Milevidt fra hverandre i forståelsen av hvem keiser Konstantin var

De leser kirkehistorien helt forskjellig: Anabaptister mener keiser Konstantin forvrengte den kristne tro på grunn av sammenblandingen med stat og kirke, mens ortodokse troende ærer ham for å gjøre slutt på forfølgelsene og formalisere de grunnleggende trossannhetene på kirkemøtet i Nikea i år 325.

16.-18.januar kom representanter for disse to tradisjonene sammen for en sjelden samtale om keiser Konstantins roll med hensyn til den kristne tro da som nå. 'Konstantin, kristendommen og den kulturelle fornyelse', var tema på symposiumet i St.Georg Orthodox Cathedral i Wichita i Kansas, USA. 150 mennesker deltok på den økumeniske samlingen. Foredragsholderne kom fra ortodoks, katolsk og protestantisk hold sammen med kirkehistorikeren Alan Kreider (bildet) fra Elkhart, Indiana, som representerte mennonitene.

Symposiumet ble holdt i forbindelse med markeringen av 1700 års jubileet for Ediktet i Milano, hvor keiser Konstantin formaliserte religiøs toleranse i hele det romerske riket. Dette innebar at forfølgelsen av de kristne opphørte, deres gudstjenesteliv ble tillatt og kristne fikk konfiskert eiendom tilbake.

For dette er keiser Konstantin blitt æret som en helgen i den ortodokse tradisjonen, og blir av og til referert til som 'Den 13 apostelen'.

Ortodokse og katolske kristne setter ham også høyt fordi han sammenkalte til det første såkalte økumeniske kirkemøtet, som formaliserte den kristne tro i Den nikenske trosbekjennelsen.

For anabaptister derimot blir keiser Konstantin beskrevet som et negativt politisk og teologisk veiskille hvor den kristne tro ble blandet sammen med staten. Keiseren var en morder som tok livet av flere medlemmer av sin nærmeste familie, selv etter at han sto på vennsskapsfot med kirken, og det var først på dødsleiet at han lot seg døpe.