Bederen som tross sykdom fikk bli til stor velsignelse for Guds rike

Det er en glede å kunne skrive om Ignatios Brianchaninov (1807-1867), hvis minnedag det er i dag. En av årsakene er at han var en av de store læremesterne når det gjelder Jesusbønnen, som jeg er blitt så glad i.

Han kalte den for 'kongsveien, som leder bederen fra jorden til himmelen'. Du kan lese her her:

http://www.monastisk.blogspot.com 

Å gi sitt liv for andre er det største for oss mennesker

'Livets store paradoks er at de som mister livet kommer til å vinne det.

Dette paradoks blir svært tydelig i hverdagslige situasjoner. Om vi klynger oss fast til våre venner, kan vi miste dem, men om vi ikke er for krevende i våre relasjoner får vi mange nye venner.

Om berømmelse er det vi kjemper for, forsvinner den ofte så fort vi når den, men om vi ikke har behov for å bli kjent, kan vi bli husket lenge etter at vi er døde.

Når vi vil være i sentrum havner vi lett i utkanten, men når vi er så fri kan vi kan trives hvor som helst havner vi ofte i sentrum.

Å gi sitt liv for andre er det aller største for oss mennesker, Da vinner vi livet'.

(Henri Nouwen. Oversatt fra boken: Bread for the Journey)

Fem iranere arrestert langfredag

Iransk sikkerhetspoliti slo til mot en husmenighet i den sørlige delen av hovedstaden Tehran (fredag) langfredag.

I følge Mohabat News har menneskerettighetsgrupper i Iran rapportert at det er fem arresterte: Ehsan Sadeghi, Nazi og Maryam Asadi, Vahid Safi, og Amin Mazloomi.

Det var huset til Maryam Asadi som ble stormet av politiet, mens de holdt gudstjeneste der. Sikkerhetspolitiet skal ha vært bevæpnet. De skrekkslagne gudstjenestedeltagerne var først vitne til at huset ble ransaket, før de ble tatt med videre til ukjent adresse for avhør.

Naboene som var var vitne til arrestasjonen forteller at politiet opptrådte svært nedlatende overfor både de som ble arrestert, og overfor naboene. Politiet var også oppe på taket og brøt i stykker TV-antenner, også tilhørende andre enn de arresterte.

Det foreligger ingen øvrige opplysninger om de som ble arrestert langfredag. La oss huske dem i vår forbønn.

Nå har USA mistet all troverdighet i spørsmålet om menneskerettigheter

Norges stats- og utenriksminister bør i dag innkalle den amerikanske ambassadøren og si tydelig fra at Norge ikke kan akseptere dødsstraff.

I natt skjedde det igjen. Og det gikk så galt som det kunne gå. Den dødsdømte fangen Clayton Lockett (bildet) fikk en miks med medikamenter som ikke virket som de skulle, og måtte utstå grusomme lidelser før han endelig døde.

USA har hatt liten troverdighet når det gjelder kampen for menneskerettighetene i land som er kjent for å bryte dem. I natt mistet de den lille troverdigheten som er igjen.

Alle som er opptatt av menneskerettighetene burde nå sende brev til den amerikanske ambassadøren i Norge og gi uttrykk for sin avsky mot dødsstraffen.

Du kan - om du orker - lese hva som skjedde her:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/usa/doede-av-hjerteinfarkt-etter-skandalehenrettelse/a/10130958/

Foto: AP

8000 deltok i påskefeiringen i Taize

8000 gjestet den økumeniske kommuniteten i Tazie i tiden før og under påske.

Palmesøndag (bildet) inviterte bror Alois og kommuniteten alle som var i Taize denne søndagen, til å møte klokken 09.00 om morgenen Saint Stephens Spring, som er et stillested i Taize. Nede ved sjøen som finnes her, i det nydelige solskinnet denne vårdagen holdt de grener i hendene og sang lovsanger, for å minnes Jesu inntog i Jerusalem. Så gikk brødrene og de forsamlede opp på åskammen til kirken for å feire eukaristien.

Om kvelden var det en velkomstsamling for Den stille uken. Her deltok i hovedsak gjester fra Tyskland, Portugal og Frankrike.

Skjærtorsdag var det fotvask. Alle som var tilstede fikk vasket sine føtter. For å minnes Jesu død ble store deler av fredag tilbrakt i stillhet.

1.påskedags morgen lød seiersropet 'Kristus er oppstanden!' ut over det vakre landskapet. Denne påskehilsenen lød på 32 forskjellige språk under gudstjenesten.

Sannheten er udødelig

En av de mest toneangivende anabaptistene, Balthasar Hubmaier, født i 1480, med doktorgrad i teologi, ble brent på bålet i Wien 10.mars 1528. Han er kjent som en av Døperbevegelsens fremste teologer, og for dette utsagnet:

Sannheten er udødelig!

Det skal ha vært hans siste ord.

Det er noe å ta med seg i en tid som vår når vi stilles overfor valget med å 'stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige' (Jud v.3), eller å velge samtidens populær-teologi som bygger på hva en til hver tid føler er rett.

Glem ikke at mange har betalt med sitt liv for sannheten. Er din tro verd å dø for?

Bildet viser Kreutzenstein slottet i Østerrike. Balthasar Hubmaier ble holdt fengslet her, og torturert på det mest grusomme frem til sin martyrdom i Wien. Noen dager senere grep kristne autoriteter - ivrige tilhengere av tesen om 'rettferdig krig' - Balthasar Hubmaiers kone,Elsbeth, ut til broen som krysser elven Donau. De bandt hendene hennes bak på ryggen, og bandt en stein rundt nakken hennes, og kastet henne i elven.

Stadig flere kommer sammen for å be tidebønner

Det skjer spennende ting i Kristi kropp for tiden! Stadig flere oppdager betydningen av å be tidebønner.  Jeg hører om nye grupper og fellesskap stadig vekk. Og det oppmuntrer meg veldig - og gir håp!

Her er bare noen eksempler: I pinsemenigheten Filadelfia i Oslo finnes det en egen kommunitet, som ber tidebønn. I samme by møtes unge mennesker i kjelleren i gammelt hjem for misjonærer. Jeg har deltatt noen ganger i denne sammenhengen, og det har vært givende.

I dag forteller Grethe Livbjerg, redaktøren av Levende Vand, et ledende dansk tidsskrift for bønn og fornyelse, at 'flere morgener i uken samles en gruppe yngre mennesker på Nørrebro for å be Laudes sammen. Ja noen er flyttet til området for å bo tett på fellesskapet ...'

Jeg har ingen full oversikt over hvor mange slike grupper som finnes, verken i Norden, eller i Norge. Men det er mange.

Min drøm er å se nymonastiske kommuniteter vokse frem i Norge. I Sverige er det flere av dem. I Norge ser vi de første spede forsøkene på å etablere slike. Nymonastiske kommuniteter består enten av mennesker som bor i nærheten av hverandre, som ønsker å leve forpliktende liv sammen, og møter hverandre regelmessig for å be tidebønner, spise sammen, studere Guds ord og ta del i de utfordringene som finnes i et lokalsamfunn. Eller de velger å bo sammen i et felles hus, gjerne inne i bykjernen for å utgjøre en forskjell der.

Nå settes fokus på Glenn Stassens teologi om fredsskapende arbeid

Fredsaktivister reflekterer over baptistisk fredsskapende arbeid etter Glen Stassen's (bildet) død.

Eksperter sier baptister i økende grad er blitt klar over det bibelske fundamentet for å arbeide for fred og rettferd, men at de samtidig blir hindret en en amerikansk baptistisk kultur som ser med velvilje på bruken av væpnede konflikter.

Begrepet 'baptistisk fredsarbeid' skaper ulike bilder når folk hører det. Alt fra at ex-president Jimmy Carter er valgobservatør i konfliktområder av verden, til menneskerettighetsaktivister som arbeider frem fredsavtaler mellom stridende parter i Afrika eller Midt-Østen.

'Men det behøver ikke bare å bety det', sier LeDayne McLeeese Polanski, som er koordinator for Baptist Peace Fellowship i Nord-Amerika, i et intervju med Associated Baptist Press News.

Fredsskapende arbeid kan også innebære arbeidet med å være mentor for barn i den indre bykjernen, eller skrive til medlemmer av kongressen for å rette fokus på lokale skoler som er underbemannet, sier Polanski.

Grunnleggende kan man si at alt som fremmer rettferdighet leder til fred, og det betyr at mange baptister og andre kristne er fredsskapere uten kanskje å vite om det.

'En del av vårt arbeid handler om hjelpe andre til å se hva de selv holder på med, og hjelpe dem til å se at det er fredsskapende arbeid. En god del menigheter driver med dette allerede', sier Polanski.

Skapte ny tradisjon
Etter at Glen Stassen døde 26.april har det baptistiske fredsarbeidet blitt trukket fram i ulike sammenhenger. Glenn Stassen var kjent for sitt forfatterskap om krig- og fredsproblematikk, og om viktige etiske anliggender.

Stassen, som døde 78 år gammel, i Californiam underviste ved Southern Baptist Theological og Fuller Theological seminaries, samt andre undervisningsinstitusjoner. I mer enn 30 år var han en ledende stemme for fredens sak, og hans bok: 'Just Peacemaking', har vært banebrytende.

Stassen sørget for å få med seg baptistene inn i en kristen kontekst, som stort sett var ledet an av mennoniter og kvekere.

'Glen Stassen skapte en ny tradisjon for fredsarbeid blant baptister', sier Robert Parham, grunnleggeren og eksekutiv direktøren for Baptist Center of Ethics, og tidligere elev av Stassen ved Southern Baptist Theological.

Parham og andre medlemmer av et kurs i etikk som ble ledet av Stassen forfattet en resolusjon for å støtte kontroll av kjernefysiske våpen. Denne resolusjonen ble vedtatt av Southern Baptist Convention i 1978.

Selve kjernen i Glen Stassens teologi om fredsskapende arbeid var Bergprekenen. Og han levde ut sin teologi i praksis ved å reise til områder av verden hvor dette budskapet kunne praktiseres.

Du kan lese mer om Baptist Peace Fellowship of North America her:

http://www.bpfna.org/

Og Baptist Center for Ethics her:

http://www.ethicsdaily.com/

Ukrainerne bøyer kne for Gud

Sterke bilder og vitnesbyrd fra Ukraina nå i kveld.

Mens krisen eskalerer samles stadig flere kristne seg på offentlige plasser for å be. De bøyer gjerne kne, og øser ut sitt hjerte for Gud, om landet og folket og den politiske situasjonen.

Og vi hører stadige vitnesbyrd om at mange nå åpner seg for evangeliet. Folk som vanligvis bare vil gå til kirken i forbindelse med jul og påske, er nå ivrige etter å lese Guds ord, høre Guds ord og be.

Nylig ble 200.000 eksemplarer av Lukas-evangeliet delt ut i en dør til dør aksjon.

Ikke mulig å være mot abort og samtidig være for dødsstraff

En av verdens fremste eksperter på Det nye testamente, N.T Wright (bildet), har nylig skrevet en artikkel i Washington Post, hvor han tilkjennegir sitt syn på dødsstraff og amerikansk kristenhet.

Dette synes jeg var så interessant at jeg har valgt å oversette det til norsk, og dermed gjøre det lettere tilgjengelig for norske lesere:

'Du kan ikke forene det å være 'ja-til-livet' og samtidig si ja til dødsstraff. Nesten alle de tidlige kirkefedrene var imot dødsstraff, selv om det var en selvfølgelig standard i den antikke verden. De var opptatt av at deres holdning samstemte med den tradisjonelle gamle jødiske og kristne tro, om at livet er en gave og det er derfor de nektet å følge den allestedsnærværende hedenske praksisen med å sette ut jentebabyer (etterlate dem for at ulvene eller slavehandlerne skulle ta dem).

For meg er det helt ulogisk at man er for å drepe et barn som ennå ikke er unnfanget, men samtidig være mot dødsstraff.

For mange av oss briter er amerikansk politikk håpløst polarisert. Alle typer saker samles i to store hauger. Resten av verden i dag og opp gjennom århundrene, klarer ikke å se ting på denne forferdelig unyanserte måten'.

Foto: Trevin Wax.

Boko Haram har drept 2.596 mennesker - i hovedsak kristne - på tre måneder

På tre måneder har den islamistiske gruppen Boko Haram i Nigeria gjort seg skyldig i drap på 2.596 mennesker, flesteparten av dem kristne.

Bare i april alene har Boko Haram regelrett slaktet ned dusinvis av uskyldige i i angrep rettet mot landsbyer i det nordlige Nigeria. 71 mennesker er drept og 130 hardt skadet i forbindelse med et bussbombeangrep. Målet var å ramme kristne som skulle feire påsken. 243 kristne skolejenter er kidnappet av den ekstremistiske gruppen - som ikke skåner noen. Brutaliteten har nesten ikke sidestykke.

Nedslaktingen av mennesker - for det meste kristne - begynte i 2009 - og Boko Harams voldsorgie ser bare ut til å eskalere.

Nigeria bør stå langt oppe på bønnelisten din!

Høytidelig innvielse av Antoniosgården

Vi gleder oss sammen med de som deltok i vigslingen av Antoniosgården i går.

Antoniosgården er en del av den Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby. Her feires allerede to daglige tidebønner, regelmessig eukaristi, og man tar imot gjester til retreat.

Antoniosgården ligger vakkert til ved sjøen Väneren i Skara stift.

Vigslingen av stedet skjedde i forbindelse med en gudstjeneste ledet av biskop emeritus Biörn Fjärstedt, og preses for Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby, Peter Halldorf (bildet).

I gudstjenesten deltok også lokale prester og pastorer fra samtlige menigheter Kållandsö. Etter gudstjenesten bød man på kaffe og kake, og gode samtaler utendørs i den vakre vårsolen.

Det foreligger planer om at Kristi himmelfartskapellet på Eina også blir en del av nettverket til Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby. Avgjørelsen om dette tas i nærmeste framtid.

Du kan lese mer om Antoniosgården her:

http://www.antoniosgarden.se/antoniosgarden.html

Foto: Antoniosgården

Som et spedbarn i sin mors armer

"Når vi ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer'. 

Ordene tilhører munken, fader Paisios. (bildet).

Ta deg tid til å la de ordene synke inn i dag. De gjør noe med deg, om du bruker litt tid med dem. Du forstår med ett at bønn ikke er noe annet enn en relasjon med Ham, som vi vet elsker oss.

Bønn kan for enkelte lett bli et strev, og en aktivitet, vi pliktskyldig føler oss dratt mot. Men er utgangspunktet at jeg har latt meg elske av Gud, og vet at jeg er et barn av Den Høyeste Gud, så blir bønnen like naturlig som å puste.

Ordene til munken Paisios passer godt sammen med ordene fra Salme 131:

'Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barnet er min sjel hos meg'. (v.2)

Pave Frans møter sterk motstand innad i kirken for sin reformasjon

Det har vel egentlig bare vært et spørsmål om tid, men nå bekrefter kardinal Oscar Rodriguez Maradiga det mange har tenkt og sagt:

Den folkekjære paven møter sterk motstand for sin stil og sine reformer fra den såkalte 'Kurien'. Den romerske kurien er en romersk-katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og i Roma.

Og fortsatt i følge kardinal Maradiga er det ikke bare reaksjoner i den gamle kurien, men det kommer sterke reaksjoner også fra de som er misfornøyde med å miste sine privilegier, ikke minst de materielle.

Oscar Rodriguez er erkebiskop i Tegucigalpa, hovedstaden i Honduras. Han har ingen hvem som helst i denne sammenhengen. Maradiga er koordinator for for det råd av kardinaler som paven satte ned i fjor, som har til hensikt å revidere byråkratiet i Vatikanet. Slikt blir det bråk av! Og særlig i en kirke som til de grader styres av byråkrater.

Det er det anerkjente svenske katolske tidsskriftet Sigtuna som omtaler saken i sitt siste nr. Til dette tidsskriftet sier erkebiskop Maradiga:

”Det är ett nytt sätt att tänka, inklusive sättet att leda kyrkan.”

Og videre:

 ”Vi måste vara beredda att möta det, eftersom denna sköna, men ovana popularitet håller på att stärka folks trohet, samtidigt som den i lika hög grad kan väcka en döv opposition från inte bara den gamla kurian, utan även från dem som är missnöjda med att mista sina privilegier när det gäller bemötande och vällevnad".

Noen har spekulert i hvor lenge pave Frans I får lov til å være pave. Det vil tiden vise. At noen misliker hans reformasjon er nå bekreftet og det er sterke krefter det er snakk om.

Israelske og palestinske foreldre finner hverandre etter drapene på deres barn

En israelsk kvinne og en palestinsk-arabisk mann som begge har mistet sine barn i den pågående konflikten, talte sammen på en fredskonferanse i Nashville, Tennessee 23. april.

De understreket betydningen av tilgivelse og forsoning, og at 'kristne er kalt til å forløse hele kulturer, ikke bare individer'.

I 2007 mistet Bassam Aramin sin 10 år gamle datter, Abir. Hun ble skutt ned og drept av israelske soldater utenfor skolen hvor hun gikk. Hennes skolekamerater ble vitne til drapet. To år før datteren ble drept hadde Bassam Aramin startet en forsoningsorganisasjon under navnet 'Combatants for peace'. Han fortsetter arbeidet og arbeider side om side med tidligere israelske og palestinske soldater, i det han håper å legge politisk press på begge de stridende partene 'for å stanse voldssirkelen, få en slutt på okkupasjonen og få i stand en konstruktiv dialog'.

Bassam Aramin har selv sittet syv år i fengsel for angrep på israelske soldater. Da var han 17 år gammel. Årsaken til dette var at han som 12 åring hadde vært vitne til at hans venn var blitt skutt og drept i forbindelse med en palestinsk demonstrasjon. Aramin bestemte seg for å ta hevn, men i fengselet begynte han å samtale med en av vaktene, og han merket seg hva som skjedde av endringer mellom begge to under samtalenes forløp. Han har derfor fått stor tro på dialogens makt.

Robi Damelin mistet sin sønn, 28 år gamle David, i 2002. Han ble skutt ned og drept av en palestinsk snikskytter. Hun snakket om tapet av sønnen. Han var i ferd med å gjøre ferdig sin mastergrad ved Universitetet i Tel Aviv da han ble skutt ned og drept.

Etter hvert ble hun kjent med palestinske mødre som også hadde mistet sine barn. Hver side har sine tap.

Noen år etter drapet på sønnen skrev hun et brev til snikskytterens familie og sa hun hadde tilgitt dem. Det ble til stor hjelp i legedomsprosessen etter sønnens død.

- Da ble jeg fri, da var jeg ikke lenger et offer, fortalte Robi Damelin.

Mennonitenes historie i Sovjetunionen

27.-29. mars ble det holdt en meget interessant forelesningsserie ved Fresno Pacific University i California, USA. Foreleseren var Andreij Savin, som er medlem av det russiske vitenskapsakademiet.

Andreij Savin er historiker, og har studert mennonitenes historie i det tidligere Sovjetunionen. Han er av den oppfatning av døperbevegelsens historie har mye å si oss i dag om forholdet mellom staten og dens befolkning, noe som er aktualisert gjennom krisen mellom Ukraina og Russland:

'Mennonite-eksperimentet i Sovjetunionen er noe langt mer enn en familiehistorie, det er en måte å forstå forbindelsen mellom staten og dens innbyggere', sier Savin til Mennonite World Review.

Mennonitene kom til Russland på begynnelsen av 1780-tallet etter en invitasjon fra tsarinnen, Katharina den store, til å drive jordbruk, hovedsaklig i Ukraina. De ble forfulgt av Josef Stalin. Mange ble drept. Andre ble satt i fengsel, og noen av dem klarte å flykte til Nord- og Sør-Amerika. På enkelte måter gir historien om mennonitene i Russland et speilbilde av situasjonen til de kristne under Sovjet-regimet.

'Mennonitene, som andre religiøse minoriteter under Sovjet-tiden, var utstøtte fra samfunnet. Mens den russisk-ortodokse kirke i økende grad samarbeidet med kommunist-regimet, ble mennoniter og protestanter sett på som mer farlige.

Tittelen på forelesningene var som følger:

• “The Religious Policy of the Soviet State and Mennonites, 1917-1991”;
• “The Ethnicization of Stalinism: ‘German Operation’ of NKVD, 1937-1938”;
• “Pacifists in a Military State: Mennonites and Conscription, 1917-1941”; and
• “The Brezhnev Era Through the Eyes of Brezhnev.” 

Et annet tema som også ble berørt var de kristnes situasjon i Sibir under kommunistregimet.

Glen Stassen har slått djupe røtter i Bergprekenen - i dag døde han

Navnet Glen Stassen (bildet), er nok ganske ubeskrevet her i Norge, men utenfor landets grenser er det et husholdsnavn. Ikke minst i de kretser som har et ikke-volds engasjement.

Han døde i dag, 78 år gammel. Dermed har en viktig stemme i arbeidet med fred og forsoning forstummet. Glen Stassen er mannen bak begrepet 'rettferdig fred'.

Glen Stassen var en hengitt kristen. Han elsket Jesus; han elsket hvordan Jesus levde, og få mennesker tiltrukket av Jesus slik at de kunne følge etter Ham, leve som Ham, og søke Hans rike. Glen Stassen var en bønnens mann. gudfryktig, aldri prangende, alltid virkelig.

Det er riktig å si at Glen Stassen var en lærd mann innenfor fagfeltet kristen etikk. På dette feltet var han også en pioner. Han elsket sitt arbeid. Elsket å lese, skrive og debattere. Han etterlater seg et stort bibliotek av vel-understrekede bøker om kristen etikk, som for ham innebar bibelske studier, politisk vitenskap, økonomi, vitenskap, internasjonale relasjoner, krig-og-fred-studier.

Sannsynligvis vil han bli best husket for å ha utviklet begrepet 'rettferdig fred'. En tilnærming til å hindre krig og som bidro til en tredje vei mellom pasifistene på den ene siden, og rettferdig-krig tilhengerne på den andre siden. Bergprekenen var utgangspunktet for Glen Stassen og han hentet mye herfra til sine viktige bidrag i freds- og forsoningsarbeidet.

Han var også en seriøs disippel av Dietrich Bonhoeffer, og var svært opptatt av baptistisk historie og identitet.

Men han var noe langt mer enn en teoretiker. Han var en glødende aktivist, ikke minst for borgerrettigheter. Han deltok i den nå så berømte marsjen til Washington i 1963.

Glen Stassen mottok Menneskerettighetsprisen til Baptistenes Verdensallianse for 2013.

Han etterlater seg kona, Dot, og sønnene Bill, Michael og David. Jeg lyser fred over hans gode minne.

I denne videoen ser du et lite klipp med Glen Stassen om temaet 'rettferdig fred':

http://www.youtube.com/watch?v=TqU70eiYyUo

Her er mer om begrepet 'rettferdig fred':

http://justpeacemaking.org/the-holistic-hermeneutical-method/

Vil dele ut Bibelen gratis til 75.000 med spesiell tysk dialekt i Bolivia

Norman Brown har et mål: Han vil sørge for at alle som snakker 'Plautdietsch' (lavtysk) i Bolivia skal få Bibelen på sitt morsmål gratis, enten i bok eller lyd-form.

Og det er ikke rent få Bibler det er behov for. Vi snakker om 75.000 mennesker, som bor i 75 ulike kolonier. Disse holder fast ved de gamle mennonitiske tradisjonene, kjører hest og kjerre, bærer stråhatt og selebukser. Deres forfedre kom fra Canada via Mexico på 1920-tallet. Da hadde de først utvandret fra de tysktalende landene i Europa. Fra Mexico dro de videre til Paraguay og Bolivia i 1953. Siden forlagshuset til Mennonite Brethren, Kindred Productions, utga Die Bibel i 2003, er det blitt delt ut mer enn 8000 eksemplarer.

Norman Brown og hans kone Dorothy begynte sin tjeneste blant mennesker som snakker dette særegne tyske språket i 1994 mens de arbeidet for Power to Change - tidligere Campus for Christ. Denne evangeliseringsorganisasjonen hadde da nettopp gjort ferdig Jesusfilmen på dette språket. Både Norman og Dorothy, som hadde vokst opp med Plautdietsch, men ikke brukt det på mange år, kjente Guds kall.

Flesteparten av de som snakker Plautdietsch forstår bare omlag 20 prosent av ordinær tysk, så de er helt avhengige av en Bibel på sitt eget morsmål. I koloniene i Bolivia er det mange som trenger å lese Guds ord. Troen er blitt en tradisjon uten liv. Nå ber Brown og andre om en bibelvekkelse. Mange av de som taler dette tyske språket er også analfabeter. Derfor tilbys også Bibelen som lyd-bok.

Foreldrene vitne til at deres kristne datter ble henrettet i Somalia

Milits fra den islamistiske gruppen al-Shabab har dratt en kristen kvinne ut av sitt hjem i Somalia og drept henne.

Drapet har skjedd tidlig denne måneden, men er blitt kjent først nå.

Kvinnen, som heter Sufia, bodde i hovedstaden Mogadishu.

Sufia var hjemme sammen med sine foreldre da en gruppe menn brøt seg inn i huset deres. Foreldrene kom uskadet fra angrepet, men militsgruppen dro med seg Sufia til et sted rett utenfor huset, og henrettet henne mens fortvilte naboer og familiemedlemmer forsøkte å redde henne. Militsgruppen skjøt også inn i folkemengden, før de stakk av, men skadet ingen. Foreldrene var vitne til at datteren ble myrdet.

Dette er tredje drapet al-Shabab har gjort seg skyldig i denne måneden.

Noe er viktigere enn selv jordiske konger

En historie fra livet til Antonios den store, pioneren blant ørkenfedrene, har hatt spesiell betydning for meg de siste dagene:

Etter mange år i ørkenen kom det et budbringer med et brev til den hellige Antonios. Det var en innbydelse fra selveste keiseren. Han inviterte Antonios til å besøke ham i hans keiserlige residens i Konstantinopel. Keiseren ville ha del i de åndelige rådene fra Antonios.

Men Antonios var ikke sikker på om det var Guds vilje at han skulle reise. Var dette et kall eller var det en fristelse?

Hva hadde du tenkt om kong Harald sendte bud på deg? Vi ville vel gjort alt som sto i vår makt for å komme oss til slottet til avtalt tid!

Ikke slik med Antonios. Han søkte åndelig veiledning, hos sin disippel, Paulus den enfoldige. Han legger fram saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Da er det at fader Paulus den enfoldige svarer:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du  kalles abba Antonios'.

Det finnes noe som er viktigere i Guds rike enn vår agenda, det som handler om Guds plan og vilje. Det koster alt å være i den planen, men det er der beskyttelsen finnes. Vi må formes og dannes til det Guds avbilde vi er skapt til, og det tar tid. Det er viktigere enn å se selv keiseren.

Amerikanske fanger som venter på å bli henrettet ber guvernøren be sammen med dem!

 
Shane Claiborne forteller i en artikkel publisert i dag, at fire dødsdømte fanger i Tennessee, som alle skal henrettes i løpet av kort tid, har invitert guvernør Haslam, som signerer dødsdommene om å be sammen med dem.

Bakgrunnen for dette oppsiktsvekkende utspillet er at Tennessee har flere datofestede henrettelser iløpet av dette året enn staten har tatt livet av mennesker de siste 50 årene.

Shane Claiborne skriver:

'Sist uke ble kristne verden rundt påminnet det som skjedde Langfredag, den dagen Jesus ble henrettet. Samtidig vedtok lovgiverne i selve 'bibelbelte-staten' et lovforslag om å ta ibruk den elektriske stolen igjen. Tennessee vil da være den eneste staten som vil bruke elektrosjokk for å henrette mennesker. Det eneste som kunne være mer problematisk ville være hvis Tennessee begynte å korsfeste folk igjen. Jeg har selv hørt en politiker forsvare sin posisjon med å si: Det er Guds jobb å dømme dem, men vår jobb å hjelpe dem med å få dem til Ham'.

Mens vi venter på henrettelsene skal finne sted var guvernør Haslam satt opp som taler på en samling for innflytelsesrike kristne ledere i Nashville. Det skjer på nøyaktig samme tidspunkt som den første henrettelsen på fem år skal finne sted. Guvernøren er blitt utfordret til å svare på hvordan han kan forene sin kristne tro og overbevisningen om at dødsstraff.

'Det var forfriskende at han ikke hadde et godt svar', skriver Claiborne i sin artikkel.

Undersøkelser viser at mindre enn fem prosent av amerikanere tror at Jesus gir sin støtte til henrettelser.

Shane Claiborne forteller at rett etter at guvernør Haslam holdt sin tale for den kristne ledergruppen dumpet han borti ham:

'I det jeg lette etter ord kom jeg til å tenke på en historie der Mor Teresa snakket med en guvernør som sto overfor en rekke planlagte henrettelser som Haslam. Med sin karakteristiske cocktail av dristighet og ydmykhet sa Mor Teresa følgende til denne guvernøren: "Gjør det Jesus vil du skal gjøre'. Denne guvernøren stanset henrettelsene. Så før jeg visste ordet av det, var det disse ordene som rullet over leppene mine. Jeg er ingen Mor Teresa, men jeg håper denne guvernøren kan gjøre det samme som guvernøren som ble konfrontert av Moder Teresa'.

På bildet ser vi Shane Claiborne tale med guvernør Haslam.

Kjenner vi noen fattige?

Jeg leste noe Shane Claiborne (bildet), har sagt og som fikk meg til å gjøre meg noen tanker i dag:

'Jeg spurte en gang noen som hevdet at de var 'sterke etterfølgere av Jesus', hvorvidt Jesus tilbrakte tid med fattige mennesker. Omtrent 80 prosent av dem svarte 'ja' på det spørsmålet.

Senere i spørreundersøkelsen snek jeg inn et spørsmål. Jeg spurte den samme gruppen med 'sterke Jesus etterfølgere' hvorvidt de tilbrakte tid sammen med fattige, og mindre enn to prosent av dem svarte 'ja' på det spørsmålet. 

Jeg lærte virkelig en lekse: Vi kan beundre og tilbe Jesus uten å gjøre det Han gjorde. Vi kan applaudere det kan preket og sto for uten å bry oss om de samme tingene. Vi kan beundre Hans kors, uten å ta opp vårt. 

Jeg så plutselig at den store tragedien for kirken er ikke rike kristne som ikke bryr seg om de fattige, men rike kristne som ikke kjenner noen fattige'.

Markus - evangelisten som ble biskop, evangelieforfatter og martyr

I dag feirer vi minnet om Markus - evangelisten som ble biskop og evangelieforfatter, grunnla kirken i Aleksandria og endte sitt liv som martyr. Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Fengslet iransk pastor banket opp av den iranske revolusjonsgarden - til sykehus 1.påskedag

Pastor Farshid Fathi (bildet), som sitter fengslet i det beryktede Evin fengslet i Tehran, ble overført til Taleghani sykehuset 1.påskedag, etter at han hadde blitt slått helseløs av mannskaper fra Revolusjonsgarden.

Det var morgenen 17.april at en gruppe fra Revolusjonsgarden gikk til angrep på flere av de innsatte i Evin-fengselet, deriblant pastor Fathi. Han skal ha fått mindre skader, men et bein er brukket, og det krever en operasjon om den skal bli bra igjen. Til tross for store smerter skal fengselsmyndighetene ha ventet tre dager før de tilskadekomne ble brakt til sykehuset.

Pastor Farshid Fathi ble arrestert 26.desember 2010 i Tehran. En revolusjonsdomstol dømte ham til seks år i fengsel for 'å være hovedmannen for utenlandske organisasjoner i Iran og for å samle inn penger til disse organisasjonene'.

I følge ELAM Ministries sendte pastor Fathi ut dette budskapet til sine forbedere 1.påskedag:

'I dag feirer jeg Herrens oppstandelse med blandede følelser av smerte og glede på en annerledes måte på et et annet sted. Venstrebeinet mitt er gipset som de brakk i et angrep mot hjelpeløse fanger under påskuddet av at de skulle foreta en inspeksjon. Etter tre dager i smerter tok de meg endelig til et sykehus om morgenen 1.påskedag. Jeg ble ført til fengselet i lenker. Selv om jeg hadde store smerter, var dette som en gave fra Herren for å få meg ut av fengselet for noen få timer.

Selvsagt, vi tilgir dem for de har gjort, for de vet ikke hva de gjør. Så mine kjære venner - be for meg disse dagene om at jeg må få kjenne Ham, at jeg må bli funnet i Ham og kan kjenne Kristi oppstandelseskraft'.

Det opprinnelige evangeliet er evangeliet om Guds rike

Det er underlig hvordan fokus forandret seg til at evangeliet ble de gode nyhetene om det enkelte menneskets frelse, mens de opprinnelige gode nyhetene Jesus og apostlene forkynte handlet om Guds rike. Frelsen er ikke endemålet i seg selv, men en del av disse gode nyhetene. Guds rike handler ikke bare om noe som skal komme, men som vi skal leve i her og nå. Lytt til denne radikale undervisningen om det opprinnelige evangeliet!

Et personlig vitnesbyrd fra KIna

I dag har jeg lest et vitnesbyrd fra Kina, som har grepet meg så sterkt, at jeg måtte oversette det til norsk og dele det med bloggens lesere.

Men før du leser: Ta en titt på den velbrukte kinesiske Bibelen! Er din Bibel lest så mye at den faller fra hverandre?

Først en liten introduksjon: Hun som avlegger dette vitnesbyrdet heter Jinghong Cai. Hun kom til tro på Jesus i hjemlandet Kina i 1985, men fant ingen menighet hun kunne tilhøre. Hun emigrerte til USA, og tilhører her en husmenighet tilhørende Assemblies of God. Jinghong Cai ble tatt opp som medlem av denne husmenigheten på Palmesøndag i år. Om denne opplevelsen, skriver hun:

'Når pastor Philip Foster fortalte at jeg nå formelt tilhørte Assemblies of God, brast jeg i tårer, i pur glede over Herrens godhet'.

Her er Jinghong Cai's vitnesbyrd med hennes egne ord:

'Første gang jeg hørte om Jesus var 1.juledag i 1985. Jeg studerte da engelsk på et college. Miss Norris, en gjesteforeleser fra USA, banket på døren til internatet der vi bodde, og inviterte oss til å bli med henne til kirken. Perplekse med spørsmål som: 'Hvor er kirken? Hvordan ser en kirke ut? Hva gjør man der', i hodene våre snek vi oss ut og fulgte etter Miss Norris. Hun snudde seg og ha fingeren over munnen, og ba oss være stille. Kirken skulle vise seg å være en gammel, shabby bygning som lå bak noen hauger med kull. Selv om jeg var født og oppvokst i Beijing visste jeg ikke at det fantes en kirke bak kullageret - kull ble solgt til lokalbefolkningen slik at de kunne varme opp husene sine om vinteren.

Inne i kirkebygget var det bare seks eldre mennesker, med grått hår og stokk. De satt akkurat ved inngangspartiet. Forsamlingssalen synes stor og mørk. Ikke noe lys eller stearinlys var å finne på bordet foran alteret, bare en gammel rød duk som skulle symbolisere Jesu fødselsdag. I forbindelse med utdelingen av nattverden, spurte pastoren oss om vi var døpt. Når vi svarte nei, gikk han forbi oss, men kom senere tilbake og spurte senere om jeg ville ta imot Jesus. Med lav stemme sa jeg: 'ja'. Pastoren så forsiktig på meg, uten å si noe. Så gikk han tilbake til podiet og sa til oss alle: 'La oss be stille'. Det var så stille i salen at vi kunne ha hørt knappnålen falle.

'Alt har sin tid, og en tid er det for alt som skjer under himmelen' (For 3,1)

I forbindelse med mitt andre år på universitetet, valgte jeg et kurs som ble kalt: “English Extensive Reading.” Min professor var en ung kineser i tredveårene. Han introduserte for oss selve fundamentet for engelsk litteratur: Bibelen. Han ba oss om å lese 1. og 2. Mosebok, deler av Salmene og Ordspråkene og Matteus-evangeliet. Selv om jeg var frustrert og kjempet med engelsken i de andre fagene, fant jeg det lett å lese Bibelen og jeg følte alltid slik glede når jeg leste de kapitlene.

'Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst'. (1.Kor 3,6)

10 år etter at jeg hadde deltatt på min første gudstjeneste, tok jeg med meg mine studenter til denne kirken 1.juledags morgen. Selv om kirken fremdeles befant seg bak kullageret, så var den nå blitt renovert og var malt hvit. Forsamlingssalen var nå full av mennesker, og virket så liten. Alteret var dekorert med blomster og levende lys. Her fant vi også mange unge mennesker - mellom 25 og 40 år. Alle setene var opptatt, folk sto langs veggene og det ikke flere plasser å oppdrive. I motsetning til hjemmemenigheten min her i USA, virket alle reserverte, nervøse og dystre, i stedet for at de var fylt av glede og fred, og smilte til hverandre. Senere lærte jeg at selv om denne menigheten var godkjent av myndighetene, kunne man når som helst bli arrestert. Heldigvis røpet ikke noen av studentene mine meg til skolemyndighetene, noe som kunne ha skapt store problemer for meg.

Sommeren 2012 dro jeg til en Assemblies of God menighet i det fjellrike Idaho, for å delta på noen bibelstudier. En vennlig dame fra menigheten der, spurte hvor jeg kom fra, og jeg fortalte at jeg kom fra Kina. Hun ba meg om å vente et lite øyeblikk. Da hun kom tilbake gav hun meg en bok - en kinesisk Bibel.

'Jeg vet ikke om den er kinesisk eller japansk, men den har ligget her i kirken noen år nå, men vi vet at den venter på noen som kommer en dag og at vi skal gi den til den personen. Nå er den din!'

I fjor, etter en lang reise, har jeg endelig funnet min første hjemmemenighet i en liten by i det midtvestre USA. Jeg føler en slik glede over at jeg hver søndag kan gå til kirken, synge salmene, tilbe Herren, be høyt med pastoren og åpent vise min kristne identitet i et fritt land.

Flere og flere kinesere som meg selv ønsker å ha en hjemmemenighet i Kina - en virkelig en. Ikke en menighet styrt av myndighetene. Likevel - vi er dømt til å bli forfulgt av kommunistpartiet i Kina, fordi vi ønsker å tilbe Jesus på en utilslørt måte. Som Hans disipler, ønsker vi å fortelle om Guds mirakler, og bringe våre familier og venner til kirken. Men vi kan ikke.

Siden jeg kom til USA, har jeg fått en sterk mistanke at de kinesiske myndighetene overvåker telefonen min konstant eller andre kontakter jeg slekt og venner i Kina. Jeg kan ofte føle de små hintene de gir om ikke å snakke om tro eller andre sensitive ting på telefonen. Likevel - som en sann kristen - ønsker jeg å gjøre det Bibelen sier jeg skal: 'Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, før enkers sak!' (Jes 1,17)

Jeg ber Herren om å veilede mine foreldre og min sønn i Kina slik at de lærer å kjenne Jesus.

Kristent TV program på farsi ekspanderer til Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika

Hans bror ble drept av eksekusjons-enhet i Iran da han bare var 16 år, for et politisk engasjement. Men i stedet for å ha hevn har, Dr. Hormoz Shariat (bildet) bestemt seg for å dele evangeliet med muslimene og elske dem inn i Guds rike!

Dr. Shariat har grunnlagt Iran Alive Ministries og en menighet for muslimer som har kommet til tro på Jesus, i nærheten av San Jose i California. Hans TV-nettverk ekspanderer nå til ikke bare å nå USA og Iran, men også Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika.

Inspirert av et ord fra profeten Jeremia 49,38: 'Jeg vil sette min trone i Elam (Iran) sier Herren', sender de programmer om hva frelsen i Jesus er, og tilbyr programmer med praktisk bibelundervisning på farsi.

Farsi blir talt hovedsakelig i Iran og Afghanistan, men også til andre land under persisk innflytelse. Disse sendingene er spesielt viktige for Irans vedkommende, siden alle farsi-talende kirker inne i Iran er stengt.

Nettverket til Dr.Shariat når 3,5 millioner seere med sine programmer. Siden 2010 har de mottatt 19.000 telefonsamtaler fra Iran med spørsmål om Jesus og om forbønn.

Ukrainas president talte om betydningen av Kristi oppstandelse

Ukrainas fungerende president, Alexander Turchinov (bildet), talte i Den sentrale Baptistkirken i Kiev 1.påskedag. Kirken var fylt til randen.       

President Turchinov,som selv er baptist, hilste forsamlingen i en 10 minutters tale, og minnet forsamlingen om betydningen av Kristi oppstandelse og hvorfor Kristi død var nødvendig for å bringe frelse til menneskeheten.

Presidenten hadde med seg tre ikke-kristne sikkerhetsvakter. Når gudstjenesten var over håndhilste han på mange av de fremmøtte. Besøket vakte stor begeistring i baptistkirken. Aldri tidligere har en ukrainsk president besøkt noen baptistmenighet, og det er sjeldent å se en ukrainsk president sammen med vanlig folk.

Dagens hovedtale ble holdt av Vyacheslav Nesteruk, som er president for Den all-ukrainske unionen av evangelikale kristne/baptistene.

Foto: Slavic Gospel Association

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21. århundres menighet, del 6

Her fortsetter serien om tidebønnspraksisen, hvor røttene er jødiske, og som har beriket kirkens bønneliv fra urkirken og helt frem til våre dager. Forrige del av denne artikkelen ble publisert lørdag 19.april:

Benedikt av Nursia (480-547) er uløselig knyttet til tidebønnspraksisen. På Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile.

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp:

Laudes er morgenens lovprisning. I Salme 5,4 heter det: "Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Praksisen med å våkne med Gud i bønn og lovprisning er altså noe som jødene praktiserte, og som Jesus fulgte. Vi leser om Jesu bønnerytme: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark 1,35). Når morgenen grydde av dag minnes de første kristne oppstandelsens lys, som stråler frem fra gravens mørke.

I morgenbønnen åpner vi vårt hjerte for å lovprise Gud. I Salme 92,2-3 heter det:

"Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene."

Bønnene som bes og hymnene som synges til Laudes lovpriser den gryende dagens mysterium. Ingen av oss - bare Gud - vet hva dagen vil bringe. Men vi starter den med å lovprise og tilbe Ham. Det kjennes meningsfullt og rett. En riktig start på dagen, gir oss en innfallsvinkel på det som møter oss på en annen måte enn at vi haster av gårde og ikke rekker å be før vi innleder dagens arbeid. Hva er vel mer naturlig enn å begynne dagen med Gud. Jeg begynner den med å tegne korsets tegn fra min panne, og over mitt bryst, før jeg ber morgenens bønner. Da bekjenner jeg for makter og myndigheter at jeg hører Kristus til, og jeg minner meg selv om at Jesu Kristi kors er grunnlaget for min frelse og min redning for tid og evighet.

Julian Stead skriver i boken 'Saint Benedict: A rule for beginners', New York Press,side 112.

'Det later til at Benedikt ønsket at munkene skulle se dagen og lyset komme (dagen som våkner til live i soloppgangen er et klart symbol på oppstandelsen av verdens lys). Der er noe hellig ved den tidlige morgentimen da Kristus sto opp ... Så det kan godt hende at Benedikt med fullt overlegg holdt folket sitt travelt opptatt med arbeid og bønn før soloppgang, med den pragmatiske hensikt å få dem gode og trøtte og i seng før natten begynte ...'

Takk for forbønn og omtanke

Da har jeg endelig kommet hjem fra Feiringklinikken. Dette var syvende gangen. Inngrepet var vellykket. To årer blokket ut. Noe komplisert inngrep.                          

Natt til i dag ble jeg skikkelig dårlig, og måtte overføres fra rommet mitt til sykeavdelingen. Her ble jeg overvåket til i dag. Glad for å stå på beina. Anginaen blir jeg dessverre ikke kvitt, men håper på bedre dager framover. Koser meg med bjørketrærne i hagen som har gått grønne blader, og at hvitveisen blomstrer. Takk for all omsorg og forbønn når livet er skjørt.

Fremdeles ingen dom syv år etter drapene på tre kristne i Tyrkia

Langfredag var det syv år siden de grusomme drapene på tre kristne i Tyrkia. Fremdeles er ingen dømt for ugjerningen i NATO-landet Tyrkia, selv om tre personer er mistenkt for ugjerningen.

Det var 18.april i 2007 at to tyrkiske menn: Necati Aydin og Ugur Yuksel og en tysk statsborger, Tilman Geske (bildet) med brutalt torturert og drept på bestialsk vis i en kristen bokhandel i byen Malatyla i det østlige Tyrkia.

Rettsaken startet 22.november 2007 og er ennå ikke avsluttet! Emre Günaydin, Cuma Özdemir, Abuzer Yildirim, Hamit Ceker og Salih Güler ble tatt på åstedet og de har vedgått at de har noe med saken å gjøre.

Men det er mistanker også om at enkelte innen den tyrkiske hæren kan ha noe med drapene å gjøre. Dette skal ha sammenheng med kupp-planer mot den tyrkiske regjeringen. Både dommerne og anklagerne i saken er blitt byttet ut to ganger.

La oss huske våre trossøsken i Tyrkia i våre forbønner.

Guds nærvær i oss - og i andre

Det er godt i ta fatt på den nye uken etter påskehøytiden, med noen ord av Jean Vanier (bildet):

'Freden kommer når vi ikke lenger forsøker å bevise at vi har rett, når vi lever i tilgivelsens sannhet og forsoning og aksepterer lyset og Guds nærvær i oss og i andre'.

(Drawn into the Mystery of Jesus, side 300)

'I oss selv kan vi ikke bygge bro over det gapet som skiller det begrensede fra det ubegrensede. Gud strekker seg ut til oss og vi blir hellige når vi ønsker Gud velkommen som kommer til oss'.

(Drawn into the Mystery of Jesus, side 296)

Når paven voldtar, dreper barn og ofrer dem på et steinalter

Det er nesten utrolig hva enkelte kristne biter på - og tror.

Denne påsken har det versert en historie som har spredt seg via Facebook, og som flere kristne ukritisk bringer videre - selvsagt uten å sjekke kilder eller utøve kildekritikk. Man vet ikke om man skal se le eller gråte - egentlig er det bare trist.

Hva det handler om? At pave Frans skulle stå bak flere voldtekter av kvinner, og at barn skal være hakket ihjel og ofret på et alter. Ja, flere av disse barna skal være barn fra en indianerstamme i USA, og skal være kidnappet. Dette skal kongehusene i Belgia, Nederland og Storbritannia ha kjennskap til!

Det er nesten ikke så man tror at noen i det hele tatt kan bite på denne historien. Men de sluker den rått. De som står bak produserer videoer med vitnemålene til noen av kvinnene som skal være voldtatt, og det påstås at det skal pågå en rettssak i Brussel denne påsken. Det skal finnes et tribunal som står bak rettssaken. Noen skriver at det er Menneskerettighetsdomstolen som står bak en rettssak mot paven.

Men bruker man bittelitt tid til å sjekke finnes det intet slik tribunal. Det er oppspinn fra ende til annen.

Det skal finnes bilder av offersteinen som skal befinne seg inne i Vatikanet. Her skal barna ha blitt ofret. Den som ser litt nøyere på bildet ser med en gang at det er snakk om meditasjonsrommet i FN bygningen!

Det finnes en egen Facebook side på norsk som hele denne påsken har bombardert denne nettsiden, som har over 300 medlemmer, med innlegg fra den påståtte rettsaken. Kommentarene viser at noen av dem faktisk tror at dette er sant. Og bringer usannhetene videre.

Jeg skulle ønske at kristne sluttet å spre usannheter og rykter. Men det er nok for mye for langt. Når det gjelder å spre løgn om paven og den romersk-katolske kirke ser det ut til at det meste er lov. Usmakelig er det. De som gjør det burde gå i seg selv. Og beklage. Men det tror jeg også er for mye for langt.

Peter - en såret helbreder

I dag har jeg prekt i Filadelfia, Gjøvik, over teksten fra Luk 22,31-32. Slå gjerne opp bibelstedene jeg siterer, men ikke har skrevet inn i teksten:

'Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre'.

Den russiske Nobelprisvinneren i litteratur, Boris Pasternak, som skrev den storslåtte romanen 'Dr.Zhivago' - kanskje det mest betydningsfulle prosaarbeide som ble skrevet i det daværende Sovjetunionen etter krigen - skrev noe i denne romanen som jeg synes passer godt til denne teksten fra Lukasevangeliet. Det er sagt om kvinnen Dr. Zhivago elsket:

'Jeg tror ikke jeg kunne elsket deg så mye hvis du ikke hadde noe å klage over og ingenting å angre. Jeg liker ikke mennesker som aldri har falt eller snublet. Deres ærbarhet er livløs og har liten verdi. Livet har ikke åpenbart sin skjønnhet for dem'.

Ville Peter har vært den samme uten sitt fall? Ville han ha blitt den apostelen vi kjenner fra Apostlenes gjerninger og fra de to brevene han skrev? Ville han blitt en pastor som forstod flokken han skulle tjene, uten at han selv hadde grått bittert over sine egne synder og feilsteg?

Jeg tror ikke det. Det kommer noe hardt over rett-troende mennesker, som ikke har opplevd at Herren har rørt ved dem, og fått sin synd tilgitt og reist opp til tjeneste, som påpeker andes synd, men ikke ser sin egen.  Jeg er redd mennesker som aldri gjør feil.

Når illusjonene brister
Det er sterke ord de ordene Jesus sier til Peter: 'Når du en gang vender om, da styrk dine brødre'.

Det ordet sier meg ganske mye om Guds rause nåde. Det kan nemlig ta tid før et menneske genuint vender om, når fallet har vært stort. For i slike situasjoner blir man sårbar. Fallet har blottlagt noe i ens liv. Alt er ikke som det var. Noen illusjoner har bristet. Det er i denne situasjonen Jesus ber for Peter. Han ber om at Peters tro ikke måtte svikte.

Fikk Jesus bønnesvar? Peter sviktet jo.

Jo, Jesus får bønnesvar - det gjør Han alltid når Han ber. Troen bar. For det er jo ikke vi som bærer troen, men troen som bærer oss. Troen er en gave. Når Peter en gang vendte om var troen der. Men den var annerledes. Den var blitt djupere. Peter er ikke lenger så skråsikker. Han har ikke alle svarene.

For legg merke til det selvsikre svaret Han gav Jesus, når Jesus hadde talt til om ham om hans fall: 'Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død'.

Men det var en livsløgn. Peter var ikke beredt til det. Ordene sier mye om vårt åndelige overmot, om vår umodenhet. Vi trenger alle en åndelig realitetssjekk. Peter oppdager hvem han egentlig er i dagene etter Jesu oppstandelse. Dere kjenner godt til beretningen i Joh 21. Peter som får disse ransakende spørsmålene av Jesus: 'Elsker du meg?' Og vi kjenner hans svar. De var ganske selvsikre. 'Ja, Herre du vet at jeg har deg kjær!' Det er som om vi hører det på tonefallet: 'Selvsagt, Jesus, hva er det du tror! Selvsagt elsker jeg deg'. Men der er noe som skjer når Jesus stiller spørsmålet tredje gang. Da svarer Peter med en annen tone. Vi merker det. Selvsikkerheten, det åndelige overmotet er borte: 'Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær'. Slikt svarer bare et menneske som er blitt berørt av Den Hellige Ånd.

Sønderknuselse
La oss merke oss dette: Å vende om, tar tid. Det er en genuin Åndens gjerning. La oss ha tålmodighet med hverandre. La Gud få gjøre sitt verk i våre liv. Og imens ber Den Herre Jesus for oss.

Det andre jeg vil du skal merke deg i denne sammenhengen er dette: 'Og når du en gang vender om, DA styrk dine brødre'.

Når det åndelige overmotet har fått sin knekk - når du er blitt sønderknust av Guds hellige Ånd - først DA! - har du noe å gi. Da har du gått i Guds skole - da har du gjort deg erfaringer med Den oppstandne Kristus - først da kan du berøre andre mennesker.

Jeg tror egentlig bare på sårede helbredere! Kun med mennesker som har gjort seg en personlig erfaring med sannheten i ordene fra Salme 51,19:

'Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Hvilke hjerter kan Gud ikke bruke? De harde. Han kan bare bruke sønderknuste hjerter. Det er i vår egen sårbarhet og skrøpelighet, at vi kan bli en kilde for andre.

Det er derfor apostelen Paulus gir det råd til menighetsforstanderen Timoteus, når det skal velges nye tilsynsmenn: 'Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom'.

Et menneske som skal tjene i en menighet kan bare være autentisk når det kommer fra et hjerte er såret av lidelsene han taler om. Når Den Hellige Ånd får gjøre sin gjerning i oss lærer vi oss til å møte våre tap ansikt til ansikt, ikke å unnvike dem. Hvis vi møter livets smerter med noe annet enn fornektelse, kan vi oppleve noe helt uventet. Ved å invitere Gud inn i det vanskelige, grunnfester vi livet - også livets smertefulle situasjoner - i glede og håp. Når vi løsner grepet om vårt eget liv, kan vi omsider bli skjenket mer enn vi noensinne kan gripe tak i på egenhånd. Og vi lærer veien til djupere kjærlighet til andre.

Mange er opptatt av dette: Hvordan kan jeg bli kvitt mine lidelser? Et menneske som vil gå djupere med Gud, som overlater seg i Herrens hender, lærer seg til å si: Hvordan kan jeg la dette bli til en situasjon hvor jeg vokser og får innsikt?

En vei å gå
Evangelisten Johannes gjengir historien om Peter på oppstandelsesdagen med noen detaljer som de andre evangelieforfatterne ikke har fått med seg.

Joh 20,1-9

Jeg ser dette 'kappløpet' for meg. Johannes som løper fortere enn Peter. Johannes var jo mest sannsynlig den yngste i disippelflokken. Det var kanskje av naturlige årsaker at han kom først til graven. Han bøyer seg ned, kikker inn og ser at linklærene som Jesus døde kropp var svøpt med, ligger der. Men han går ikke inn i graven.

Da er det annerledes med Peter. Han har et annerledes temperament enn Johannes. Han er nok sangvinikeren som krever handling. Og Peter er observant. Han merker seg en interessant detalj om sier mye om Jesus:

v.7

Tenk det! Jesus har overvunnet døden. Han har seiret over dødskreftene. Likevel har Han ikke hatt det travelt. I majestetisk ro har Han tatt av seg svetteduken som Han har hatt rundt hodet sitt. Han har brettet den sammen og lagt den et sted for seg selv. Jesus hadde fullstendig kontroll over døden, selv i gravnattens mørke. Det er sterkt, synes jeg. Når jeg leser dette, tenker jeg på ordene fra 1.Kor 15,54-55: 'Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?' Eller som det står i den nye oversettelsen: 'Døden er oppslukt, seieren vunnet'.

Jeg tenker også på den tidlige kristne påskehilsenen, brukt i gudstjenesten i den tidlige kirken, den såkalte Påsketroparion:

'Kristus er oppstanden fra de døde,
med døden trampet Han ned døden,
og til de som er i gravene gav Han liv'.

Det er litt av en påskehilsen å gi hverandre!

Men Johannes forteller oss noe mer om 1.påskedag. La oss se på v.8

Teksten forteller oss om at det er Johannes som tror: 'Og han så og trodde'. Da er det annerledes med Peter. Legg merke til v.9.

Du hukser Jesu ord fra det vi leste innledningsvis: 'Og når du en gang vender om. så styrk dine brødre'. Med Peter tar det tid. Det er så viktig at Gud får sin vei med oss. Forsøk aldri å gripe inn i slike prosesser hvor Den Hellige Ånd arbeider. Det går alltid galt. Overlat alt til Den Hellige Ånd. Han er mye bedre på dette enn vi er.

La oss gå til Joh 21,1-12

Johannes skriver: 'Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberiassjøen'. Han angir ikke hvilken dag dette er. Jeg liker å tenke at dette er 2.påskedag, som i dag. Her ved Tiberiassjøen - hvor fiskeren Peter er i sitt rette element - gjenopprettes Peter. Det skjer ved en kullild langs stranda. Ved denne kullilden - når Jesus bryter brødet, gjenopprettes Peter. Nå er Peter blitt en såret helbreder, det finnes ikke noe åndelig overmot igjen.

Vi må alle komme dit hvor vi med hele vårt hjerte kan si: 'Herre, du vet alt'. Du kjenner mitt hjerte, du vet hva jeg er i stand til. Du vet når jeg svikter, når jeg taler ille om andre, når jeg setter meg på min høye hest, og når jeg manipulerer med min åndelighet, når jeg krever av andre det jeg selv ikke gjør. 'Herre, du vet alt'.

Oppstandelsesvitner
Det må ha vært noen spesielle dager disse dagene mellom påske og pinse og himmelfarten. Omtumlende dager. Dager fylt av yrende glede, ja stormende glede: Kristus hadde stått opp igjen fra de døde. I sin pinepreken setter Peter ord på dette:

Apg 2,22-24.

'For det var umulig for døden å holde ham fast'.

Tenk det! Den sterke døden klarte ikke med sine krefter å holde Jesus fast. Døden er død!

Senere i denne pinseprekenen sier Peter: 'Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det'.

Det er den gjenopprettede Peter som taler. Nå har han gjort seg erfaringer med den oppstandne, nå er han døpt i Den Hellige Ånd, og den erfaringen har gjort ham til et modig vitne. Et vitne om oppstandelsen.

Billedtekst: Apostelen Peter og apostelen Johannes løper til graven.

Mål: Å distribuere en million Bibler inne i Iran de neste fem årene!

I forbindelse med det iranske nyttåret, har mange av de som reise til Tyrkia for å feire nyttåret der, fått en Bibel eller en Bibeldel i gave. Mannen på bildet leser i en iransk barnebibel. Han ble så interessert at han ikke klarte å legge fra seg boka før det hadde gått noen timer!

Det er 'Tilbake til Jerusalem' visjonen som står bak bibeldistribusjonen.

Bibler ble også distribuert inne i Iran. Og mange tar imot. Som kjent pågår det en stor og sterk kristen vekkelse inne i Iran, og det er en stor hunger etter å finne sannheten om livet. Særlig iranske barnebibler er populære. De er illustrert med gode tegninger, tegninger som er helt annerledes enn det iranerne er vant med fra før. Slik fungerte også barnebibelen i Russland i sin tid. Folk ble så grepet av det som var annerledes, samtidig som teksten skapte en lengsel etter å få oppleve Den oppstandne Kristus.

'Tilbake til Jerusalem' visjonen, som blant annet blir ledet av Broder Yun - bedre kjent som Den himmelske mannen - har som mål å assistere 500 misjonærer de neste fem årene til å bevege seg inn i Iran for å trykke og levere ut en million Bibler!

La oss be for dette store prosjektet og for de som nå har fått Bibelen for aller første gang.

Vil du følge Kristus - helt og holdent?

Slik ser det ut inne i Kristi himmelfartskapellet. Der har korset et sentralt midtpunkt. Her kan man om man ønsker knele ned og lesse av seg sine byrder.

Denne påsken er jeg blitt minnet om noen ord av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Jeg deler dem gjerne med bloggens lesere:

'Vil du, uten å se deg tilbake, følge i Kristi fotspor, vær da rede til kamp, til et liv i stor enkelhet, med et forsonet hjerte.

Hvor du enn er: Vær ikke redd for å kjempe for de undertrykte, de være troende eller ei. Søken etter rettferdighet krever et liv i sann solidaritet ... ord kan så lett bli en sovepute.

Forbered deg på den indre kampen som - koste hva den koste vil - gjør deg tro mot Kristus til døden kaller. En slik livslang trofasthet vil skape en indre enhet, sammenheng, som bærer deg gjennom alt du møter.

Er ditt hjerte forsonet, da kan du stå trygt i denne kampen, selv om den vil føre til farlige indre spenninger. En slik kamp vil ikke svekke deg, men den vil bli en utfordring som vil kreve alle dine krefter.

Dine intensjoner kan bli misforstått. Men hvis du ikke tilgir, hvis du nekter å forsones, hvilket bilde av Kristus er du da? Uten bønn for de som står imot deg, hvilket indre mørke! Mister du evnen til å tilgi, mister du alt. Alene kan du ikke gjøre så meget for andre, men sammen, i fellesskap, besjelet med Kristi kjærlighet, åpner veien seg fremover, veien som leder fra tomhet til et felles skaperverk. Og når et fellesskap blir en forsoningens og tilgivelsens surdeig i det samfunn som heter Kirken, da blir det umulige mulig.

Du prøver å være surdeigen, du vil elske din kirke, men ofte møter du indre stridigheter som river i stykker Kristi kropp, Hans kirke. Tegnet å de som søker forsoning er at de, mens de følger Kristus, mer ønsker å fullføre enn å ødelegge, helt til deres svakheter er forsvunnet.

Istedenfor korte skippertak, gi hele ditt liv, og dag for dag vil livet bli en skaperakt i pakt med Gud'. (Fra boken: Meditasjoner over korsveien, skrevet sammen med Moder Teresa. St.Olav forlag 1989, side 10-11)

Gode samlinger i påsken i Kristi himmelfartskapellet

Her er et bilde fra påskefrokosten utenfor Kristi himmelfartskapellet etter morgengudstjenesten i dag, 1.påskedag.

Sola varmet godt, og det var trivelig å spise og snakke sammen etter å feiret Kristi oppstandelse.

Vi begynte gudstjenesten vår klokka 08.00 med å lese evangelieteksten om de myrrabærende kvinnene, for så å synge noen av de vakre påskesalmene og tenne påskelyset. I stillheten runget ropet: Kristus er oppstanden, og de forsamlede svarte med glede og begeistring: Ja, Han er sannelig oppstanden.

Gudstjenesten fortsatte så inne i kapellet hvor vi feiret vår gudstjeneste slik den feires hver uke i Kristi himmelfartskapellet, etter mønster fra den tidlige kirkens gudstjenesteliv, hvor gudstjenesten er delt i to deler: Ordets gudstjeneste og Brødets gudstjeneste. Hver gang feirer vi nattverd.

Også Skjærtorsdag var vi en god gruppe samlet i Kristi himmelfartskapellet.

Moldover tlldelt menneskerettighetspris for sin innsats mot slavehandel

Ilie Coada (bildet) fra Moldova er tildelt Denton og Janice Lotz' menneskerettighetspris for 2014.

Prisen blir utdelt hvert år av Baptistenes Verdensallianse, til personer som på en særskilt har bidratt til 'å sikre, beskytte, gjenopprette og bevare menneskerettigheter'.

Utdelingen av prisen vil finne sted under årsmøtet til Baptistenes Verdensallianse, som i år vil bli holdt i Izmir i Tyrkia i juli.

Ilie Coada, som er baptistpastor har bruker store deler av sitt liv til å forhindre at unge jenter skal bli offer for sex-slavehandel. Han har åpnet et trygt ly for særlig sårbare unge jenter, som nettopp har flyttet ut fra barnehjem. Her har han sikret dem videre utdannelse. Stedet har også vært en overgangsbolig for de jentene som vil studere videre, før de får skaffet seg sitt eget sted å bo. Pastor Coada har også bygget opp et senter som tilbyr spesielle opplegg om kveldene, og sommer-programmer for 500 barn. Risikoen for at disse barna skal have i klørne på menneskesmuglere er dermed blitt betraktelig mindre.

Men det stopper ikke der. Ilie Coada tilbyr og stipender for jenter som trenger det for å gå videre på skole, og universiteter, og han har lagt til rette for at jenter som vil arbeide i drivhus og andre små forretninger skal få muligheten til dette. Ved å få lønnet arbeid på denne måten kan de sørge for sin egen familie.

Ilie Coada har også et eget program for ensomme eldre. De får tilbud om å spise sammen med barna, og blir 'adoptiv-besteforeldre'!

Men det har ikke vært enkelt å få dette til. Pastor Ilie Coada har ved flere anledninger blitt truet av mafiaen. Ved siden av alt dette arbeidet forsetter han sitt arbeid som pastor for en baptistmenighet. Han får prisen for å ha reddet utallige barn fra den verste form for slaveri.

Pakistansk kristen drept for å ha snakket om oppstandelsen

Sunny Hyder (bildet), en pakistansk kristen ble skutt ned og drept av en muslim han arbeidet sammen med, etter å ha samtalt om kristne påsketradisjoner i forbindelse med påskehøytiden.

Den 24 år gamle Sunny Hyder arbeidet som vaskehjelp i Bank Islami i Lahore. Hans muslimske arbeidskamerat reagerte på at Hyder talte om Jesu oppstandelse, og skal ha hentet et våpen og skutt ham rett ned. Kameraten, Umar Farooh, arbeidet som sikkerhetsvakt samme sted. Han hevdet først at Sunny Hyder hadde begått selvmord. Politiet fant raskt ut at så ikke var tilfelle, og har arrestert sikkerhetsvakten. Sunny Hyder ble skutt i hodet.

Alt står og faller med Kristi oppstandelse!

Når disse linjene skrives er det igjen en liten time av påskeaften. Jeg tar tidlig kveld. Klokken 08.00 i morgen feirer vi Festenes Fest - Kristi seierrike oppstandelse i Kristi himmelfartskapellet.  Akkurat det gleder jeg meg veldig til! Da må jeg tidlig opp for å gjøre de siste forberedelsene til at vi kan gjøre dette til en spesiell dag i kirkeåret. Derfor trenger jeg å få noen timer på puta.

Alt står og faller med Kristi oppstandelse. Uten oppstandelsen er vår tro absolutt ingen ting. Da er den bare moralnormer og tomme ritualer.

Kristi oppstandelse forandrer alt! Gravnattens mørke er brutt. Alt er blitt lys, og alt er lyst. Døden er trådt ned av døden. Seieren er vunnet.

Jeg vil med dette hilse bloggens lesere med seiersropet:

KRISTUS ER OPPSTANDEN!

Og jeg svarer med hele meg:

JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Fastholder og styrker trosgrunnlaget i en tid hvor troen angripes

En del av den anabaptistiske familien som kalles Beachy Amish Mennonite kom sammen nå i april, for å forfatte og godkjenne en trosbekjennelse. Det er første gang dette skjer, men behovet har vært til stede lenge.

Og de går stikk motsatt andre trossamfunn, som i en tid som vår ser ut til både å gi slipp på sin historiske arv, samtidig som de vanner ut sin tro for å tilpasse den samtidens krav.

David Yoder, som har vært biskop for årskonferansen til Beachy Amish Mennonite frem til nå, sier i en kommentar til Mennonite World Review at konservative medlemmer av dette trossamfunnet de senere årene har stilt spørsmål til hvordan troen blir praktisert.

Dette har ført til at man har gått et stykke vei for å finne ut av hva de egentlig tror og bekjenner. Hva definerer Beachy Amish Mennonite, og hva gjør dem annerledes fra andre konservative mennonitiske grupper?

98 prosent av delegatene til årskonferansen sluttet seg til trosbekjennelsen. Denne trosbekjennelsen gir en oversikt over hvordan man tolker Det gamle- og Det nye testamente. Den definerer ekteskapet som mellom èn mann og èn kvinne, og som oppløses bare gjennom død. Gud har også etablert ulike roller for menn og kvinner, og gir mennene ansvar for lederskap. Trosbekjennelsen viser også til ordningen med at mennene har kort hår, kvinnene langt, og at sistnevnte går med hodedekke.

Trosbekjennelsen understreker også ikkevolds-engasjementet og betydningen av Guds rike, samtidig som medlemmene skal verdsette sivile myndigheter, betale skatt, for myndighetene, leve fredelig og avstå fra å engasjere seg politisk.

En del emner er utelatt - som bruk av datateknologi - og overlates til den enkelte lokale forsamling.

Beachy Amish Mennonite er opptatt av å ta vare på sin historiske arv, og understreker at de som vil slutte seg til dem må leve i overensstemmelse med deres tro og verdigrunnlag. De forstår at det stiller store krav til de som vil bli medlemmer, men de ser ingen grunn til å endre på sin tro og overbevisning av den grunn. De ser heller ingen grunn for å komme med en unnskyldning for sin tro og overbevisning.

Her finner du en link til trosbekjennelsen:

http://mennoworld.org/wp-content/uploads/2014/04/BeachyAmishStatementofFaith-draft.pdf

På bildet ser du fra et kveldsmøte under årskonferansen, hvor Leonard Mast leder an i lovsangen.

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 5

 
Når innflytelsen fra de såkalte Kirkefedrene begynte å svekkes, startet munker en bønnebevegelse som ble en motkultur. De praktiserte bønn dag og natt.

De flyktet fra byene - og noen ganger også fra kirkene som ble mer og mer verdsliggjort - og dannet små kloster-kommuniteter - hvor de søkte Herrens ansikt, enten alene eller sammen med andre. I ødemarkene og ørkenene gav disse munkene seg Opre Diem - Guds verk. Det vil si at de arbeidet og de ba. Det er svært interessant å merke seg at det som begynte som en motkulturbevegelse for å forme livet rundt bønn, faktisk lyktes i løpet av de neste 1000 årene.

Faktum er at disse munkene holdt den kristne troen i live i Europa, og ga til slutt liv til det som vi finner som den vestlige sivilisasjonen. Og dette bønnens liv preget ikke bare Vesten, men i aller høyeste grad også de landene hvor Østkirken hadde sitt nedslagsfelt. Også her ble det levd et bønnens liv som ga rik frukt.

Jeg holder for tiden på med å lese en svært interessant bok. Den er skrevet av Thomas Cahill og heter: Slik reddet irene sivilisasjonen. Boken ble utgitt på norsk i 1999 og utkom på Genesis forlag.

Teorien til Thomas Cahill er at Det romerske riket, som resten av Europa falt i hendene på barbarer som knuste kunstskatter, brant bøker og i det store og hele ødela overgangen fra gresk-romersk til jødisk-kristen kultur. Faktisk sto eller falt alt med en hær av irske munker og skrivere som på egenhånd gjenreiste den europeiske sivilisasjonens historie. Det som drev dem var tro på verdier som ble født gjennom klostrenes regelmessige bønneliv.

Mange protestanter glemmer dette i sin redsel for alt som smaker av romersk katolisisme. Hvor hadde vi vært i dag hadde det ikke vært for disse munkene og deres bønneliv? De skrev, kopierte og underviste.

Og vår historie hadde sett ganske så annerledes ut hadde det ikke vært for Benedikt av Nursia. Om ham kan du lese mer i neste artikkel.

(fortsettes)

Svenske kristne viser sin motstand mot svenske nynazister

Kristne i Jönköping vil ikke sitte stille når svenske nazister marsjerer i byens gater 1.mai.

Som en protest kommer byens kirker til å holde en utendørs gudstjeneste i det samme området som marsjen pågår.

- Vi kan ikke stilltiende se på at noe slikt som dette skjer, sier pastor Ulf Eriksson i Immanuelkyrkan (bildet) til Sändaren.

Ved fjorårets demonstrasjon kom det til sammenstøt mellom nynazistene og venstreradikale grupper. Svensk politi setter derfor inn ekstra mannskaper i år. Det snakkes om 200-300 politimenn.

Til Sändaren sier pastor Ulf Eriksson:

- Många upplevde en fruktansvärd olust förra året över att se nazister tåga på våra gator. Nu vill kyrkorna göra något för att vi inte accepterar deras budskap utan står för alla människors lika värde. Vi möter många invandrare i vårt arbete och vill försvara deras rätt att vara här.

Det kristne samarbeidsrådet i Jönköping har sammen med alle kirkene i byen søkt om godkjennelse for en utendørs gudstjeneste denne dagen, på trappen utenfor Sofiakyrkan og har fått tillatelse til dette.

Foto: Wikipedia.