Røkelsen som er velbehagelig for Gud

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i formiddag. Prekenteksten er fra 2.Mos 30,34-36:

'Og Herren sa til Moses: Ta røkelseskrydderier - velluktende harpiks, balsam, harpiks med sterk lukt - disse tre slags krydder - og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Av det skal du lage røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av en salveblander. Den skal være saltet, ren, hellig. Og du skal knuse noe av det smått og legge det foran vitnesbyrdet i sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Høyhellig skal det være for dere'.

En av gavene Jesusbarnet fikk av De vise menn var røkelse, sammen med gull og myrra. Røkelsen følger jødene i Den gamle pakt og den følger den nytestamentlige forsamlingen. For duften av røkelsen kjentes nok godt der de kom sammen i Salomos buegang i Templet i Jerusalem, slik vi leser om det i Apostlenes gjerninger. For der i Templet brant den hellige røkelsen. Som vi leste fra 2.Mosebok har Gud til og med gitt instruksjoner og selve oppskriften på hvordan den skal lages.

Går vi til Åpenbaringsboken finner vi flere beskrivelser av at himmelen er full av denne velduftende røkelsen. Den stiger opp foran Guds trone. Kontinuerlig. Og ikke nok med det - Kristi kropp har alltid vært duftende! Det finnes et bilde på Kristi kropp, Hans brud, i Høysangen:

'Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, som røkstøtter, omduftet av myrra og virak, av alle kremmernes krydder?' (3,6)

Har man med Gud å gjøre vil man dufte. La oss se litt nærmere på dette verset fra Høysangen:

Bruden som beskrives 'kommer opp fra ørkenen'. En ørken i bibelsk forstand er ikke alltid et karrig sted, ørkenen er først og fremst et sted der Gud åpenbarer seg. Når bruden kommer opp fra ørkenen betyr det at hun har vært igjennom en forberedelsestid. En tid hvor hun har vært sammen med Gud. Hos profeten Hosea finner vi et forunderlig ord i denne forbindelse. I kapittel 2,3 kan vi lese: 'Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen...' Tenk det! Gud fører alltid sitt folk ut i en ørken, en ødemark. Det måtte da være bedre steder å føre en brud? Til vannrike hager, til frodige landskap? Hvorfor en ørken?

Jeg tror det er for å få vår udelte oppmerksomhet. Når det ikke er noe som distraherer oss, så er det bare Gud og meg.

Steve Saint, født i Ecuador, forretningsmann, pilot og forfatter. Mest kjent som sønn av Nate Saint, en av de fire amerikanske misjonærene som ble drept av Auca-indianerne 8.januar 1956, ble for en tid siden utsatt for en ulykke på arbeidsplassen. Den har sterkt begrenset hans bevegelighet og gitt ham store smerter. Han har sagt følgende: 'Vi lærer langt mer gjennom de harde kapitlene enn gjennom de lette. Forbli svak og la Gud skrive din historie ... Han arbeider best gjennom svakhet så du og jeg har en fordel'. 

Steve Saint har vært igjennom en ørken. Hvorfor skulle Gud lokke Israels folk ut i ørkenen? For å dømme dem? Nei, profeten Hosea sier: 'og tale vennlig til henne'.

Når vi gir Gud vår udelte oppmerksomhet, når vi lar oss lokke med av Ham, så er det fordi vi får en helt spesiell gunst: vi lærer å kjenne og vi erfarer Hans ømhet. Her i ødemarken erfarer vi sannheten i ordene fra Jes 40,1-2: 'Tal vennlig til Jerusalem og rop at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder'. 

Nå kommer hun opp fra ørkenen, som en røyksøyle. Hva er denne røyken? Røyken symboliserer Herrens herlighet. Vi ser det flere steder i Bibelen. I 2.Mos 40,34 leser vi: 'Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte Tabernaklet'. Vi finner det samme i Åp 15,: Og templet ble fylt med røk fra Guds herlighet og fra hans makt'. Og i forbindelse med profetien hos Joel om Guds Ånd som skal utøses over alle mennesker, så leser vi om 'underfulle tegn på himmelen: blod og ild og røyksøyler'. Med andre ord: midt i det forferdelige som skjer skal Guds herlighet åpenbare seg! Og det passer så godt på 'hun som stiger opp fra ørkenen'. Det er nemlig de som mener at Guds menighet mot slutten av denne tidsalder vil være som et skip i storm, med brukken mast og forrevne seil, som så vidt klarer seg. Det er for meg et fremmed bilde. Jeg har nemlig lest Ef 5,27 hvor det står: 'Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. Og jeg har lest Ord 4,18: 'De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag'.

Det er en seirende menighet som møter endetidens uvær! Hvorfor? Fordi denne menigheten 'kommer opp fra ørkenen'.

Den brud som 'kommer opp fra ørkenen' dufter også av myrra og virak eller røkelse, leste vi fra Høysangen. Har du tenkt på hvorfor De vise menn gav Jesusbarnet myrra? For i våre øyne er det en underlig gave å gi et barn som har hele livet foran seg. Myrra ble nemlig brukt i forbindelse med en begravelse. Når kroppen skulle gjøres ferdig til å svøpes og legges i en grav. Som sagt: en underlig gave å gi til en slik gledesfylt høytidsstund. Men du forstår at gavene De tre vise menn gir Jesusbarnet er profetiske. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene!

Myrraen minner oss på det kostelige og dyrebare offer Jesus gir på korset, når Han dør for å sone all verdens synd. Apostelen Peter sier det slik i 1.Pet.1,18-19: 'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam...' 

Myrra lages av de gjennomhullede barken på et tre fylt av torner. Tenk det! Selv det er profetisk!

Litt senere i Høysangen leser vi om Brudgommen, som er et bilde på Jesus: 'Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrra-åsen og til Virak-haugen'. Innholdet i dette verset er fylt av kontraster. På den ene siden er jo dette så poetisk og vakkert: når dagen blir sval og skyggene flyr .. Vi ser det for oss, gjør vi ikke? Men brudgommen går til et sted hvor mørkets og lysets krefter møtes. Denne Myrra-åsen er Golgata-høyden.

På samme måte som med Frelseren har også vi en høyde å innta om vi skal favne korset! For vi kommer ikke unna korset. Apostelen Paulus avslutter sitt brev til alle menighetene i Galatia-området, slik: 'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Tiden er kommet da jeg også må gå opp til Myrra-åsen. Det koster. Det er oppoverbakke. I det samme brevet skriver Paulus: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (2,20)

Men det fantes også et sted til hvor brudgommen gikk. Det var til Virak-haugen eller Røkelses-haugen. Hvilken betydning har dette? Da må vi tilbake til versene vi leste fra 2.Mosebok. Myrra-åsen og Virak-haugen er nemlig forbundet med hverandre. 'Og du skal knuse noe av det smått ...' (v.36)

Når Maria synger sin lovsang synger hun: 'Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker, han støtte mektige ned fra deres troner og han opphøyet de små'. (Luk 1,51-52) Vi finner det samme i Døperens vitnesbyrd om Jesus, hvor han siterer fra profeten Jesaja: 'Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes'. (Luk 3,5)

Du forstår: stolthet er en vederstyggelighet for Herren. Skal vi tilbe må vi være bøyd. Da må det som skal bli røkelse fra våre liv knuses til det ikke er noe stolthet igjen! Skal vi tilbe må vi bøye våre knær. Du husker De vise menn? De 'bøyde seg og tilba'. Vi må bøye oss for Den Hellige.

Til menigheten i Korint skriver Paulus: 'For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige fir Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus'. (2.Kor 10,4-5)

Hvilke høyder finnes i ditt liv? Den som er sammen med Jesus oppe på Virak-haugen lærer hva sann tilbedelse er. For du kjenner jo til det Jesus sier Faderen lengter etter? De som tilber Ham i ånd og sannhet. De som er oppe på Virak-haugen i Jesu nærhet vil oppdage noe forunderlig! Duften av Jesus! I Salme 45,9 kan vi nemlig lese: 'Av Myrra og aloë og kassa dufter hele din kledning'. Tid tilbrakt med Jesus vil føre deg inn i Hans nærhet på en slik måte at du vil kjenne duften av Ham. Virak-haugen har alt å gjøre med tilbedelse, bønn og forbønn.

I Kristi himmelfartskapellet samles vi for å be hver torsdag. Når bønnestunden er avsluttet, ber vi høyt ordene fra Salme 141,2: 'La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer'.  Åp 5,8 forteller oss at våre bønner er røkelse som stiger opp foran Guds trone: 'Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet (merk deg at de falt ned!). Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner'. Det skjer noe med denne røkelsen i himmelen:

'Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time. Og jeg så de sju engler som står for Gud, og det ble gitt den sju basuner. En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv'. (Åp 8,1-5)

Men det er også en annen side med oppholdet på Virak-haugen. Når vi tilbringer tid i Jesu nærhet, så blir vårt liv en tilbedelse. Det er dette som var den djupe lengselen til Paulus. I Fil 1,20 sier han det slik: 'Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død'. 

Bare et menneske som er helt overgitt til Gud kan skrive slik: at livet blir en lovsang, enten man skal leve eller dø.

Alt henger sammen. Når Gud gjør fordring på et menneskes hjerte, gjør Han dets kropp til et tempel for sin hellige Ånd. Dette nære samværet med Jesus, hvor vi stadig forvandles til Hans bilde, gjør oss til en velduft for Kristus:

'Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som er frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?' (2.Kor 2,14-15)