Da hender det glipper og det ble ikke slik vi hadde tenkt. Ei heller planlagt.
Gud har en gave til oss. Den kalles langsomheten.
I den gode langsomhetens rytme, rekker jeg å tenke tanker og kjenne mitt eget livs indre impulser.
I den gode langsomhetens rytme, kan jeg ta meg frem i livet i min egen takt, uten det stress som tar livet av min fred. I den gode langsomhetens rytme, får jeg gå i takt med hjertets slag og lungenes åndedrag. Jeg har måttet lære meg dette på nytt. Helt praktisk. To cyster i lungene mine gjør at jeg ikke har så mye pust igjen, og angina-smertene, gjør at jeg ikke kan lange ut som før når jeg går. Sykdommen setter sin begrensning. Nå forstår jeg plutselig hvor viktig pusten er. Noen ganger har jeg ikke hatt tid til å puste, men fortsatt i mitt forrykende tempo. Nå tvinges jeg til å ga langsomt. Det er vanskelig å lære slikt.
I den gode langsomhetens rytme, kan jeg i den indre vandringen møte meg selv, og Gud, den evige medvandreren.
Du må ikke gå så fort at du ikke får sjelen din med deg. Da løper du fra Gud.
Billedtekst: Fra en biltur i Gausdal Vestfjell inn mot Liomsæter i høst, med min gode kurdiske venn, Salah Ibrahimi, som har hatt bildet. Vi stanset langs veien for å ta noen bilder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar