Om du og jeg skulle sette opp en rangeringsliste over de ni nådegavene som nevnes i 1.Kor 12 ville vi kanskje ikke ha valgt å sette «visdoms ord ved Ånden» først? Har du lagt merke til at «tungetale» og «tydning av tunger» kommer nederst på listen? Nå tror jeg likevel ikke det er noen rangering fra apostelens side, hvor den ene gaven settes opp mot den andre. Men Paulus er nok likevel klar over at om vi skulle prioritere – og det ikke var Den Hellige Ånd som inspirerte Paulus – så ville nok «visdoms ord» bli nedvurdert fremfor f.eks «nådegaver til å helbrede»! C.Peter Wagner (bildet), tidligere professor i kirkevekst ved Fuller Theological Seminary, skrev for en del år siden boken «Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow». Her gir han uttrykk for en populær forståelse av «visdoms ord ved Ånden» og «kunnskaps ord ved Ånden». Han definerer «visdoms ord ved Ånden» slik:
«... en spesiell evne som Gud gir til visse medlemmer av Kristi kropp til å kjenne Den Hellige Ånds sinn på en slik måte at man mottar innsikt i hvordan gitt kunnskap på best mulig måte kan anvendes på spesielle situasjoner.»
Denne forståelsen er på mange måter adoptert i vide kretser av den karismatiske bevegelsen. Men samstemmer denne definisjonen med Guds ord? Om vi ser nærmere på hva Paulus mente med «visdoms ord ved Ånden», vil vi se at han la mer i dette enn det som fremkommer i Wagners definisjon.
Ordene som brukes på gresk er «logos sophias». I denne sammenhengen kan «logos» oversettes med «budskap» eller «ytring», og dette indikerer at Paulus så på denne gaven som noe som manifesteres gjennom inspirert tale. Når vi så spør om hva slags tale da siktes til, så er svaret «sophia», som refererer til noe guddommelig fremfor noe som er rent intellektuelt. Denne gaven skulle derfor generellt sagt defineres som kommunikasjon som involverer to prosesser:
Først av alt trenger vi å forstå at det handler om et budskap kommunisert av Den Hellige Ånd til den troende. Vi kunne definere det som en plutselig innsikt gitt av Den Hellige Ånd som handler om Guds visdom.
Vi trenger også å se dette fra mottagerens side, fordi kommunikasjon ikke bare handler om avsender, men også mottageren.
Slik jeg ser det handler denne gaven om å være i stand til å forstå og uttrykke noe av Guds visdom på en slik måte at menigheten kan bli oppbygget og styrket.
I visse pinsekarismatiske sammenhenger er det en forakt for teologi. Det er ikke stuerent å snakke om boklig lærdom og kunnskap. Nå er det blitt mindre av dette, men det finnes fortsatt enkelte som åndeliggjør veldig betydningen av det de kaller åndelig. De snakker foraktelig om det som er religiøst, i motsetning til det de selv står for, som er det som virkelig er åndelig. Da blir de som ser annerledes på ting gjerne omtalt som fariseere.
Om vi ser litt nærmere på det andre kapitlet i 1.Korinterbrev vil vi oppdage at visdom knyttes til det vi kaller «frelseshistorien». I 1.Kor 2 ser vi at guddommelig visdom er noe som har vært skjult for mange generasjoner, men som er blitt åpenbart i Kristus:
«Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne. Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse bestemte til vår herlighet, den visdom som ingen av herskerne i denne tidsalder har kjent. For hadde de kjent den, hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. Men, som det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham. Men Gud har åpenbart det for oss ved sin Ånd.» (1.Kor 2,6-10)
For apostelen Paulus er Guds visdom et mysterion – et mysterium. Mer om det i neste artikkel.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar