lenge interessert meg for det som skjedde med menigheten, etter at den ble en del av statens religionsvesen. Den gikk fra å være en martyrkirke, som opplevde en kolossal ekspansiv vekst, hvor statsmakten opplevde den som farlig, til å bli statens lydige redskap. Det ser ut som om når den onde ikke klarte å knuse menigheten gjennom hard forfølgelse, skiftet han taktikk. Han fikk menigheten til å bli en del av den som forfulgte den, og dermed fikk han også kontroll over den.
Romerrikets forfølgelse av den unge kirken strakte seg over en periode på nesten 300 år. Henry Ussing skriver i boken "Evangeliets sejrsgang ud over jorden" (Gads forlag, København 1924): "Omkring år 300 da kirken fremdeles var en martyrkirke er det anslått at det fantes omkring åtte millioner kristne." Det utgjorde i såfall en femtedel av hele Romerrikets befolkning. Forfølgelsen hadde altså ikke svekket kirken, heller gjort den sterkere og djevere.
Det er med rette stilt store spørsmålstegn om hvorvidt keiser Konstantin var en kristen, selv om Den ortodokse kirke hyller ham som en helgen. Han ble først døpt på sin dødsdag.
Eusebius av Cæsarea (265-340) er ikke en objektiv historiker. Hans beundring for keier Konstantin skinner mer enn tydelig igjennom når han skriver:
"Hele verden har opplevd en lys og strålende dag, en gjennomtrengende stråleglans opplyser nå alle Kristi kirker med et himmelsk lys."
Dette er slik Eusebius leser historiens utvikling etter at keiser Konstantin gjør den kristne tro til statens religion.
I 321 gjør keiseren søndagen til alminnelig hviledag, og menighetens samlingsdag gjøres dermed til et statsanliggende. Og keiseren selv blir gjort til menighetens overhode. For nytestamentlig kristen tro er dette uhørt. De første kristne ble forfulgt fordi "de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (Apgj 17,7)
Nå gjøres denne kongen til menighetens overhode. Men det finnes ikke noe slikt verdslig overhode for menigheten. Menigheten er ikke et to-hodet troll. Den har kun et hode: Kristus.
"... slik også Kristus er hode for menigheten. Og Han er Frelser for legemet." (Ef 5,23)
Menighetens tilsynsmenn hyller nå keiseren som deres overhode, selv om han fremdeles lar seg hylle som Pontifex Maimus: Den store brobygger. Denne tittelen er ikke tilfeldig. Den er også tittelen på den øverste presten i den romersk polyteistiske religonen.
N.F.S Gruntvig er en mann som er interessant på mange vis. I denne sammenheng er det vel verd å lese hva han skrev i sin verdenshistorie. Der heter det:
"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebius og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den tiden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus ..." (N.F.S Grundvig; Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs Forlag, København 1862, side 51)
(fortsettes)
Statuen viser Konstantin den store.
4 kommentarer:
Det skal bli interessant å lese fortsettelsen, Bjørn Olav. Men siden du legger ut dette emnet i deler, og dermed åpner opp for kommentarer underveis, kan jeg tenke meg å komme med et par bemerkninger allerede nå.
- Det er forskjell på en statsreligion og en statskirke. Keiser Teodosius gjorde kristendommen til statsreligion ca. år 380. Konstantin gjorde kristendommen til en favorisert religion. Hva som er statsreligion, er det staten som bestemmer. Hva som er statskirke, er gjerne kirken med og bestemmer selv.
- Jeg skjønner ikke hva du mener med at keiseren ble gjort til kirkens overhode i 321. Kirken vedtok da ikke noe sånt. At keiserne fra og med kirkemøtet i 325 og fremover kunne påvirke kirken en del, stemmer nok. Det gikk vel mest på hvilke partier keiseren støttet i de ulike stridigheter. Men det er jo samtidig mange eksempler på at biskopene gjorde imot det keiserne likte.
- Kirkens største veksttid var nok i tiden etter at forfølgelsene tok slutt. Ennå på 300-tallet ser det ut til at kravene for å bli døpt og være medlem av kirken, var ganske strenge. Men etter hvert som stadig flere søkte kirken, ble vel dette vanskelig å opprettholde. Så kanskje årsaken til en utvanning i deler av kirken ligger vel så mye i at den ble en kirke for hele folket, som keiserens eget forhold til kirken.
- Det er nok for drøyt å si at en femtedel av romerriket var kristne i år 300. Vi vet ikke akkurat hvor mange det var, men antagelig var det rundt 10 prosent.
- Det blir nok også for generelt å si at kirken omkring år 300 var en martyrkirken. Forfølgelsene av kirken var spredt, geografisk og tidsmessig. Forfølgelse i noen perioder, ro i andre. Forfølgelse noen steder, ro andre. Vi vet om noen perioder med ganske omrfattende forfølgelser, men det var i alle fall ikke slik at kirken over alt og til alle tider blr forfulgt før Konstantin kom til makten.
Takk for verdifulle innspill.
I kommende artikkel vil jeg ta for meg keiser Teodosius.
Jeg er forsåvidt enig i at det er forskjell på en statsreligion og en statskirke, men i den sammenhengen vi her snakker om utgjør vel ikke forskjellen noen særlig stor betydning. Det er riktig at kirken hadde en viss bestemmelsesrett under Konstantin, men ville neppe ha kunnet bestemme noe som ikke samsvarte med keiserens vilje. Jeg tenker her også på det faktum at keiseren lot seg hylle om Pontifex Maximus. Så vidt jeg vet snakker Den ortodokse kirken om ham som den 13 apostel.
Lot ikke keiseren seg hylle av kirken? Ble han ikke sett på som dens store helt?
Det er riktig også at forfølgelsen kom i ulike bølger, men det er vel ingen tvil om at vi snakker om en martyrkirke frem til keiser Konstantin. Etter dette opphørte forfølgelsen for en tid, i hvert fall for de som underordnet seg statsmakten. Det var verre for de som tenkte og trodde annerledes. De var fortsatt en del av martyrkirken.
Nå ser vi litt forskjellig på dåpen, men kunne den også brukes politisk? Jeg tenker her på dåp av barn. Når dåp av voksne, på bekjennelse av tro, etter at de hadde omvendt seg, ble mindre vanlig, så antar jeg at dåpsundervisningen ikke lenger var så viktig. Har jeg rett i det?
Hva tallmaterialet angår har jeg støttet meg til Peter Wagner, og det forskningsmaterialet som foreligger vi ham fra Fuller.
Jo, dåpen ble sikkert (mis)brukt av keisermakten. Slik er det med all menneskelig makt. Konstantin var ikke så mye opptatt av kristendommen i seg selv, som han var av enhet. For å ha et stabilt rike å herske over, trengtes også religiøs enhet og ro. Han så at kristendommen var en for stor makt til å forfølges. Samtidig var han meget irritert over kirkens indre stridigheter. Derfor tok han initiativ til kirkemøtet i Nikea i 325, for å skape ro og enhet i kirken. Når senere keisere gjorde kristendommen til statens religion, og deretter forfulgte dem som var annerledes, skyldtes også det behovet for enhet i riket. Også i vår tid og vårt land ser det ut til at staten ønsker å bruke kirkensom sitt redskap. Vi kan vel si det slik at der det er en sterk statsmakt, vil man enten forfølge kirken eller bruke den som sitt redskap. Men så er det opp til kirken om den vil la seg (mis)bruke til statens formål.
Bildet av kirken på 300-tallet som hyllet keiseren og lot ham få makt over kirken, er ikke entydig. Så vidt jeg husker, var kirken i Egypt av dem som var skeptisk til den keiserlige innflytelse.
Rundt år 400 ser vi også en myndig kirkeleder, Johannes Krysostomos i Konstantinopel, som offentlig refset keiserinnen. Nå ble han da også landsforvist, men poenget mitt er at det ikke er sånn at alle i kirken umiddelbart ble nikkedukker for statsmakten.
Når det gjelder antall kristne i Romerriket i år 300, er vel ikke det den største sak å diskutere. Men jeg ville nok ikke stolt for mye på Wagner i en slik sak. Professor Oskar Skarsaune skriver i boken "Jewish believers in Jesus" at han antar at det den gang var maksimum 10 prosent kristne. Han anslår også at dette vokste til ca. 90 prosent rundt år 550. Årsakene til denne sterke veksten er flere. Statsmakten bidro helt sikkert mye, men mye skyldtes også den åndskraft som kirken tross alt hadde. Den forsvant nemlig ikke fra kirken med Konstantins inntreden.
Legg inn en kommentar