Jeg hadde ikke mange personlige møter med ham, for han var ikke en mann som var glad i småprat, men jeg var en stor beundrer av hans utleggelse av Ordet. På konferansene var han alltid kledd i en mørk blå kinesisk bomullsdrakt. Jeg så ham aldri med noen notater. Han gikk opp og ned med hendene bak på ryggen, og bare delte sitt hjerte. Medarbeiderne fikk alltid stille spørsmål etter at han var ferdig med å tale, og svarene han gav var alltid av stor åndelig verdi. Hver morgen på konferansen ble det gitt anledning til personlige vitnesbyrd fra deltagerne. De kunne fritt tale en halvtimes tid, og fikk de andre deltagerne anledning til å kommentere det som ble sagt. Til slutt var det broder Nee sin tur. Han ville summere opp og gi den som talte tilbakemelding som kunne hjelpe ham videre i tjenesten. Jeg husker hvor nervøs jeg var når jeg ble spurt om å gjøre dette, men jeg gjorde det, skjelvende! Blant de tingene Nee sa mot slutten var dette: 'Vi takker Gud for alt denne søsteren kan. Det ville være godt om hun gjorde seg noen erfaringer som gjør at hun oppdager at det er ting hun ikke vet!' I dag forstår jeg hva han mente med den kritikken og jeg takker Gud for Hans vei med meg siden den gang. Når Nee inviterte meg til konferansen sa han: 'Om du bare ville være sammen med oss, så ville det i seg selv være et vitnesbyrd om at Guds menighet ikke bare er kinesisk'. Han brukte aldri begrepet: 'Kinesiske brødre og søstre', han foretok: 'brødre og søstre i Kina', fordi han understreket at alle troende er borgere av himmelen.
Jeg husker det siste møtet i Foochow før vi alle dro hvert til vårt. Broder Nee visste at han måtte bli i Shanghai på grunn av menigheten der, og derfor tok han beslutningen på konferansen, koste hva det koste vil, og han visste allerede at prisen ville være høy. Jeg så Guds nåde, så vel som sorg og et forvarsel, i ansiktet hans, i det vi overgav Ham i Guds varetekt. Han kunne ha kommet seg unna, han valgte å bli.
Jeg husker også at vi sang en salme som var oversatt fra et engelsk dikt til kinesisk. Han elsket å synge dette og vi gjorde så vel vitende om at vi ville bli atskilt neste morgen. En grov oversettelse ville bli:
'Hvis vår vei ledes gjennom lidelser, hvis Du befaler meg til å gå gjennom prøvelser; måtte det da være et intimt fellesskap mellom oss. Jo lenger prøvelsen varer, jo djupere er fellesskapet. Når det blir mindre av jordens velsignelser, ber jeg om at Du må gi meg mer av himmelen. Selv om hjertet er full av sorg, må likevel ånden min lovprise. Om du adskiller meg fra det vakre på jorden, må båndene mellom oss bli enda mer kostbare. Selv om veien er ensom, ber jeg om at Du er min venn; oppmuntre meg til å forbli trofast. Herre, jeg setter min lit til din nådefulle styrke, i det jeg håper på å være et rent redskap som Ditt liv kan flyte igjennom'.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar