Jesus søkte seg ut i ødemarkene

I forbindelse med loftsrydding har jeg funnet igjen et Nytestamente jeg kjøpte i 1975, tre år etter at jeg hadde blitt en kristen. Dette er et Nytestamente som viser både den greske teksten, sammen med en ord for ord oversettelse til engelsk. Det er utrolig spennende å lese teksten på originalspråket på denne måten.

I går leste jeg begynnelsen på Evangeliet etter Markus. På slutten av det første kapitlet leser vi om Jesu virksomhet i Kapernaum. Jeg har vært der et par ganger i forbindelse med at jeg har vært i Israel. I Kapernaum trengte folk seg rundt Jesus på alle kanter. Etter å ha helbredet en spedalsk, og denne utbasunerer hva som har skjedd med ham i alle sammenhenger, leser vi at Jesus ikke lenger kunne gå åpenlyst inn i noen by.

Dette fører til at Jesus trekker seg tilbake.

I den oversettelsen jeg henviser til står det ordrett: "men utenfor (i) ørkensteder Han var, og de kom til Ham fra alle retninger." (Mark 1,45)

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene. Om du virkelig har noe som mennesker vil ha tak i, vil de oppsøke deg selv i ødemarken!

Slik var det med profetene i Den gamle pakt, med døperen Johannes, med Jesus, og med ørkenfedrene. Folk søkte dem opp, selv på de mest utilgjengelige steder. Fordi de forstod at disse hadde noe viktig som de trengte. I dag har vi en kultur som dyrker scenen, rampelyset.

Men de som har med Gud å gjøre er ikke der. De skyr dette. Og søker ensomheten med Gud. Når de ikke fant Jesus i Kapernaum, søkte de Ham ute i Judeas ødemarker (bildet). Våger vi å trekke oss tilbake, eller er vi redd for at vi da blir borte, og ingen spør etter oss mer? Og hva så? Hvem lever vi for?