Ville leve ut Luk 10 i Swaziland - les om hvordan det gikk, del 1

Darrel Hostetter spurte seg selv hvordan det ville være å praktisere det Jesus underviser om når Han sender ut de 70 i Lukas 10. Der sier Jesus blant annet: "Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst! Gå av sted. Se, jeg sender dere som lam midt iblant ulver. Bær ikke pung, ikke sekk, ikke sko. Gi dere ikke i snakk med folk langs veien. Når dere kommer inn i et hus, så si først: Fred være med dette hus! Og er det et fredens barn der, så skal deres fred hvile over ham, men hvis ikke skal den vende tilbake til dere. Bli i det huset, og et og drikk det de byr dere, for arbeideren er sin lønn verd. Flytt ikke fra hus til hus. Når dere kommer inn i en by og de tar imot dere, så kan dere ete det som blir satt fram for dere. Helbred de syke i byen, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere." (Luk 10,2-9)

Hostetter og noen av hans venner i Swaziland forsøkte å leve på denne måten i fire dager. Darell Hostetter var sammen med sin familie misjonærer i Swaziland i tiden 1983-1994 for Mennonitenes Sentralkomite, og kjenner derfor forholdende i landet godt. Han mente at med den store gjestfriheten blant folket her ville dette kunne la seg gjennomføre. Så han reiste til Swaziland i mai i fjor og delte sin drøm om å leve ut Lukas 10 med venner der.

Fem swaziere, i alderen 25 til 80, bestemte seg for å prøve ut dette sammen med Hostetter. De delte seg i grupper på tre og dro til forskjellige kanter av landet. Så ville de komme sammen igjen og dele erfaringer med det å følge Jesus. Når teamene dro ut understreket de at deres oppdrag var å forkynne Guds rike og be for de syke.

Hostetter og hans kollega, Aaron Dlamini, ble sendt til Siphofaneni, uten de tingene Jesus beskriver, og uten mobiltelefon, toalettpapir og tannbørste! De besøkte forskjellige steder og familier. Når de kom til et hjem hilste Aaron med "Ekhaya", som er en tradisjonell hilsen. Når noe responderte på hilsenen spurte Aaron de kunne få dele nyhetene om Guds rike. Mange steder takket de ja. Med kristne delte de Guds ord, oppmuntring og de ba sammen, med ikke-kristne delte de sine vitnesbyrd.

- Vi oppdaget hvor viktig det var å ta tid til lyttende bønn, sier Hostetter, og legger tid: Gud forandret kursen vår på ulike måter, og Herren var alltid trofast og tålmodig med oss.

Da det ble mørkt den første kvelden, spurte de om å få sove ute blant dyrene i landsbyens innhengning. Landbyens høvding sendte to gutter med dem for å finne en egnet plass, men han sørget også for å sende med dem en prest! Prestens oppgave var å spørre ut de to om hva slags folk de var! Var de tyver? Hvilken menighet tilhørte de? Hvorfor hadde de ikke penger med seg? Når Hostetter fortalte presten at de forsøkte å følge Jesus, så svarte presten at han aldri hadde hørt om noen som evangeliserte på denne måten. Han gav dem mat og et sted og sove, men valgte selv å ligge ute et lite stykke unna for å følge med på hva de to fant på!

(fortsettes)