fredag, februar 08, 2008

Gå ikke til kirke - vær kirke!


Vi får ulike assosiasjoner når vi hører ordet "kirke" eller "menighet". Vi tenker kanskje møte/gudstjeneste, benker, salmer, pastor/prest. Leser vi vårt Nye testamente stifter vi derimot bekjentskap med helt andre ord og bilder. Ordet som brukes om menighet i Det nye testamente er ekklesia. Dette er et ord som vi har omtalt flere ganger på denne bloggen, så jeg skal ikke gå i detalj her, annet enn å si at dette ordet kommer av ordet ek-kaleo som betyr å "kalle ut fra". I et studiedokument utgitt av Avdelingen for teologi og utdanning i Den europeiske baptistføderasjonen heter det: "Vi forstår menigheten som fellesskapet av troende, som deler Herrens bord. Baptistene forstår menigheten som bestående av troende som har inngått en pakt med hverandre og Gud om å tjene Ham og arbeide sammen for Ham. De har ofte omtalt seg selv om et 'samlet fellesskap', og det betyr at Gud har kalt dem sammen med Kristi synlige legeme på et sted, og at de frivillig har blitt enige om å møtes sammen på denne måten. Denne gjensidigheten uttrykkes sentralt i samlingen om bordet hvor Herrens nattverd feires med brød og vin, og de tror at de her også har fellesskap med hele Jesu Kristi legeme, som er den verdensvide kirken."


Det nye testamente understreker at menigheten er Kristi kropp. "Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp." (1.Kor 12,27) Menigheten er altså ikke et hus eller en bygning, men mennesker! Den eneste måten til at dette kan bli mer enn ord, er at hver og en av oss fyller den rollen som den enkelte av oss er tiltenkt som en del av denne kroppen! Når hvert medlem av kroppen fungerer som de skal ifølge deres særskilte gave, blir Kristus fullt ut sett.


I Det nye testamente er kirke/menighet brukt i følgende sammenhenger:


* Den universelle kirke - som er forsamlingen av de hellige i himmel og på jord og gjennom alle tider.
* Menigheten på et sted - slik som menigheten i Jerusalem, Antiokia, Cæsarea, Filippi, Efesos, Laodikea, Pergamum etc.


Det er en generell enighet blant nytestamentlige forskere at menighetens basisenhet i de første tre århundrer var det som på gresk kalles "oikos", og som på norsk oversettes med "husfolk", "hushold" eller "hus". Det er ikke da i første rekke snakk om det vanlig hus, men de som bor i dette huset. På den tiden da Det nye testamentes tekster ble skrevet var et hushold mer enn kjernefamilien. Vi snakker om et utvidet familiebegrep bestående av tjenere, slaver og andre som hadde tilknytning til ens familie.


Det er også bred enighet om at de første kristne kom sammen i hus, hvor de feiret sine gudstjenester. Disse husene var gjerne store nok til å romme mange mennesker. I Rom 16,3-5 møter vi en av disse husmenighetene, men vi finner også mange andre eksempler på dette i Det nye testamente: "Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningefolkene. Hils også menigheten som er i deres hus!" Legg merke til ordformuleringen her: "Menigheten som ER I deres hus." Huset er ikke menigheten, men menigheten er menneskene som samles der.


I det fjerde århundre skjer det dramatiske endringer i dette nytestamentlige mønsteret. Keiser Konstantin gjør kristendommen til statsreligion, egne kirkebygg reises, det innføres skikker som er Det nye testamente helt fremmed, ikke minst sammenblandingen mellom kirke og stat, samt dåp av små barn. Det er ingen tvil om at mye av det som skjer rundt Keiser Konstantin er et brudd med apostlenes lære og dermed den sanne kristne tro.


Hvordan så de første kristne på seg selv?


De var disipler samlet rundt Jesus. Mark 3,14 og Matt 18,20
De var Kristi kropp. Rom 7,14 og 1.Kor 12
De var en familie. NT bruker en rekke ord og bilder på dette: Små barn, husfolk, brødre, søstre
De var ekklesia
De var Kristi brud, Ef 5,22-32
De var levende steiner og et åndelig tempel: 1.Pet 2,5
De var grenene på vintreet, Joh 15.
De var et hellig folk (nasjon), en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, 1.Pet 2,9
(Bildet er hentet fra en gudstjeneste i en mennonittkirke)

3 kommentarer:

Anonym sa...

En liten kort kommentar på din intressanta artikel.

Ordet kristen används tre gånger i NT och då aldrig av någon av apostlarna eller de troende själva. Och ordet definieras heller aldrig. Ordet lärjunge däremot används 300 gånger i NT om de troende. Det är den absolut vanligaste beteckningen bland de troende själva.

Det här bottnar i ett judiskt språkbruk och tänkande likt apostlarnas miljö. Jag minns när jag vittnade för några ortodoxa judiska ungdomar som jag plockat upp i min bil utanför Kapernaum. Deras omedelbara fråga när jag började vittna om Yeshua som Messias var: Är du hans lärjunge? Jag svarade naturligtvis glatt ja. De frågade inte: är du kristen? Det ordet är ett främmande begrepp för judiskt tänkande om tro.

Är vi lärjungar till Messias vår Herre? Dopet i vatten t ex har sin bakgrund i detta. Se t ex 1 Kor 10:1-2,

"Bröder, jag vill ni skall veta att alla våra fäder var under molnskyn och att alla gick genom havet. Alla blev i molnskyn och i havet döpta till Mose."

Vi är döpta till Messias (Kristus, den Smorde) för att följa honom som vår Mästare. Vårt mål är att bli lik honom.

"Då frågade han: 'Vilket dop blev ni döpta med?' De svarade: 'Med Johannes dop.' Paulus sade: 'Johannes döpte med omvändelsens dop och uppmanade folket att tro på den som kom efter honom, det vill säga på Jesus.' När de fick höra detta döptes de i Herren Jesu namn." Apg 19:3-5

De blev Jesu lärjungar och efterföljare därför döptes de naturligtvis i Herren Jesu namn.

KuleKnut sa...

Aamen! Flott lesning, jeg er velidg enig og har sagt disse tinga du sier her selv i mange år. Vi ER kirken, ikke et menneskebygd hus av stein og tre.

Anonym sa...

Kirker og tempel - noe av det flotteste jeg vet...

Jeg elsker skjønne kirkebygninger, rike på tradisjon og symbolikk.

Jeg tror også Jesus beundret og elsket templet - nesten over alt.

Men han sa: "Det skal ikke levnes sten på sten"

For en katastrofe!

Og når jeg har vært i det Hellige Land og sett ruiner av kirker og mosaikken fra få århundreder etter Jesu død, har det satt følelser i sving.

Men Jesus så - som profetene - et annet tempel, et større, herligere, tempel - et tempel som ikke var gjort med hender. Han snakket som sitt legeme og om menigheten.

Han ønsket seg noe levende - en brud - kledd i himmelsk skjønnhet. Templet var bare en skygge av det som skulle komme.

Paulus så et himmelsk Jerusalem og ble ekstatisk: "Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det er som mor for oss alle." Gal.4.26

Fokus var radikalt forandret..
fra skyggen
til realiteten.

Det er grunn til glede, dans og lovsang.

Men Gud var nøye med forbilledet - Israels folk skulle gjøre NØYAKTIG som befalt.

Det er ikke mindre nøye for oss som er kommet til det levende Sions fjell, det himmelske Jerusalem. Vi må ikke tukle med og besudle dette templet. Alvoret er enda større!

La oss ransake og studere tegningene for dette templet.