Det finnes jo ikke noe mer trofast enn en hund. Lenge lå den slik før den gikk for å sove.
Hvilket fantastisk bilde på vårt forhold til Gud!
Vi trenger også tider hvor vi får hvile på Pappas fang. Når jeg ber for folk som ønsker forbønn i mine møter, ber jeg ofte om at Gud skal ta dem opp på fanget sitt, så de kan bikke hodet sitt inn mot Hans bryst og høre hvert av Hans hjerteslag for oss. De forteller oss nemlig bare en eneste ting: Hvor inderlig Han elsker oss.
Den erfaringen trenger vi alle å gjøre oss. Jeg tror ikke jeg klarer meg uten Guds bekreftelser. Hans ømhet. Hans nåde. I så henseende er jeg et lite barn. Og jeg skammer meg heller ikke over det.
Ordene fra Rom 8,15 betyr mer og mer for meg, jeg lever på det verset:
'Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper Abba, Far!'
Ingen slave lenger, men et barn av Gud.
Hvilket høyt kall og hvilke konsekvenser det får.
Elsket av Far.
Jeg hadde en god far. Hver dag han kom hjem fra arbeidet, satte han seg i godstolen i stua. Men før han gjorde det, løftet han meg opp fra gulvet og så fikk jeg sitte på fanget hans. Jeg husker det var så godt å lene seg inntil ham og så snakket vi sammen. Om alle de små og bittesmå tingene som betyr noe i livet. Noe av det aller beste jeg visste var da han strøk meg over håret mitt og fortalte at han var så glad i meg. Det kunne jeg leve lenge på.
Kjenne seg elsket. Vite seg elsket.
Det kan vi leve på, og det kan vi dø på.
Har du tid for å bli løftet opp og satt på Abbas fang denne adventstiden?
Slik er Abba, Far. Min himmelske pappa.
Foto: Benedicte Aashaug.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar