Hjemmesnekret tro og personlig bibellesning, del 2

Vi finner igjen mange elementer fra synagogegudstjenesten i den liturgi som ble brukt i de første kristne forsamlingene. I jødedommen la man stor vekt på opplesningen og undervisningen av Skriftene. Dette finner vi igjen i den kristne gudstjenesten.

"Ta vare på opplesningen av Skriften, formaningen og læren inntil jeg kommer," skriver apostelen Paulus til Timoteus (1.Tim 4,13)

Dette er et viktig element i gudstjenestefeiringen, og som man går glipp av når man privatiserer troen og holder seg borte fra fellesskapet i den lokale forsamlingen. Skriften åpner seg opp på en annerledes måte når man leser den sammen med andre troende, og i dens historiske kontekst og ut fra det som har vært felles for den kristne kirke siden dens grunnvoll ble lagt. Når man sitter hjemme og snekrer sammen sin egen tro og sin overbevisning, løsriver man seg fra den sammenhengen hvor Skriften ble gitt! Guds ord tilhører først og fremst kirken, ikke den enkelte troende!

I denne sammenhengen er det interessant å merke seg hvordan apostelen Paulus avslutter brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet, og at dere likeledes får lest brevet fra Laodikea." (Kol 4,16)

Brevene fra apostelen ble altså lest opp høyt i forsamlingene. Brevet han nevner, som er skrevet til menigheten i Laodikea, er gått tapt.

På nytestamentlig tid var 80-90 prosent av folket analfabeter. Skriftrullene fantes i synagogene, så de skrifter som nå utgjør vår nytestamentlige kanon ordnet og etter hvert samlet. Disse skriftene fantes i de kristne forsamlingene, og i klostrene, og ble brukt der sammen med skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Det var først med trykkekunsten at Bibelen ble allemannseie. I Norge er det de siste 200 årene at leseferdighetene har vært såpass at man kunne lese Bibelen på egenhånd.

Når så Bibelen snakker om å lese Skriften så er det først og fremst ment som å lese den i forsamlingen. Det betyr ikke at det personlige bibelstudiet ikke er viktig - for det er særdeles viktig - men i vår tid har vi privatisert dette, og dermed mistet en svært viktig korrigerende side ved det hele.

Tilbake til dette med synagogene. Synagoge - på hebraisk Beit Knesset - betyr samlingsted. Ordet kommer fra det arameiske ordet Bey Chanishta, som betyr folkets hus. Ordet finner man i Esek 11,16: "Derfor skal du si: Så sier Herren Gud: Selv om Jeg driver dem langt bort blant hedningefolkene, og selv om Jeg spredte dem blant landene, var det bare en kort tid. Jeg var en helligdom for dem i de landene de kom til."

Profeten Esekiel anvender ordet Mikdash me'at - det lille tempel. Dette betyr synagoge og religiøse skoler. Synagogen var et sted der profetene forkynte; hvor man diskuterte menighetens anliggender og holdt gudstjenester. Av det kildemateriale som finnes vet vi at det eksisterte synagoger allerede på kongene Akas og Hikiaks' tid, og at profeten Sefanja profeterte i synagogen. Forskerne mener, at synagogen, slik vi kjenner den i dag, er oppstått umiddelbart etter Templets ødeleggelse, da jødene følte et stort behov for å samles til gudstjenester hvor Torahen kunne oppleses. Man mener at det var profetene Esra og Nehemja, som i tillegg var skribenter og skrifttolkere, som kom med ideen om opprettelsen av et samlingssted, som også fikk en hellig dimensjon.

(fortsettes)