Kristi himmelfartsdag ble en spesiell dag for meg. På en forunderlig måte la Gud ned en så sterk nød for Tyrkia i meg. Jeg har kjent på dette en stund, og i går fikk jeg det stadfestet. Det er ofte slik Gud legger en ny bønnebyrde på meg.Overalt hvor jeg snudde meg i går handlet det om Tyrkia. Et misjonsblad jeg abonnerer på hadde en lang artikkel om Tyrkia, når jeg leste avisen så stod det om Tyrkia, på TV var det innslag om Tyrkia. Tilfeldigheter? Neppe. Dette skjedde samtidig som jeg kjente at jeg skulle begynne å be mer målbevisst og konkret for Tyrkia enn jeg noensinne har gjort. Hva Gud så vil med dette vet jeg ikke, men det skal bli veldig spennende å se.
Tyrkia er nemlig det største unådde nasjonen på jorda. I en befolkning på 75 millioner mennesker, finnes det omtrent 3000 protestantiske kristne. Kristne i Tyrkia med tyrkisk statsborgerskap utgjlr omkring 0,004 prosent av befolkningen. Omtent 45 millioner mennesker er under 25 år. Det finnes ca 1000 langtids misjonærer, bare halvparten av dem kan snakke tyrkisk.
Både her på bloggen og på Martyrkirkens venner har jeg dokumentert at kristne blir forfulgt i Tyrkia, ja noen blir til og med drept for sin tro.
I en serie med artikler som begynner i morgen skal vi se nærmere på Tyrkia som misjonsland. Vi skal se på de stedene hvor Tyrkia er nevnt i Det nye testamente, litt på tyrkisk historie og vi skal se nærmere på noe av det evangeliske arbeidet som drives i landet. Ikke alt kan vi skrive om, blant annet fordi det kan medføre fare for noen av de som vi nevner. Og sist, men ikke minst, vil jeg dele med deg noen konkrete og målrettede forbønnsemner for landet og folket.
(fortsettes)
9 kommentarer:
Jeg er glad for at du vil rette søkelys på Tyrkia, Bjørn Olav. Nå er det jo en del kristne i Tyrkia, men de er stort sett gresk-ortodokse, armensk-ortodokse e.l. Men svært få kristne med tyrkisk etnisitet. Antallet tyrkere som er med i evangelikale/protestantiske kirker er mellom 3.500 og 5.000. Det er ikke mange. Her trengs mye arbeid og bønn.
Tyrkerne er vår unådde nabo. Vi er stadig flere som er opptatt av at de må få del i evangeliet. Døren står på gløtt, og vi må benytte denne tiden.
Jeg tok bare med de evangelisk kristne i artikelen jeg skrev i går. Det ble så sent på kvelden at jeg fikk ikke sjekket ut de statistiske opplysningene for de gresk-ortodokse, så jeg får rette opp dette etter hvert som jeg skriver på artikkelserien.
Vi trenger virkelig en fornyet bønneinnsats for Tyrkia, og en fokus på misjonsengasjement for å nå både landets befolkning og de mange tyrkerne som bor utenfor landets grenser.
Ingar
Dette gleder meg. Jeg hører gjerne mer om dette engasjementet.
Bjørn Olav: Denne artikkelen din om Tyrkia fikk meg til å skrive noen ord på min egen blogg om noe som nok er overraskende for de fleste av oss: Confessio Augustana (CA) begynner med en heftig fordømmelse av tyrkerne. De kalles i CA for intet mindre enn «kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende». Det er et heftig bekjennelsesgrunnlag å ha i bagasjen hvis man skal evangelisere i Tyrkia. Nå er vi jo ikke lutheranere alle sammen. Men det er jo spesielt, er det ikke? Kom gjerne med et synspunkt her eller på min blogg.
Selv om det står mye bra i Augustana, er denne bekjennelsen også barn av sin tid. Jeg har lest de sterke utsagnene om de såkalte gjendøperne, og det er lite hyggelig og oppbyggelig lesning.
Det du henviser til var ukjent for meg. Jeg tror nok ikke jeg ville ta med meg Augustana i håndbaggajen, for å si det slik. Hvordan skal man forstå disse utsagnene? De må vel forstås i lys av datidens syn på de som utgjorde kirkens "fiender"? Og tyrkerne utgjorde vel en absolutt konkret trussel mot datides kristne.
Nå var jo Europa flere ganger truet av tyrkisk invasjon (ottomanske rike). I 1453 erobret de Konstantinopel, kristenhetens fremste hovedstad gjennom 1000 år. To ganger beleiret de Wien, 1529 og 1583. Hvis de hadde erobret Wien, hadde veien ligget åpen for tyrkisk/muslimsk erobring av større deler av Europa. Ikke bare militær erobring, men etter hvert også en trosmessig erobring.
På denne bakgrunn må vi forstå Augustanas fordømmelse av og frykt for tyrkerne. Dagens Tyrkia regner seg imidlertid ikke som etterkommere av det ottomanske rike (de tar f.eks. ikke noe ansvar for overgrepene mot armenerne under 1. verdenskrig), men er et eget, tyrkisk rike. Selv om navnet tyrkere er likt både fra Augustanas og vår tid, betegner det to forskjellige riker, det ekspanderende ottomanske rike og det nåværende tyrkiske rike som har ganske avklarte grenser.
Jeg er fullt klar over den historiske bakgrunnen for disse sterke ordene. Men likevel er vel dette ingen ønsket bok i Tyrkia ville jeg tro. Jeg regner dessuten med at størstedelen av Tyrkias befolkning IKKE er fullt oppdatert på historien fra 1500-tallet. Dermed vil denne type uttalelser skape helt unødvendig (?) anstøt.
Akkurat som deg Bjørn Olav, så har jeg også tidligere reagert på uttalelsen vedrørende anabaptister. Men her om dagen oppdaget jeg uttalelsene om «tyrken» og din artikkel trigget en kommentar.
Jeg kan lite om regional politikk rundt Tyrkia. Men jeg er ikke sikker på at armenere og kurdere ville formulert det slik at Tyrkia av i dag, er en nasjon som ikke er opptatt av ekspansjon utenfor sine naturlige grenser. Men det er jo en helt annen diskusjon.
Legg inn en kommentar