Skal vi kunne slappe av og tilpasse oss trenger vi å finne balansen mellom fellesskap, samarbeide med andre, og en utøvelse av våre evner. For å være avslappet trenger vi rom - et sted å være alene, hvor vi i sannhet kan være i berøring med vårt djupeste jeg.
Hvis vi ikke har dette, hvis dette rommet tas fra oss eller det øves vold mot det, hvis vi befinner oss under for mye press, eller blir overveldet av alt som må gjøres, risikerer vi å bli forvirret. Vi kan ikke lenger invitere mennesker til å komme oss virkelig nær. Vi er ikke i stand til å forstå og elske dem. Vi er tvunget til å forsvare og beskytte oss selv, fordi presset er for stort.
Hvis vannet i hjertene våre skal kunne renne fritt, og hvis vi skal forbli åpne for livet, så trenger vi dette indre og ytre rommet hvor vi kan finne fred og hvile. Dette rommet er vanskelig for alle og enhver. Noen mennesker trenger å leve alene, og en hver av oss trenger tid og være alene. Kanskje for en dag eller en uke, en måned, hvert år, eller stille bønnestunder i løpet av dagen, som kan være tidlig om morgenen eller like før vi legger oss'.
Jean Vanier i Our Journey Home, side 155-156. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar