Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 8

 Vi møter ordet 'forbønn' i dets reneste og opprinnelige betydning i Rom 8,26-27 og v.34: 

'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, med Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil, for Ånden ber de hellige etter Guds vilje... Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss.'

Her anvendes begrepet 'forbønn' i sammenheng med Den Hellige Ånd og Guds Sønn. Dette viser betydningen av forbønnens tjeneste. Andre og tredje person i Guddommen er opptatt med dette. Vi kan derfor ikke ha eller avansere til noen større eller noen mer betydningsfull stilling i Guds rike. De som kalles til og trer inn i selskap og samfunn med Sønnen og Ånden og med de største av Guds tjenere gjennom hele den hellige historien.

Den opprinnelige betydningen av ordet 'forbønn' før det anvendes av apostelen Paulu handlet 'om å møte en betydningsfull person', for eksempel en konge, og siden vinne dennes fortrolighet og vennskap. Deretter kunne man anvende dennes vennskap til å komme fram med ønsker om noe som kongen i kraft av sin stilling og makt skulle kunne gjøre for sin venn. Et eksempel på dette er dronning Ester. Det eksemplet skal jeg komme tilbake til senere i denne serien.

Men en forbeder er ikke bare en som besøker kongen, men en som forblir i kongens nærhet og vinner hans gunst.

Vi merker oss at Den Hellige Ånd går på djupet og ber 'med sukk uten ord'. Med 'usigelige ord', heter det i en annen oversettelse. Slik er det med forbederen. Han eller hun vet ofte ikke hva de skal be om. Da leder Ånden oss inn i de djupe sukkene, den ordløse bønnen som bare Ånden kan tyde. Men disse sukkene berører Guds hjerte. Dette er ikke sukk vi lager oss selv. De fødes fram. Dette er et djupt Åndens verk i våre liv, og som utenforstående ikke forstår seg på. 

Dette viser oss også at forbønnens tjeneste berører vårt følelsesliv. Vi blir grepet av det vi ber for eller omstendighetene vi omgir oss med. Vi ser dette i Jesu liv:

'Og da han så folkemengdene, fikk jan inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter...' (Matt 9,36)

fortsettes

Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 7

Jeg har tenkt mye på ordet 'innvielse' i det siste. Innviet for Herren, viet, vigslet, satt til side. Nylig leste jeg opp igjen innledningen til Romerbrevet: 'Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evanglium...' De fleste norske bibeloversettelsene bruker dette ordet 'utvalgt', men ordet som er brukt på gresk kan også oversettes: 'utskilt', som den reviderte utgaven av Norsk Bibel gjør. Kanskje det er nærmere apostelens opprinnelige hensikt med å bruke ordet 'aforizo'? Dette ordet betyr 'å skille den ene fra den andre', 'holde seg borte fra'' 'å skille ut', 'velge ut', 'ta ut til tjeneste eller arbeid' - bare for å nevne noen alternative betydninger.

Satt til side for Herren. Det er en god definisjon av en forbeder. Til Hans disposisjon. Rede til å tre inn i rollen som 'trer i mellom', som Abraham som trådte nærmere Gud på vegne av Sodoma og Gomorra:

'Men Herren ble fremdeles stående hos Abraham. Abraham trådte nærmere og sa: Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de ugudelige...' (1.Mos 18,22-23)

Vi har ulike kall. Kallet som forbeder handler om å bli satt til side for Herren, slik at Herren har disposisjonsretten over ens liv. En forbeder er en som identifiserer seg i en slik grad for den eller de eller det en ber for, at man i en viss grad kan tre inn i rollen dom den, de eller det man ber for. Den Hellige Ånd kommer over vedkommende og man fylles av en nød, ofte en smerte for det man ber for.

Dette er noe helt annet enn generell forbønn, som vi alle er kalt til å gjøre. 

Men Herren kaller noen spesielt til forbønnens tjeneste, skiller dem ut.

Hva er bønnens mål?

Å bane vei for Åndens verk.

Forbederen er dermed en veirydder.

En som rydder unna hindringer.

Derfor er en forbeder en som vandrer i Guds nærhet. Det er ikke bare en som roper til Gud i nødens stund, men en som er satt til side, og som pleier, kultiverer, omgangen med Gud. Han eller hun er til for Gud, satt til side for Bam, disponibel for at Gud kan tale til ham eller henne og legge bønnebyrder på dem.

fortsettes

En bønn

La meg være alene med Gud så mye jeg kan.

Når tidevannet trekker seg fra kysten,

gjør meg til en øy, satt avsides,

alene med deg, Gud, hellig for deg.

Deretter med tidevannet

forbered meg på å ta ditt nærvær til den travle verden utenfra,

verdenen som stormer inn på meg

til vannet kommer igjen og fører meg tilbake til deg.

- Hl. Aidan av Lindisfarne

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Misjonær fra Sveits drept av islamister

En kvinnelig misjonær fra Sveits er drept av radikale islamister. Dette bekreftes av Utenriksdepartementet i Sveits. 

Beatrice Stöckli (bildet) var en misjonær fra Basel, Sveits, som delte Kristi kjærlighet i muslimskdominerte Timbuktu, da hun ble bortført. Den sveitsiske regjeringen fikk vite om Beatrices død da et fransk gissel ble løslatt tidligere denne uken. Hun ble mest sannsynlig drept av den islamske organisasjonen Jama’at Nasr al-Islam wal Muslim (JNIM) for omtrent en måned siden.

"Det var med stor sorg jeg fikk vite om vår medborgers død," sa utenriksminister Ignazio Cassis fredag. "Jeg fordømmer denne grusomme handlingen og uttrykker min dypeste medfølelse med de pårørende."

Beatrices død ble kjent av medfangen Sophie Petronin, en fransk gissel som ble løslatt denne uken. Kunngjøringen om Beatrices død blir enda mørkere når vi vurderer hva som skjedde med Sophie.

Da den 75 år gamle franske statsborgeren Sophie Petronin kom tilbake til Frankrike fredag, etter fire år i fangenskap, kunngjorde hun at hun hadde konvertert til islam. Mange mennesker var sjokkert over denne kunngjøringen, men burde ikke ha vært det. Tvungen konvertering er vanlig for kvinner som holdes i lange perioder av islamske grupper.

Mange kristne kan lett undre seg med hvorfor noen som Sophie, som ble kidnappet av en radikal muslimsk gruppe, ville konvertere til den samme religionen som førte til bortføringen. 

I memoarene ‘A House in the Sky’ forteller Amanda Lindhout i detalj hvordan hun gjentatte ganger ble voldtatt, sultet og behandlet som et dyr. Hun fikk beskjed om at hun ble behandlet dårlig fordi hun var en kristen kvinne. Hvis hun ville konvertere til islam, ifølge fangerne hennes, ville hun bli respektert, behandlet bedre og ha større sjanse for å overleve.

Amanda konverterte i et forsøk på å redde livet sitt til hun var i stand til å unnslippe.

- Back to Jerusalem

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Avmakt og lengsel

 Avmakt. Det har jeg kjent på de siste dagene, særlig om nettene. Det og fortvilelse ispedd litt frykt. Det handler om at jeg har problemer med å snu meg i senga. Høyrearmen vil ikke være med. Det går helt greit å bruke den til å styre et bilratt, og til andre ting, men jeg får den ikke helt med meg når jeg skal snu meg i senga. Jeg forstår godt om du ikke helt forstår hva jeg snakker om, for jeg tror nesten du må ha prøvd det før du kan si hvordan det oppleves. Og det finnes virkelig større problemer i verden. Men i min verden, er dette utfordrende. Man blir litt desperat når man får problemer med å snu seg i senga, for det må jeg gjøre mange, mange ganger om natta. Og jeg vil helst ikke bry noen. Parkinsons er litt av en sorgprosess.

Det er ikke så lett å sette ord på denne sorgen, men takket være Martin Lönnebo, har jeg lært å be med åpne hender. Biskop Martin, Guds venn, har til og med formulert en bønn om dette. I det jeg former begge hendene mine som en skål, ber jeg:

'Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har er min lengsel.'

Ikke mer en det.

Så får Gud fylle dem etter som behovet er.

Det er en øvelse i å ikke gjøre noe som helst.

'Tomme hender,' skriver Lönnebo 'er det beste tegnet for tro. Tro er nåde... De tomme hendene er et bilde på den radikale åpenheten...'

Så jeg har åpnet hendene mine og laget en bønneskål av dem som jeg holder opp for Gud. Det er min trosøvelse midt i avmakten.

Uønsket av mennesker - men ønsket av Gud

 Jefta ble født som sønn av en prostituert. Han var ikke elsket, men uønsket, uakseptert, utstøtt i familien, og ble avvist av søsknene. Da faren Gilead døde, jaget søsknene Jefta ut av landet. ‘Du horesønn!’ Sa de. ‘Du får ikke noe av vår fars eiendom.’ Så Jefta flyktet. Dom 11: 1-3

Til tross for alle disse problemene i barndommen ble Jefta en mann med tro, mot og karakter. Hvisk: Jefta lot ikke avvisningen definere seg. Han ble en mektig kriger som tok imot opprørere og utstøtte for å bli med ham i hæren hans.

Da ammonittene angrep hjembyen hans, sendte de eldste etter ham til å være sjef for dem. Dommerne 11: 4 Ett minutt blir ingen løpt ut av hjembyen, og i løpet av deres tid løper de til ham som noen. Han kom hjem med ære og ble den nye åndelige og militære lederen for sitt folk.

Da ammonittene angrep hjembyen hans, sendte de eldste etter ham til å være sjef for dem. Dommerne 11: 4 Det ene minuttet blir han som ingen regnet som noe jaget ut av hjembyen, og i neste løper de til ham for å få hans hjelp. Han kom hjem med ære og ble den nye åndelige og militære lederen for sitt folk.

Jefta gikk fra null til å bli en helt i Guds perfekte plan. En ingen, var en i Guds øyne. En uekte ble gjort til legitim dannet i Guds hender. Å gå fra å være uønsket til nødvendig kunne bare gjøres gjennom Guds kjærlighet og barmhjertighet. Mange avviste ham, men Gud aksepterte og brukte ham. Jefta forble trofast mot Herren, og han førte fred til Israel og ledet dem i ytterligere 6 år. Jefta liv slutter ikke her, men Gud inkluderte ham i kapittelet om stor tro i Hebreerne 11:32 Dommerne 11: 1-12: 7

- Indianerkvinnen Brown Eagle

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å være til for Herren - om sabbatsåret og tjenesten vår

Det har vært tungt for meg at vi ikke kunne opprettholde det ukentlige gudstjenstelivet i Kristi himmelfartskapellet. Siden koronatiltakene trådte i kraft i mars måned har kapellet vært stengt. Det skyldes blant annet at rommet vi feirer gudstjenestene i er for lite til å følge de smitteverntiltakeme som myndighetene har gitt, på en forsvarlig måte. Dessuten er jeg selv i risikogruppen, og må ta hensyn til det. Det har også vært tungt å si fra meg alle avtaler som er inngått denne høsten om seminarer, gudstjenester og møter. Verken koronasituasjonen eller helsa har tillatt det. Noe av det verste jeg vet er å måtte skuffe folk. Dessuten har dette fått store konsekvenser for oss på andre plan, da en del av vår økonomi er avhengig av de midlene vi får inn i form av gaver og honorarer. Det er utfordrende. 

Men i går - under min daglige bibellesning (jeg leser for tiden Forkynneren) - stanset jeg opp ved et ord fra For 3,14-15 som ga stor trøst:

'Jeg forsto at alt det Gud gjør, det varer evig. Ingen kan legge noe til og ingen kan ta noe fra. Slik har Gud gjort for at vi skal frykte ham. Det som er, det var allerede før, og det som skal bli, det har også vært før. Gud søker fram igjen det som svant.'

Det Gud gjør er evig. Det er mye trøst i dette. Det er Hans arbeid. Det er Han som startet det hele og vil fullføre det. Alt er Hans. Ikke vårt. Han vil sørge for det. Det Gud holder på med er EVIG!

Jeg har tenkt mye på sabbatsåret i det siste. Om sabbatsåret heter det i 3.Mos 25,1-9:

'Herren talte til Moses på Sinai berg og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, da skal landet ha en sabbatshvile for Herren. I seks år skal du så din åker, og i seks år skal du stelle med din vingård og høste landets grøde. Men i det sjuende året skal det være en høyhellig sabbat for landet, en sabbat for Herren. Da skal du ikke så din åker og ikke stelle med din vingård. Det som vokser av seg selv etter at du har høstet, skal du ikke skjære, og druene på ditt ustelte vintre skal du ikke sanke. Det skal være et sabbatsår for landet. Det som vokser i landets sabbatsår, skal være til føde for dere, for deg og din tjener og din tjenestepike og din dagarbeider og de fremmede som holder til hos deg. Din buskap og de ville dyr som er i ditt land, skal også ete av all den grøde som vokser der. Så skal du telle fram sju sabbatsår, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsår bli førtini år. Og i den sjuende måneden, på den tiende dagen i måneden, skal du la hornet lyde gjennom landet. På soningsdagen skal dere la hornet lyde gjennom hele landet.'

Jeg merker meg at sabbatsåret var 'for Herren' og 'for landet'. 30. september i år hadde vi holdt på med gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet i åtte år og jeg har reist som forkynner av Guds ord i 45 år. Da er det kanskje på sin plass å ta et sabbatsår - avsette et år 'for Herren'. Bare være til for Ham. For meg er denne korona-tiden blitt slik: en tid 'utskilt' for Herren, helliget og innviet for Ham. Den synlige virksomheten er lagt ned, den ligger brakk, men ikke den som bare Herren ser. Prøven på ektheten i vår tjeneste finner ikke sted i det offentlige rom, men i lønnkammeret. Det vanskeligste sted å være en sann kristen er ikke på arbeidsplassen, ikke på skolen, heller ikke hjemme, men i lønnkammeret. Nå bruker jeg mye av dagen til bare å være sammen med Herren, pleie vennskapet med Ham. Søke Giveren, ikke først og fremst gavene. Gud startet opp arbeidet med Kristi himmelfartskapellet, og det som har vært tjenesten vår. Det er Hans arbeid. Dette sabbatsåret er bare inne i en annen fase. I Hans tid.

Så vil tiden igjen komme for det offentlige rom i fysisk forstand. 

Vi har mange å be for, det er mange som tar kontakt med oss for at vi skal be for dem. Det er også en viktig del av vår tjeneste. Stor takk til dere som ber for May Sissel og meg. Det verdsettes høyt. Skulle noen ha lyst til å støtte oss, kan dere vippse til 99621281. 

Ønsker du forbønn kan du sende bruke messenger eller sende en mail til: bjornolav58@gmail.com

I løpet av noen uker nå starter vi også opp med regelmessige Podkast-sendinger, hvor jeg i første omgang kommer til å gi undervisning om bønn og den daglige vandringen med Jesus.

Dette visste du kanskje ikke om Angela Merkel?

Appropo den stadige politikerforakten:

Dette er Angela Merkel, kansler i Tyskland, for tiden verdens mest respekterte leder, før hun ble politiker var hun forsker innen  fysikk og kjemi - hun snakker perfekt tysk, engelsk og russisk.

Hun leder den sterkeste økonomien i EU og den viktigste i verden, som eksporterer mer enn 1550 milliarder dollar årlig.

Imidlertid mottar hun ingen gratis statstjeneste, ingen bolig, ingen strøm, ingen bensin, ingen livsoppholdskostnader, har ingen personlig kokk, må betale for sitt eget forbruk av vann, har ingen gratis telefon fra Forbundsrepublikken Tysklands budsjett, og lever sitt liv ydmykt som alle andre tyske statsborgere.

Hun handler på egen hånd i et supermarked i Berlin (bildet), bærer sine egne handleposer, betaler for innkjøpene sine, og hvis hun får en parkeringsbillett, betaler hun ut av sin egen lomme.

En journalist spurte henne nylig: "Husker du at jeg har tatt et bilde av deg i samme kjole for ti år siden?

Hun sa til ham: "Mitt oppdrag er å tjene mine medtyskere, ikke å være modell."

 - Eamonn Spratt

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

1600 evangelikale ledere for Joe Biden

Det er ikke slik at alle evangelikale kristne ledere i USA slutter opp om Donald Trump. Nå har 1600 evangelikale ledere signert et dokument, hvor de åpent tilkjennegir at de støtter Joe Bidens kampanje for å bli USAs neste president. Kampanjen kaller seg 'Pro-Life Evangelcals for Biden', og en av initiativtagerne er Ron Sider (bildet), grunnleggeren av Evangelicals for Social Action.

2.oktober i år skriver Ron Sider på sin Facebook-profil følgende, her i min oversettelse:

NOE STORT ER I FERD MED Å SKJE

På en pressekonferanse i dag (zoom, selvfølgelig) som jeg ledet, lanserte fremtredende evangeliske ledere uttalelsen "Pro-life Evangelicals for Biden" . I tillegg publiserte The Christian Post, som har titalls millioner visninger hver måned, en OPED av Rich Mouw og meg selv om denne uttalelsen. Og fredag ​​morgen publiserte Washington Post en historie om oss.

Underskriverne inkluderer mange fremtredende evangeliske ledere som er kjent og respektert i den evangeliske verden i flere tiår: Richard Foster, forfatter av Celebration of Discipline; Roberta Hestenes, president emeritus ved Eastern University; John Huffman, fremtredende evangelisk pastor og styreleder emeritus of Christianity Today; Jerushah Duford, forfatter, foredragsholder og Billy Grahams barnebarn; Brenda Salter McNeil, forfatter og mangeårig IVCF-stab; Joel Hunter, i mange år, pastor i en megakirke i Florida; Richard Mouw, emerituspresident for Fuller Seminary; med flere.

Gruppen er mangfoldig. Minst en av underskriverne stemte på Donald Trump i 2016. Den inkluderer minst en livslang republikaner. Det er flere som aldri før offentlig støttet en presidentkandidat, men nå føler seg tvunget til å gjøre det i år. Richard Mouw og jeg organiserte dette.

Her er uttalelsen fra Pro-Life Evangelicals for Biden:

“Som evangeliske forkynnere er vi uenige med visepresident Biden og den demokratiske plattformen om abort. Men vi tror at en bibelsk formet forpliktelse til menneskets livs hellighet tvinger oss til en konsekvent livsetikk som bekrefter helligheten til menneskelivet fra begynnelse til slutt.

”Mange ting som gode politiske avgjørelser kan endre, ødelegger personer som er skapt i Guds bilde og bryter med menneskelverdet. Fattigdom dreper millioner hvert år. Det samme gjør mangel på helsetjenester og røyking. Rasisme dreper. Med mindre vi raskt gjør store endringer, vil ødeleggende klimaendringer drepe titalls millioner. Fattigdom, mangel på tilgjengelige helsetjenester, røyking, rasisme og klimaendringer er utfordringer livet gir. Som National Association of Evangelicals 'offisielle offentlige politiiske dokument (FOR NATIONENS HELSE) insisterer, "Trofast evangelisk samfunnsengasjement må kjempe for en bibelsk balansert agenda." Derfor motarbeider vi "ett spørsmål" politisk tenkning fordi den mangler bibelsk balanse. .

"Vi vet at den vanligste årsaken til at kvinner tar abort er de økonomiske vanskelighetene med et annet barn. Vi setter pris på en rekke demokratiske forslag som vil redusere den økonomiske byrden betydelig: tilgjengelige helsetjenester for alle borgere, rimelig barnepass, en minimumslønn som løfter arbeidstakere ut av fattigdom.

“Av disse grunner mener vi at Joe Bidens politikk er mer konsistent med den bibelsk formede etikken i livet enn Donald Trumps. Derfor, selv om vi fortsetter å oppfordre til en annen politikk for abort, oppfordrer vi evangeliske til å velge Joe Biden som president. ”

Richard Mouw. President emeritus Fuller Seminary

Ronald J Sider President emeritus Evangelicals for Social Action

Brenda Salter McNeil professor, pastor

Jerushah Duford forfatter Billy Grahams barnebarn

John Huffman Styreleder emeritus

Roberta Hestenes Tidligere president Eastern University

Claude Alexander Biskop

Joel C Hunter Trossamfunn Arrangør

Richard J. Foster Forfatter, Grunnlegger, Renovare

Myron S. Augsburger President emeritus Eastern Mennonite University

Ray Bakke Professor i Global Urban Mission

David Black President emeritus Eastern University

Bryant L Myers Professor, Fuller Seminary

Manfred Brauch President emeritus Palmer Theological Seminary

John Perkins Grunnlegger, Christian Community Development Association

En sunnmøring i himmelkoret

 'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10.juni 2012, og den markeres i den kommuniteten jeg tilhører denne dagen i oktober. Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom 'vår søster den legemlige død,' som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg. 

'Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod',

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og  liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet. 

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det? 

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg.  Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn. 

Et annet dikt av bror Arnfinn som passer så godt inn i denne sammenhengen er diktet som bærer tittelen Fred:

Fred,

kvar kom du frå?

du kom

ikkje som sum

av mine tankar

ikkje som nei 

til mine lengsler

ikkje som ja

til mine rop

ikkje som trøyst 

til min fortviling

eller som eit ljos

i mørkret

du berre kom

som ein stor fugleveng

og dekte meg

bar meg

inn i eit høgare rom

inn i noko anna

som ingen kan nå

eller skiple

er det

Du?

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. På vei til gode venner, etter å ha feiret gudstjeneste i klosterkommuniteten han levde i.

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg

Siste: Baptistkirke i Nagorno-Karabakh ødelagt av bomber

Den armenske baptistkirken i hovedstaden Stepanakert i Nagorno-Karabakh/Artsakh ble ødelagt av bomber i går (bildet). Samtidig ble også katedralen til Den Armensk Apostoliske kirken i byen Shushi ødelagt i et bombeangrep. I meldingene jeg har mottatt er det ikke meldt om tap av menneskeliv. 

La oss fortsette å be om fred og at den svært spente situasjonen ikke eskalerer ytterligere.

Foto: European Baptist Federation

Guds venn

 Guds venn. Guds fortrolige. Jeg kan ikke tenke meg noe flottere eller større enn å få være det. Det ble Abraham kalt. Han ble også kalt troens far. Med rette. Det er min inderlige bønn: at jeg måtte få være Guds venn. I dag feirer kommuniteten jeg tilhører Abraham.                                                                                                                                                                                                                                                For mange år siden møtte jeg en mann som skulle komme til å utgjøre en avgjørende forskjell i mitt liv. Allerede første gang vi traff hverandre forstod jeg at Brent Rue hadde med Gud å gjøre. Det var som om den amerikanske Vineyard-pastoren kjente Gud på en djup og inderlig måte. Få har lært meg så mye om det å vandre med Gud, som Brent Rue. I den siste tiden han levde var Brent opptatt av Abraham og hans vennskap med Gud. Det passet veldig bra. For Brent var også en av Guds venner. Det at jeg traff Brent Rue ble avgjørende for at jeg senere skrev en bok om Abraham, og den boken måtte selvsagt hete: Guds venn. 

I 1.Mos 12 1.Mos 12, hvor det står om Gud som kaller Abraham ut av Ur i Kaldea, ut fra alt det kjente, kjære og trygge til noe ukjent og fremmed. Gud kaller Abraham sin venn, og jeg vil gjerne vite hva som er grunnlaget for å bli Guds venn. I forbindelse med lesningen av 1.Mos 12 så jeg noe som jeg ikke har sett før. Jeg la merke til at Abraham bygde to altere når han kom frem til det lovede land. Disse to altrene sier mye om Abraham og hans forhold til Gud. "Da viste Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og der bygde Abram et alter for Herren som hadde vist seg for ham. Derfra flyttet han opp i fjellet øst for Betel og slo opp sitt telt mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn." (1.Mos 12,7-8) Ser du forskjellen på de to altrene? Det ene bygger han for Herren. Det står: "Og der bygde Abram et alter for Herren." Det uttrykker Hans tilbedelse. Han bygger det for Gud. I den dypeste beundring og hengivelse reiser han "et alter for Herren." Bare av hensyn til Gud. Men så står det, at når han kommer til betel: "Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn." Dette var et alter for påkallelse og bønn, hvor han la frem sine egne behov for Herren og bad om hjelp. Begge disse altrene ble reist som en følge av at Herren åpenbarte seg for ham. Derfor var det ikke av plikt han bygget dem. Han bygget dem med glede for hans indre liv drev ham til det. Og derfor var dette også til glede for Gud.

Abraham var ekstragavant. Han var en sløser. Ikke i materialisme, selv om han ble veldig rik etterhvert, men han sløste sitt liv på Gud. Derfor bygget han et alter bare for Herren, akkurat som Maria som sløste bort en helt årslønn, noen mener det var livsrarven etter foreldrene, når hun åpnet kapselen med nardusolje, og helte den over hodet på Jesus. Hvem sløser du livet ditt bort på?

Herlighetens Gud åpenbarte seg for Abraham, forteller Stefanus i sin tale, før han blir kirkens første martyr. Et slikt møte forvandler ens liv totalt. Som et resultat ble Abraham en tilbeder som sløste alt han hadde på Gud. Derfor bygger han et alter bare for Herren, i ren glede, i ren takknemlighet. Det er ikke rart at Gud kaller Abraham sin venn.

For å sitere den norske forfatteren Edin Holme: "Den som Han har sett kan intet friste - ringe synes alt han ser. Den som eier Ham kan allting miste - han begjærer intet mer."

Guds uendeligre storhet

Nobelprisen i fysikk for 2020 gikk til tre personer: Roger Penrose, Reinhard Genzel og Andrea Ghez. De mottok Nobelprisen for å oppdage "et super-massivt kompakt objekt i sentrum av Melkeveien.” I sin imponerende forskning oppdaget de at noe usynlig og ekstremt tungt styrer stjernenes bane. Et supermassivt svart hull er i dag den eneste kjente forklaringen på det.

I forbindelse med at de mottok Nobelprisen i fysikk, blir det beskrevet hvordan deres banebrytende innsats har gitt oss de mest overbevisende bevisene til dags dato for at et supermassivt svart hull er funnet dypt inne i Melkeveien.

Melkeveien i universet er en galakse som har en diameter på omtrent 100 000 lysår og er omtrent 12 000 lysår tykk. Det anslås at det er 200-400 milliarder stjerner i en Melkevei. En av stjernene er solen, som er nærmere periferien, omtrent 28 000 lysår fra sentrum.

Det har lenge blitt anslått at det er omtrent 100 milliarder galakser i universet. Men nå mener forskning at tallet faktisk er 20 ganger mer. Det vil si to tusen milliarder galakser.

Så det er 2.000.000.000.000.000 galakser.

Det er en stjerne kalt "Betelgeuse" som er 35 millioner ganger større enn solen vår.

En stjerne som heter Monocerotis er 125 millioner ganger større enn solen. I en galakse er det en billion stjerner av "monocerotis" størrelse.

Jeg forstår ingenting og er imponert over forskere som nå mottar Nobelprisen. Jeg ser på meg selv som en nesten usynlig, forsvinnende liten partikkel, som også er vanskelig å definere.

Er de sorte hullene som nå er funnet, vinduer, dører til enda en uendelig dimensjon av Guds skapelse? Hvor stor er Gud i en slik virkelighet? Her må samtalen om Jesus komme inn når vi vil forstå hvem han er, for i ham ble alt skapt i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, fyrster og herredømme, krefter og storhet. Alt er skapt gjennom ham og for ham. Han er foran alle ting, og alle ting eksisterer gjennom ham (Kol 1: 16-17). Selv i begynnelsen av Hebreerboken sies det om Jesus at "han (Gud) skapte også verden gjennom ham" (1: 2).

- Stanley Sjöberg (bildet)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Siste: Høyreekstremist tatt med kniv utenfor synagogen i Oslo

Fredag 2.oktober ble en høyreekstremist tatt med kniv utenfor synagogen i Oslo. Mannen, en 47 år gammel nynazist, hadde deltatt i en markering sammen med fem andre nynazister utenfor synagogen på selveste  Yom Kippur, 28.september i år. Det var synagogens sikkerhetsfolk som fattet mistanke til mannen som hadde en besynderlig oppførsel. Politiet ble da tilkalt, og da mannen ble ransaket, ble kniven oppdaget.

Det er Filter Nyheter som omtaler saken. Hendelsen blir bekreftet av Oslo politidistrikt, som har varslet PST.

Dem fem nynazistene som deltok i markeringen 28.september tilhører den høyreekstremistiske organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen. I Finland er denne bevegelsen forbudt, mens norske myndigheter har vist liten interesse for å forby den. 

Billedtekst: Synagogen i Oslo. Foto: Wikipedia

Bønneopprop!

Youth With A Mission (Ungdom i oppdrag) Armenia har sendt ut følgende bønnegjær for konflikten som nå raser i regionen Artsakh (Nogorno Karabakh). De forteller om sivile tap. Blant de døde er det både barn og eldre.Ungdom i Oppdrag har åpnet en base for å ta imot mennesker som er på flukt. Her bor det for tiden seks fanilier, bestående av både barn, kvinner og besteforeldre. 

Her følger konkrete bønneemner:

1. Be for fred, for at uskyldige soldater ikke skal dø på begge sider. Be om øyeblikkelig våpenhvile.

2.  Vårt største behov akkurat nå er for mat, siden vi heldigvis har hjemmet der vi kan være vert for familier. Hver dag prøver vi å møte behovene til familiene under vår omsorg.

3. . Det er fortsatt mange familier som flykter fra kampene. De trenger mat, ly og klær. Mange kommer med bare det de står og går i.. Vi er i stand til å være vert for mange, men ikke alle. Mange kirker og lokalsamfunn gjør fantastisk arbeid med å plassere og ta vare på disse flyktningene. Vi ønsker å kunne støtte dette viktige arbeidet på den måten vi kan.

Takk for at du står ved vår side i denne vanskelige tiden.

Må Herren velsigne deg.

Ungdom i oppdrag Armenia

Jag vill tacka livet

På denne litt grå oktoberdagen takker jeg Gud for at jeg ser, selv om jeg ikke ser så godt som før, jeg takker for at jeg kan høre, selv om jeg har øresus, jeg takker for at jeg kan snakke og for at jweg kan reise meg opp av senga, selv om kroppen er stiv og vond og skjelver.  Jeg takker Gud for at jeg kan gå, selv om min gange av og til er å ustø. 

Jeg takker Gud for at jeg kan tenne opp i ovnen, brygge meg en kopp tea. Jeg takker Gud for brød på bordet.  Jeg takker Gud for kona mi, barna mine, svigersønn otg familie. For venner og forbedere. For klær og hus. For at jeg er så heldig at jeg bor i Norge, i et fritt land i fred. 

Jeg vil takke for Guds smil, og for latteren, for omfavnelser og kjærtegn. For vind og regn og sol.

Jeg takker Gud for fuglene på fuglebrettet. Jeg takker Gud for leserne mine, for de mange som skriver og takker, for de mange oppmuntringene jeg får.

Jjeg vil takke for at jeg er et Guds barn, og får være Guds venn. For Guds omsorg og Hans nåde, for Jesu kjærlighet og for Guds ømhet. For Frelseren og Jesu blod, for Hans kropp, Kirken. For Bibelen, kompasset. For Guds visdom og for Åndens gaver og frukt. 

For Guds hellige nærvær og samfunnet med de hellige. For himmelen som venter, for englene, serafene og kjerubene, for alle som har gått hjem.

For musikken og lovsangen, for duften av de hellige.

I det hele tatt takker jeg Gud for at jeg lever. Det er fantastisk å leve. Jeg er så rik.

Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 6

Job var en forbeder. Helt mot slutten av hans liv leser vi: 'Etter at hadde gått i forbønn for sine venner, ga Herren Job tilbake det han hadde tapt. Sannelig, Herren ga Job dobbelt så mye som han hadde hatt før.' (Job 42,10)

På hebraisk brukes ordet 'palal', som kan oversettes å be, trygle, gå i forbønn, komme med påkallelser. Palal brukes om bønn i betydningen forbønn. Forbønn handler om at man ber med større kraft og visdom om at Gud skal gripe inn på vegne av den man ber for. Det handler om at man identifiserer seg med, lever seg inn i, den eller de andres situasjon, mer enn sin egen. Man gripes av nød for sin neste.

Men det kan også gjelde spesielle situasjoner man opplever eller kommer i berøring med. 

Hanna ba for eksempel om en sønn (1.:Sam 1,12), kong Hiskia ba om å få forlenget sitt liv (Jes 38,2-3), Jona ba fra fiskens buk (Jona 2,1-9).

Men vi finner også ordet 'palal' i 2.Krøn 7,14:

'Hvis da Mitt folk... ydmyker seg, ber... skal Jeg høre fra himmelen.'

Ordet 'palal' forekommer også i 1.Mos 20,7 og vers 17:

'Men gi nå mannen hans hustru tilbake. For han er en profet, og han skal gå i forbønn for deg, så du skal få leve... Så ba Abraham til Gud og Gud helbredet Abimelek...'

4.Mos 11,2: 'Da ropte folket til Moses, og da Moses gikk i forbønn til Herren...'

1.Sam 12,23: 'Og jeg, må det være langt fra meg å synde mot Herren ved å slutte å be for dere...'

fortsettes

Stans opp for hver farge på solnedgangen

 "Når livet ditt beveger seg for fort, og du befinner deg i et kaos ... stans opp for hver farge på solnedgangen."

~~ Christy Ann Martine ~~

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å være forberedt på det uventede

 Jeg har tenkt på hvor mye de formene og rammene vi har vokst opp med blir bestemmende for oss gjennom livet. Formene og rammene blir også et slags måøeapparat vi benytter for hva vi liker og misliker, og også en standard for hva vi anser å være rett eller galt. Vokste vi opp i et kristent miljø med en bestemt musikk- og møtestil, så er det den stilen som vi trived med og det som er annerledes enn den stilen blir ikke bare feil, men sågar ansett som forførisk og vranglære. Man bedømmer dagens kristenhet ut fra det som var standard i sin egen oppvekst, som generasjonen før det igjen. Når man så hører eldre generasjoner snakke om vekkelse, så er den den de har opplevd som er den virkelige vekkelsen, og ikke dagens. Når de så snakker om at vi må vende tilbake til 'gamle tiders vekkelse', så er det den de selv opplevde, de tenker på.

'Si ikke,' sier Guds ord, 'Hva kommer det av at de gamle dager var bedre en de som nå er? Det er ikke av visdom du spør om det.' (For 7,10)

Nostalgi er ikke det samme som 'evnen til å skjelne ånder'. Gamle dagers vekkelser er ikke nødvendigvis noen målestokk på det Gud holder på med nå. Vi må vokte oss vel for ikke å være stridende mot Guds Ånd i vår egen tid.

Den Gud kan bruke er den som stadig har noe å lære. 

Den som lever med Herren er forberedt på det uventede.

Han eller hun lengter etter det hellige Guds nærværet.

Omtrent på denne tida i fjor preket jeg i Sannhetens Ord på Slemmestad over ordene fra Hab 3,19:

'Herren Herren er min kraft. Han ir meg føtter som en hind og lar meg skride fram over mine høyder.' 

Det ordet er ikke mindre sant i dag! Herren vil ta opp opp i høydene, gi oss luft og rom, la oss få oversikt og gi oss syn. åpenbaring. Han vil at vi skal ut av tvangstrøya, og ut i et vidt, åpent landskap, uten de begrensninger fortiden har gitt oss. Nå under korona-krisa har vi tid til å virkelig søke Herren, om vi er sultne nok. Og kjenner du ikke sulten og hungeren kan du be om den!!

Et eksempel til etterfølgelse

 

Helt siden jeg hørte om bror Charles av Jesus (bildet) en eller annen gang på slutten av 1970-tallet har jeg vært fascinert av denne munkens radikale etterfølgelse av Jesus. Hans etterfølgelse endte i et martyrium. I 1981 utkom hans 'Texter, meditasjoner och brev' på Artos, og har vært en kjær følgesvenn siden. 'Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og fremgang, men den nederste plassen,' skrev bror Charles av Jesus. 'Den nederste plassen' finner man gjennom 'å etterligne Jesu fattige, skjulte liv som en enkel arbeider i Nasaret.'

Gjenom bror Charles av Jesus ble jeg kjent med lille søster Madeleine (1898-1989) som i 1939 grunnla ordensfellesskapet Jesu små søstre. Jeg har skrevet flere artikler om begge to, men grunnen til at jeg trekker dem nok en gang, er at bror Charles av Jesus, lille søster Magdeleine, Jesu små søstre og ordensfellesskapet Jesu små brødre, står som lysende eksempler på hvordan det er mulig å leve 'kontemplativt midt i verden'.

Jeg er ikke katolikk, men jeg skulle ønske at det fantes et lignende ordenfellesskap for protestanter! Det som særpreger Jesu små søstre og Jesu små brødre er at de lever ut sitt kall i vanlige arbeidsklær, i sekulære yrker, gjerne i fabrikker, som butikkmedarbeidere, sjåfører, i vaskerier, sjauere bare for å nevne noe. De tar gjerne de jobbene få andre vil ha. Og så lever de i små fellesskap i vanlige hus, og deler felles måltider, ber sammen, leser Guds ord sammen. Når jeg ser poliariseringen i samfunnet, de økende sosiale forskjellene, ensomheten er jeg ikke i tvil om at slike så fellesskap trengs. 

Dette er min drøm. Dette vil jeg gi mitt liv til. Jeg har fått nok av det store og prangende, de høye bekjennelsene, travelheten, og tiltrekkes mer og mer av det enkle, det regelbundne livet, det rytmiske bønnens liv. Siden det ikke finnes så mange slike fellesskap eller kommuniteter, blir det vel til at man en dag må starte et selv.

Sverige: Migrantmenighet nektes å opprette bankkonto

En nystartet kristen migrantforsamling i Örebro i Sverige kan ikke ta imot bidraget de har fått fra kommunen. Årsak? Både Handelsbanken og Swedbank nekter dem å opprette en bankkonto. Bankene henviser til loven om hvitvasking av penger, som er blitt skjerpet i Sverige.

Det er avisen Sändaren som skriver om saken.

Det var sommeren 2018 at menigheten Emmanuel International Church ble startet i Örebro med 16 medlemmer, Nå har den vokst til ca 60 voksne og omkring 40 barn. De leier lokaler i Mellringekyrkan og studieforbundet Bilda. men ønsker på sikt å eie sitt eget lokale. Menigheten har gudstjenester, eget kor, bibelskole og flere grupper. Virksomheten fungerer godt og menigheten har fått støtte fra Örebro kommune, men kan altså ikke ta imot pengene siden de ikke får opprettet non bankkonto. 

Bankene på sin side henvviser til EU's innskjepede regler for hvitvasking av penger, som er en del av den svenske lovgivningen. 

God sjelesorg

I et av sine sjelesørgriske brev beskriver fader Johannes av Valamo noe som jeg tror de fleste kristne kjenner seg igjen i. Her er brevet datert 18. mai 1947 i min oversettelse:

Når det gjelder din engstelse og dine feilsteg sier jeg det slik: så lenge vår sjels skute seiler på livets hav, er den utsatt for variasjoner i været: av og til regner det, andre ganger blåser det, eller stormen raser hardt, så vi er nær ved å drive på grunn eller mot stranda. Annerledes kan det heller ikke være her i sorgens dal, omskiftbarheten slutter ikke før i det kommende livet.

Da vi er utsatt for begjær - jeg mener sjelelige begjær, slik som ambisjoner, hat, sluhet og satanisk hovmod, - får disse begjærene oss til å tenke at alle mennesker er skyldige og udugelige. Likevel ble vi ikke pålagt å kreve kjærlighet og rettferdighet av andre, men vi er selv forpliktet til å kjærllighetens bud og å være rettferdige. Du må ikke bli motløs.

Når du blir lei deg skal du fordjupe deg i Den Hellige Skrift og i de hellige fedrenes skrifter samt i bønn. Da får du oppleve fred og stillhet i din sjel; med vår egen fornuft og uten Gufs hjelp klarer vi det ikke.

Må Herren bevare deg.

En teolog er en beder

Hva tenker du når du hører ordet 'teolog'. Kanskje: skolert, lærd, teoretiker. De færreste, kanskje, ville tenke på bønn, men den opprinnelige betydningen av ordet 'teolog' var en som ba! Dessverre er ikke bønn en stor del av teologenes læreplan. 

Men rumeneren Dumitru Staniloae (1903-1993) var en teolog i ordets rette betydning. I dag er det hans minnedag. Fader Dumitru sovnet stille inn i Bucuresti 5. oktober 1993, 90 år gammel. Selv definerte han ordet 'teolog' slik: Å være teolog krever Åndens opplysning, hjertets renselse, stadig bønn og en lengsel etter hellighet.

Han ble født i byen Vladeni i Transylvania vest i Romania 16.november 1903. Fader Dumitru vokste opp blant bønder, og dette skulle prege ham livet ut. Nærheten til det vakre transylvanske landsskapet: elvene, skogene og fjellene kom til å prege hele hans teologiske tenkning livet ut: forvandlingen av hele kosmos gjennom Kristus. Kristus, er for fader Dumitru, selve nøkkelen til mennesskets mysterium. Det er bare i lys av inkarnasjonen at vi kan forstå vår identitet og bli sant menneskelige. 

Dele hele begynte da Dumutru var 10 år gammel. Da fant han farfarens Bibel, og ble straks fengslet av innholdet. Foreldrene forundret seg over at han kunne sitte timesvis ved kjøkkkenbordet og lese. Hans mor forstod at Guds kall hvilte over ham, og oppmuntret ham til å bli prest. I årene 1922-1927 studerte han ved et ortodoks presteseminar i den rumenske byen Cernauti. Men det vekket avsmak hos fader Dumutru. Ved dette presteseminaret møtte han for første gang påvirkningen fra den vestlig akademiske teologien som han senere skulle reagere så sterkt imot. Han studerte også utenlands: i Athen, München, Paris og Berlin.

Fader Dumitru er kjent for sine oversettelser av tekster av Gregorios av Palamas, som han senere skrev flere verk om. Mest kjent er han for sin oversettelse av: 'Filokalia' til rumensk. Det tok ham 45 år og resulterte i fem bind med kommentarer, sammenlagt 4650 sider.

Selv im han hadde djup sympati med det monastiske livet, valgte han å gifte seg og stifte familie.

Etter 2,verdenskrig flyttet den ortodokse presten til Bucuresti, der han ble professor ved det teologiske fakultetet. Denne stillingen hadde han fra 1947 og frem til 1973. Dette var en svært vanskelig tid for kirken hvor den ble utsatt for trakasseringer fra det kommunistiske regimet.

I 1958 ble fader Dumitru arrestert og tilbragte 5 år i fengsel og konsentrasjonsleir. Da han senere ble spurt om denne tiden, svarte han bare at det er normalt for en kristen å bære sitt kors og det er ikke noe å snakke om. Men senere kunne han vitne om hvordan årene i konsentrasjonsleiren var år der han kunne be Jesusbønnen uavbrutt.

Herrens latter

I forbindelse med den pågående Løvhyttefesten til Internasjonale kristne ambassade Jerusalem deltok jeg i går på en bønnevake på Zoom sammen med noen andre norske forbedere. Den timelange bønnestunden ble ledet av Dag Øyvind Juliussen, Ambassadens norske avdeling. Mens vi ba fikk jeg en innskytelse om å be Salme 2, som er en profetisk salme om vår egen tid. Når jeg kom til vers 4 ble jeg så grepet, det var som om Guds Ånd grep tak i meg:

"Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem."

Tenk det! HERREN LER!

Og hva ler Han av? Menneskers planer. 

Han ler av 'folkene som grunner på det som fåfengt er.' (v.1)

Han ler av 'jordens konger' som 'reiser seg'. (v..2)

Han ler av 'fyrstene som rådslår sammen mot Herren og hans Salvede.' (v.2)

Herren ler av de mektige, av kongene, presidentene, statsministrene, regjeringsmedlemer, øvrighetspersoner - som tror at de i kraft av sin stilling -kan legge pkaner for å kvitte seg med Gud og Hans Ord. Hva er et menneske, annet enn støv. Deres tid her på jorden er kortvarig. Og historien er et eneste stort eksempel på at riker kommer og går. 

Det er så sant det som står i Ord 16,9: 'Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang.' Og: 'Loddet blir ristet i kappens fold, men avgjørelsen kommer alltid fra Herren.' (v.33)

Det er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Den Veldige, som eier all makt i HIMMEL og PÅ JORD. Absolutt ingen ting truer Ham, eller kommer overraskende på Ham.

Den som skrev denne profetiske salmen beskriver Gud slik: 'Han som troner i himmelen', eller som det står i Bibelforlagets oversettelse: 'Han som troner i himlene ...' Det har store dimensjoner over seg.

Herren ikke bare ler av kongers og fyrsters planer for Israel og Jerusalem - eller for Norge - Han spotter deres planer! Gud har nemlig andre planer enn disse! 

'Han som SITTER' eller 'TRONER' - gir oss assosiasjoner om en dommer på sitt tribunal, som legger menneskers planer i vektskålen, og som en konge på sin kongestol med hele verden under seg fra sin posisjon i himlene 

Tror vi på Jahve, trenger vi ikke være redd for fremtiden. Det er ikke kongene eller fyrstene, enten de sekulære eller de åndelige onde mørkemaktene, som får det siste ordet. Det får Gud Den Allmektige. Konger og fyrster kan slutte seg sammen, de kan utgjøre en veldig maktfaktor, og forsøke å reise seg og sprenge bånd (Salme 2,3) men Herren ler og spotter dem!

'Så' -jeg elsker det ordet! Det innebærer nemlig at noe skjer!

'Så taler han til dem i sin vrede. I sin store harme forferder han dem...' (v.5)

Jeg vet at det ikke er populært verken å si eller skrive det, men Gud kan bli vred! Bibelen taler til og med om 'Lammets vred'. Altså Jesu vrede. I dag er det populært å si: 'Gud er ikke sinna', og rett forstått er det en del av sannheten. Men ikke den hele og fulle sannheten. For sannheten er at Guds vrede er høyst reell. 

Dåp resultat av middag i nabolaget

Dette bildet velsigner meg! Og det er en fascinerende og ikke minst gripende historie bak: Andy Ziesmer, misjonslederen for A Jesus Mission, forteller om at covid-19 epideimien har åpnet opp for nye muligheter til å nå nabolag med evangeliet. Han forteller at de fleste av hans naboer aldri ville ha satt sine bein innenfor en kirkedør, i hvert fall ikke før korona. Derfor begynte de å invitere naboene over på middag på tirsdager,

Ingen kom på en måned.

Men de fortsatte med åpne middagsmåltider på tirsdager, og noen få våget å komme. De flyttet så middagsserveringen til oppkjørselen for å være mer synlige, og i løpet av få uker hadde mellom 20-30 av våre nærmeste naboer og venner kommet og tatt med seg mat og fått høre det enkle evangeliet.

'Den 9. uken dro vi til Columbia-elven (Vi bor i Vancouver, Washington) og døpte syv personer som har bestemt seg for at de vil følge Jesus.

Gud ER på farta.

Oppkjørselen, stuen eller bakgården er et tilstrekkelig samlingssted for å forkynne evangeliet i ditt nabolag.'

Oversatt med tillatelse fra Andy Ziesmer av Bjørn Olav Hansen (c)

Fyll hele Norge med Guds løfter

Nylig hadde jeg en drøm hvor jeg så menn, kvinner og barn proklamere Guds ord og løfter rundt om i Norges land. På sentrale steder i byer, på utsiktspunkter, på fjelltopper, på små steder, som virker ubetydelige for mennesker flest. Gud vil kalle ulike personer til å gjøre dette. Det er ikke snakk om å holde prekener - men om å lese Guds ord, og bare Guds ord høyt. Proklamere det! Be Gud om å lede deg til hvilke ord du skal lese, og hvor du skal lese dem. Hold spesielt frem Guds løfter.

La oss fylle Norge med Guds profetiske løfter! 

"Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, FOR AT DERE SKAL FORKYNNE HANS STORHET, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys..." (1.Pet 2,9)

"Syng for Herren, pris Hans navn! FORKYNN FRA DAG TIL DAG HANS FRELSE! Fortell blant hedningene hans herlighet, blant alle folks hans undergjerninger!" (Salme 96,2-3)

Hvem kan være med på dette? Alle! Små og store. Gjør det gjerne som en familietur. Dere behøver ikke tenke på at dere må ha noen som hører på dere. Vi proklamerer Guds ord for makter og myndigheter, og tror at Guds ord har spirekraft og vender ikke tomt tilbake.

Jeg hører gjerne fra deg om du blir med på dette, og hvor i landet du har proklamert Guds ord.

Guds lille fattige

 'Guds lille fattige', ble han kalt. Den gang som nå klistret folk merkelapper på ham. Denne var en av de bedre, faktisk ganske karakteristisk. Mindre flatterende var det å bi kalt 'dåre' eller 'fanatiker' eller 'ikke riktig vel bevart.' Men i måte med hans radikale Kristus-etterfølgelse ville vi ikke ha vært noe bedre i dag. Vi ville oppfattet Frans som en som hadde tatt litt vel mye Møllers tran, vi ville ha sett på han som overspent, og som brysom. Det var han for innbyggerne av Assisi også, ikke minst for overklassen, og for paven. 

I dag på hans minnedag - Frans døde 3.oktober 1226, bare 44 år gammel, (hans festfdag er 4.oktober), bør vi reflektere over om det ville ha vært plass for ham i dagens kirke. I vår tid er han selvsagt en av de mest elskede hellige, men slik var det ikke i begynnelsen. Har kirken anno 2020 plass til en så utfordrende og profetisk som 'Guds lille fattige'? Som er som en 'torn i kjødet', som pirker borti vår sløvhet, døvhet, vellykethet og materialisme. Som utfordrer oss til en radikal etterfølgelse av Jesus, Som setter Jesus først. Som er brysom for kristne så vel som for makteliten? 

Jeg tviler meg frem til at det kanskje ville vært plass for ham noen steder, men jeg er slett ikke så sikker. Mange ville nok følt et behov for å få satt en merkelapp på Frans, og få svekket hans troverdighet. Slik er det med profeter. Vi er flinke til slikt. 

Men blant vanlige kirkegjengere fant Frans et gjensvar. Hans radikalitet fascinerte mange. Han ble en troverdig røst i en urolig tid. Franiskanerne kom på banen! Det ble de kalt de mange tusen som i løpet av noen få år fulgte Jesus med Frans som forbilde. 

Hva som er så tiltrekkende med Jesus

Ærlig talt? Det er vennligheten, mildheten og ydmykheten til Jesus jeg synes er mest overbevisende. Han virker ... uinteressert i å være Gud!

Dessverre er dette nettopp de egenskapene som mangler fra holdningen og uttalelsene til så mange av hans mest fremtredende tilhengere i dag.

'Den som gjør srg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket'. (Matt 18,4)

'Jeg er ung og foraktet, men jeg glemmer ikke dine påbud.' (Salme 119,141)

- Pete Grieg

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 5

Profeten Esekiel (bildet) ble kalt til å være 'en vekter for Israels hus'. (Esek 3,17) Vekterens eller vaktmannens kallsbrev beskrives så for oss i kapittel 33 i denne profetboken:

'Herrens ord kom til meg og det lød så: Menneskesønn! Tal til ditt folks barn og si: Når jeg lar sverdet komme over et land, og landets folk tar ut blant seg en mann og setter ham til vekter for seg, og han ser sverdet komme over landet og blåser i hornet og advarer folket...' v.1-3

Det er to ting vi kan merke oss når det gjelder denne vektertjenesten. For det første er det Gud som kaller Esekiel til å bli en vekter. Det er ikke en tjeneste man velger seg. Vektertjenesten beror på Guds kall, og den stadfestes av folket. Det er altså en betrodd tjeneste. Jeg tviler på at Esekiel meldte seg frivillig til å være en vekter eller vaktmann. For du skal ikke lese lenge i Esekiels bok før du oppdager at dette kallet ikke var særlig attraktivt og hyggelig. Gud kalte profeten Esekiel til å bli et profetisk tegn, og noe av dette kallet innebar å gjøre en del merkverdige ting, som førte Esekiel langt utenfor hans komfortsone. Gud taler til folket gjennom Esekiel gjennom profetier, profetiske symbolhandlinger, lignelser, tegn og symboler for å dramatisere Guds budskap til et folk som gjør opprør mot Gud. Folk flest måtte tro at Esekiel var spik spenna gal, og han var en svært upopulær mann i manges øyne.

Det andre vi skal merke oss er at Esekiel var en vekter som hørte fra Gud og som ga et tydelig ord fra Herren med en advarsel til folket. Han ga ikke profetiske ord i hytt eller pine eller på bestilling, som enkelte profetiske røster gir i dag, men han ventet til Herren hadde talt til ham. Først da ga han videre et ord fra Gud. Merk også at advarselen kommer fra Gud, ikke fra Esekiel. Vi ser dette tydelig i vers 8-9 i det samme kapitlet:

'Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø! Og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sine misgjernings skyld. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men har reddet din sjel.'

fortsettes

Om å bli som barnet når de ber

Som jeg har nevnt tidligere leser jeg for egen oppbyggelse noen sjelesørgriske brev som fader Johannes av Valamo har etterlatt seg. Det finnes mye god åndelig veiledning i dem, som dette, datert 15.november 1946, som handler om barn og bønn, her i min oversettelse:

Av Guds nåde er jeg helt frisk og jeg har heller ikke behøvd å besøke noen lege. Mitt arbeide er ikke hardt: etter å ha spist middag arbeider jeg; jeg samler kvister i omtrent to og en halv time, hvilket er til nytte for både kropp og sjel. Du og X er ulike og derfor kjenner ikke ditt hjerte noen dragning mot ham. Det finnes bare en Gud, men veiene som leder til Ham er ulikartede: må hver og en vandre sin egen vei. 

Jeg takker X for barnebønnen. En bønn som bes av et barns sinn når Gud med letthet. Jeg husker godt hans sanger og fortellingen om den hellige presten. Enkelhet, åpenhet og naturlighet er trekk som særpreger barn. Derfor påbyr Herren oss om å bli som barn, og alle, som har kjempet, har hatt det trekket.  

Om du nøye begynner å iakta deg selv så kommer du sannelig til å innse, at du er dårligere enn alle de andre. Dermed skader du heller ikke den, som bedømmer deg. Mennesker ser jo bare det som synes på overflaten, men de vet ikke om det som rører seg på innsiden - utenom de som lever et åndelig liv.

Bønnen forutsetter kamp helt inn i den siste stund. Det er bra at du prøver å øve deg i bønn, må Herren hjelpe deg, ikke forsøk å slukke Ånden.

Erdogan: Jerusalem tilhører Tyrkia

 'Jerusalem er vår by'. Dette skal Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan ha uttalt til en gruppe lovgivere under et møte han hadde med dem i Ankara i går. Dette skriver The Times of Israel i dag. I følge Erdogan skal 'palestinerne ha levd i Jerusalem for tusenvis av år.'

Jerusalem skal i følge Erdogan tilhøre Tyrkia. Han refererte til det Ottomanske imperiets kontroll over byen fra 1516-1917.Det moderne Tyrkia, som vokste frem etter det Ottomanske imperiet, har lenge understreket dets vedvarende forbindelse til Den hellige byen, og regelmessig fordømt Israel krav på at Jerusalem er jødenes udelte hovedstad. 

Jerusalem har vært Israels hovedstad siden landets grunnleggelse og har en historie knyttet til byen som strekker seg tusenvis av år tilbake i tiden. Det finnes utallige arkeologiske funn som bekrefter dette. 

I sin tale sa Erdogan blant annet:

'En annen krise som vårt land og vår nasjon nøye følger med på er den undertrykkelsen Israel utsetter palestinerne for og den likegyldige holdningen som ser bort fra personvernet av Jerusalem. Spørsmålet om Jerusalem er ikke et ordinært geopolitisk problem for oss. Først av alt, den nåværende fysiske fremtoningen av Gamlebyen, som er selve hjertet av Jerusalem, ble bygget av Suleiman den Storslåtte, med sine murer, basarer og mange bygninger.'

Erdogan la til: 'Palestinerne har levd i Jerusalem i tusenvis av år, men de har vært okkupert og deres rettigheter satt til side.'

En venn av meg, en ivrig gransker av det profetiske ord, sa til meg for mange år siden, lenge før omverdenen ble oppmerksom på denne mannen: 'Hold øye med Erdogan! Han vil spille en viktig rolle i endetidsdramaet.'

Copyright: Bjørn Olav Hansen

Vår statskirkelige og frikirkelige arv

Stanley Sjöberg (bildet) skrev en artikkel på Facebook i går, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk. Sjöberg bekriver historiske forhold i vårt naboland, men det finnes paralleller til dette i Norge også:

Jeg er stolt over å ha blitt kalt "frikirkenes pastor" eller "pinsepastor". I vår tid blir "Sveriges kirke" eller den katolske kirken oppfattet som noe bedre. Det er derfor det er viktig å minne oss på historien vår.

Vi må også forstå vår historie når islam blir bedømt negativt i sammenligning med den kristne kirken. Sannheten er at vi alle har grunn til å møte forståelse og forsonede forhold.

Sveriges "statskirke" er noe vi nevner med en følelse av skam og skyldfølelse. "Statskirken" forbød religiøse samlinger utenfor den svenske gudstjenesten. Dette gjaldt også litteratur om andre religioner. Det var "kjettersk" litteratur. Dette rammet katolikker og andre religioner hardt.

Svenske statsborgere hadde plikt til å delta i kirken på søndager og helligdager. Fravær kunne føre til bot. Ofte hadde de også sine egne steder i kirken, og da kunne presten lett se om noen var savnet. Noe religionsfrihet ble introdusert i 1858.

Tidligere var det egentlig bare tre typer straffer - bøter, dødsstraff og straff for skam. Man kan også bli erklært fredløs eller bli deportert. Kirken kunne også dømme deg til ekskommunikasjon eller bot, for eksempel en lang pilegrimsreise. Imidlertid var det ingen betinget dom, men OM du begikk en forbrytelse og ble fanget, ble du straffet, punktum. Hvis du ikke kunne betale boten din, måtte du gjøre  "plikt med kroppen", det vil si at du måtte ta en pisk i stedet.

Det "kristne" Sverige brukte islams regler i lang tid.

Betinget dom ble ikke innført før 1906. Fengsler eksisterte ikke i reell forstand før på 1800-tallet. Noen ganger ble noen imidlertid dømt til å sitte i en måned eller to i et tårn - på vann og brød. Vann og brød ble avskaffet i 1884.

Det var mange ting du kunne bli dømt for - ting vi ikke engang tenker på i dag, for eksempel kunne du bli dømt for fornærmelser, sabbatsbrudd hvis du hadde en butikk åpen på høytider / søndager, og "frafall fra ren evangelisk lære" kan føre til eksil. Straffen ville være så avskrekkende at andre ikke ville gjøre det samme, dette ble kalt "åndedrag til varnagel". Det var heller ikke formildende omstendigheter som vi har i dag, men tyveri var tyveri enten du stjal på grunn av sult eller ikke. For "fjerde turtyveri" (tyveri fire ganger) kunne du bli hengt. Tyveri fra kirker ble doblet mot vanlig tyveri. Forbrytelsene ble imidlertid gradert, for eksempel ble det skilt mellom mord og drap, hvor mord kunne straffes med den strengeste straffen.

Fram til 1800-tallet foregikk henrettelser på offentlige steder, og det var nesten en feststemning rundt arrangementet der både kvinner, barn og unge samlet seg for å se på. Under halshugging pleide noen mennesker å prøve å få litt blod fra bøddelen, fordi man trodde at blod fra en bøddel kunne kurere "å bli syk" (epilepsi).

Tragedien var at det "kristne" Sverige lenge kopierte lovene i Det gamle testamente og ikke oppdaget storheten til Jesus som modell.

Derfor må vi være ydmyke når vi møter våre muslimiske medmennesker. Ha også tålmodighet og tro på modenhet. Det fantastiske er at Jesus som modell virkelig er en holdbar klippe som grunnlag for vår tro og vårt livsideal.

Vær stolt av din tro på Jesus! Vær glad for at vi har en "frikirke" i Sverige!

Trump-ekteparet smittet av korona

USAs president og USAs førstedame har begge testet positivt på Covid-19. I den forbindelse følger vi den apostoliske forskriften om å be for dem. 

'Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling...' (1.Tim 2,1-2)

Ved siden av å be for Donald Trump og hans kone Melania, ber vi også for visepresident Mike Pence og hans kone og for Joe Biden og hans kone.

President Trump er 74 år gammel, en alder som plasserer ham i risikogruppen for å utvikle komplikasjoner som følge av viruset.

Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 4

Et nøkkelord i forståelsen av den åndelige striden finner vi i 2.Kor 2,11:

'... for at vi ikke skal bli overlistet av Satan. For hva han har i sinne, DET ER VI IKKE UVITENDE OM.' (uthevelsen er min)

En som forstod dette godt, var Corrie ten Boom (bildet), den hollandske evangelisten som hjalp til med å skjule jøder under 2.verdenskrig. Ved en anledning skrev hun: 'En virkelig dårlig soldat er den som ikke gjenkjenner fienden.'

I sin bok: 'Watchman Prayer' skriver den anerkjente amerikanske forbønnslederen og pastoren Dutch Sheets, her i min oversettelse: 'Vekteren på muren så også etter fiender. Når de så en potensiell fare nærme seg, varslet de ved å rope eller blåse i et bukkehorn. Soldatene ville da forberede seg for kamp for å forsvare byen. Vekterne gjør dette i dag også, på en åndelig måte. De alarmerer Kristi kropp om angrep fta fienden, i det de lar alarmen lyde. Når vektertjenesten fungerer på en ordentlig måte, trenger vi ikke å bli tatt på senga av Satan og hans medarbeidere... Nøkkelen til seier i både naturlig som i åndedlig krigføring er en klar og tydelig identifisering av fienden, og forstå hans karakter og metoder.'

En som er kalt til å være en vekter, en åndelig vaktmann, må følge de apostoliske rådene i 1.Pet 5,8:

'Vær edrue, våk!'

Årsaken til at apostelen Peter fremhever behovet for årvåkenhet får vi når vi leser videre i samme vers:

'Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke.'

Årvåkenhet er også noe apostelen Paulus er opptatt av: 'La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være edrue.' (.Tess 5,6)

Det har naturligvis sammenheng med at Jesus selv kalte sine etterfølgere å være våkne:

'Men våk hver tid og stund...' (Luk 21,36)

Hva er vår fiende først og fremst ute etter? 'Å stjele, myrde og ødelegge.' (Joh 10,10)

fortsettes

Sverige: Eldre fikk palliativ behandling uten at familien visste om det

Mange eldre i Sverige som ble smittet av koronaviruset fikk palliativ behandling, hvilket innebærer at de fikk smertestillende og beroligende midler noe som kan hemme åndedraget, i stedet for drypp, oksygen og sykehusinnleggelse. Og dette uten at deres pårørende ble varslet.

Det viser en granskning som Sveriges Radio har gjort. 

"Alle med positiv koronatest fikk palliativ behandling med det samme,' forteller en ansatt ved et alders- og sykehjem anonymt til Sveriges Radio.

Men det er ikke bare anonyme kilder som står frem. Også navngitte pårørende står frem med sine historier, og forteller om behandlingen av deres kjære. Nå har svenske 'Ekot' gjort en sammenligning som viser at Inspektionen för vård och omsorg har fått inn over 100 anmerkninger som oppgir at deres pårørende som hadde covid-19 ikke har fått oksygen eller næringsdrypp, og heller ikke har fått komme til sykehus for behandling.

Kina endrer bibelhistorie

Kinesiske myndigheter har endret velkjent bibelhistorie for å få den til å passe inn i sin kommunistiske ideologi. Det er Kinas offisielle Råd for Etikk- og Lov, som har endret teksten fra Johannes 8 hvor vi finner fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd. Det er organisasjonen China Aid som skriver dette.

I en offisiell lærebok, utgitt av en statlig kinesisk utdannelsesorganisasjon, og med skriftlig godkjennelse av Rådet for Etikk og Lov, og ført i pennen av Zhongmei Pan, Gang Li og Baoyu Xu, er teksten endret til å lyde slik:

"Jesus sa til den rasende folkemengden som hadde forsøkt å steine en kvinne som hadde syndet: Den som er uten synd blant dere, la ham kaste en stein på henne. Når folkemengden hørte dette, stanset de opp. Når alle hadde gått, steinet Jesus kvinnen selv, og sa: Også jeg er en synder."

Teksten er svært endret fra den teksten som vi finner i Evangeliet etter Johannes, hvor det heter:

"Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne. Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, en etter en, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg? Hun svarte: Nei, Herre, ingen. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!"

Tørsten og lengselen etter Gud

 'Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine følger går over meg.'(Salme 42,8)

I min ånd hører jeg hvordan Herren ømt kaller på sin høyt verdsatte brud. De djupe tingene i Ham rører de djupe tingene i oss. Over hele verden legger vi merke til dette hellige ropet om mer av Ham. Han ber oss å haste etter å løpe etter Ham med alt som er i oss fordi tiden er knapp, og de kloke jomfruene i Matteus 25 må ha lampene sine fylt med olje og være klare for snart kommer Han tilbake for å etablere sitt rike.

'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.' (Salme 41,1)

Dette skriftstedet uttrykker den uslukkelige tørsten vi har etter Gud, som ikke kan fylles av noe annet. Herren skaper en brennende lengsel i oss i dag og fortsetter å vekke i oss en lengsel etter Ham 

Rør meg Herre! Forfrisk meg! Jeg lengter bare etter deg!

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)