Nattverden er også et fellesskapsmåltid. Dette har de ikke-lutherske, frikirkelige ofte fått levende frem. Vennesamfunnet har fått dybde og intensitet. Kjærligheten mellom brødre og søstre har bredt seg med varme og liv når nattverdens hellige gaver er blitt delt ut.
Når det gjelder yttersiden og altså den praksis vi bruker, så kan det ene være like så godt som det andre. For ikke noe av det er en fortsettelse av det som ble praktisert ved den første nattverden og slik de første kristne ordnet seg. Nattverden ble innstiftet midt i et skikkelig kveldsmåltid, og de første kristne gjorde det på samme måten. De samlet seg rundt omkring i hjemmene til kjærlighetsmåltid. Det omfattet nattverd. Noen annen skildring av nattverdhandlingen finnes ikke i NT.
I dag har bi kirker å samles i. Der har vi utviklet ulike tradisjoner. Personlig liker jeg bedre kalken i Den norske kirke og Metodistkirken enn den oppsatsen av ringer med lokk over, som brukes i de fleste frikirker.
Jesus og de første kristne velsignet en felleskalk med nattverden, men særkalker fantes verken ved innstiftelsen eller i de urkristne kjærlighetsmåltidene.
For mer enn tusen år siden oppstod det en form for nattverdmeddelelse som kalles intinksjon. Nattverdgjestene dypper da brødet i vinen. I de ortodokse kirkene er dette allmenn praksis. Ordningen finnes også i Taize. I Den norske kirke må biskopen gi tillatelse til å bruke intinksjon.
I statskirkene og metodistkirkene kneler man ved alteret. I de fleste frikirkene sitter man som oftest i benkene og sender gavene til hverandre. I det siste er det blitt ganske vanlig at folk tar imot nattverden stående. Dette skjer f.eks i Tomasmessene.
I den retreatbevegelsen som er utgått fra Sandom Retreatsenter, har det urkristne kjærlighetsmåltidet fått en naturlig plass. Hver morgen samles vi til nattverd i kapellet og følger da en vanlig ordning. Men den siste kvelden, før gjestene reiser hjem, dekker vi et enkelt kveldsmåltid og pynter bordet så vakkert vi kan. Midt på bordet legger vi en vakker duk og på den setter vi den vakre kalken og det vakre fatet. Vi spiser, samtaler, synger og ber. Og når måltidet går mot sin slutt, leser vi innstiftelsesordene, velsigner brødet og vinen og deler de hellige gavene gjennom å sende dem til hverandre rundt bordet.
Paulus ga korintermenigheten skarpe formaninger, fordi de misbrukte kjærlighetsmåltidene. Men han ba dem ikke slutte med dem. De opphørte antagelig når kirkene etter hvert ble bygget opp og de opprinnelige husmenighetene ble sjeldnere.
Noen av de mest Kristusmettede stundene i mitt liv har jeg opplevd ved disse kjærlighetsmåltidene. Jesus har vært oss så inderlig nær. En rektor, som er en nøktern mann, sa etter et slikt kjærlighetsmåltid, men han smålo litt sjenert:
'Jeg var så sikker på at Jesus var midt i blant oss, at jeg begynte å titte meg omkring for å finne ut hvor Han satt'.
Og han var virkelig der hos oss. Usynlig til stede. I, med og under skikkelsen av brød og vin fikk vi del i Ham, i Hans legeme og blod. Her smelter både innerside og ytterside sammen i en levende nattverdmystikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar