Tilbedelse som forvandler

Etter hvert som årene går ser jeg hvilken stor betydning  den nå 94 år gamle Edin Løvås har hatt og har i livet mitt.

Hva han har lært meg om bønn, Kristusmeditasjon og disippel-liv er verd sin vekt i gull. For det han har lært meg har vært slitesterkt og vist seg å holde i såvel gode som onde dager. Jesusmeditasjonen som Edin Løvås introduserte oss for, bruker jeg omtrent daglig.

Derfor er jeg så takknemlig for at Ragnhild Helena Aadland Høen gav meg tillatelse til å bruke dette fantastiske bildet av Edin. Det er tatt for drøyt 10 år siden, men er så karakteristisk for den gleden som preger Edin Løvås. Så heter da også en av hans bøker 'Vend deg om i glede'. Bildet viser en mann som gjennom årene er blitt forvandlet til å ligne Kristus.

Fra hans bok 'Et menneske i Kristus' (Luther 1995) har jeg hentet følgende historie, som er blitt til så stor hjelp for meg disse dagene:

'Jeg så en ung pike som henga seg fullstendig i tilbedelse. Hun var noe av det vakreste jeg har sett. Det hendte for mange år siden, og ennå kan jeg se ansiktet hennes for meg når jeg vil. 'Omtrent slik ser englene ut i himmelen, og slik stråler de Guds barn som står for tronen i herligheten', tenkte jeg. Men denne piken var på jorden. Hun lå på kne i Sandoms kapell og hadde glemt alt annet. Hun så bare Jesus. Han hadde sine milde øyne festet på henne. Og Han frydet seg. Hun lovpriste Ham med sine vakreste aller vakreste ord og med hendene løftet mot Ham.

Denne hendelsen har en annen side. Da hun kom til oss på retreatgården noen dager tidligere, tenkte jeg noe helt annet. 'Stakkars barn', fòr det gjennom meg: 'Du er svært lite pen, Deg er det nok bare mamma som kan elske'. Og nå, - en skjønnhetsopplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Hvordan kan tilbedelsen forvandle et menneske så det blir så himmelsk vakkert? Jo, tilbedelsen løser mennesket fra seg selv. Den løfter sinnet til Gud, til Herren Jesus. Og mennesket mottar lys og herlighet som gjengave. Det var Jesus som strålte med sin skjønnhet i den unge pikens skikkelse.

Bønn er noe annet. Den er begjæring. 'Tilgi meg min synd, Gud!' Takk bringer vi til Gud fordi vi har mottatt Hans gode gaver. 'Takk, Gud, fordi du har tilgitt meg og gitt meg din nåde'. Lovprisning bringer noe av Guds egenskaper inn i takken. 'Du er nådig og barmhjertig Gud, som har tilgitt meg mine synder. Jeg priser Deg!' Men i tilbedelsen hylder vi Gud for det Han er i seg selv. Den løser oss fra oss selv, og er bare opptatt med Gud selv, med Jesus Kristus. Den er født i hjertet ved Den Hellige Ånd. Den har forvandlende kraft i seg. Den former hellige mennesker.

Vi tenker på tilbedelse som ord. Og visst er ord viktige. Vi tenker på den som sang og musikk, for Skriften oppfordrer oss til å synge og spille for Herren. Vi tenker på dans, for David inspirerer oss til å prise Herren med dans.

Kjærlighetsgjerninger kan også være en form for tilbedelse. I hvert fall kan det se ut slik i Hebr 13,15-16. I det første av disse versene tales det om en offertjeneste som består av lepper som priser Hans navn. Og i det neste verset tales det om en offertjeneste som består i å gjøre godt og dele med andre. Det kan altså se ut som om disse to altrene er sidestilt. Om det er slik, da stiger det offerrøk - usynlig for vårt øye - opp for Guds ansikt og gleder Hans hjerte.

I tilbedelsens rom blir vanlige mennesker forvandlet til likhet med Kristus og får del i Hans skjønnhet. Det var det jeg fikk se i en ung pikes ansikt'.