Ikke nok med at butikkene og kremmerne presser på og vil ha julen tidligere og tidligere, men nesten umerkelig har det skjedd en endring i våre tradisjoner. Det er nesten ikke lilla lys eller dekorasjoner å finne noe sted. Alt skal være rødt eller hvitt.
I mange hjem pyntes det ikke til advent lenger. Vi går rett på jula. Og når den endelig kommer, er vi slitne og mette på den, at vi kaster den ut igjen så fort som mulig.
Lilla er den liturgiske fargen for adventstiden. Tradisjonelt er det en botsfarge. Men om fargen lilla har forsvunnet først i de senere år, så er det lenge siden boten - både som begrep og som noe konkret - forsvant fra manges bevissthet.
Dessverre.
For boten er egentlig en gave kirken gir meg. Den er en hjelp til å se sitt eget liv i øynene, til å bli ærlig, til å angre, ta et oppgjør med synden og vende seg fra den - med Guds hjelp. Jeg blir mer og mer overbevist om at vi har mistet noe særdeles viktig når vi har skrotet skriftemålet. Det er fint med en felles syndsbekjennelse i gudstjenesten. I Kristi himmelfartskapellet gir vi anledning til en stille syndsbekjennelse helt i begynnelsen på gudstjenesten vår, men vi gir også anledning til et skriftemål, for de som ønsker det. Alle burde ha en skriftefar. Det er god sjelehygiene.
Adventstiden er en tid for bot, og dermed en nådetid. For det er en nåde at vi kan få angre, snu oss om, og begynne med blanke ark.
Jeg er blitt så glad i dette ordet fra Apostlenes gjerninger:
'Angre derfor og vend om, så syndene deres kan bli strøket ut. Da skal det komme tider med lindring fra Herren ...' (Apg 3,20)
Kanskje disse dagene før Kristi fødselsfest er en god anledning til å finne frem igjen de lilla lysene og advent-pynten og vente med de røde julelysene til jul. Og kanskje også våge å finne frem til en man kan skrifte for? Og få kjenne befrielsen når skriftefaren tilsier deg dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det er herlig befriende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar