Bønnens språk, del 2: Kontemplasjon

I den forrige artikkelen om bønnens språk, så vi nærmere på hva kristen meditasjon er. Nå skal vi ta for oss et annet begrep, nemlig kontemplasjon.

I boken "Å leve i bønn", som jeg skrev i 2006 og som kom i nytt opplag i 2008, finnes det et eget kapitel om kontemplasjon. Her beskriver jeg kontemplasjon blant annet slik:

"En ordbok vil hjelpe oss til bedre å forstå dette ordet. Der fremgår det at kontemplasjon betyr "å stirre eller tenke på noe intenst", "studere", "betrakte", "kaste lys over". La oss slå fast med det samme at kontemplasjon ikke handler om en teknikk. Kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gud, og det handler om et frivillig ønske om å komme i kontakt med vår egen åndelige natur. Kontemplativ bønn fokuserer på å overgi seg til Gud, og la Gud gjøre det bare Gud kan."

Apostelen Johannes beskriver for oss hva det dreier seg om. I 1.Joh 1,1 heter det:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets ord..."

Her beskriver Johannes kontemplasjonen: "det som vi har skuet."

I den nye reviderte utgaven av Det nye testamente blir dette borte i en meningsløs oversettelse av samme vers. Der heter det: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og hendene våre tok på ..."

Johannes er inne på denne beskuelsen også i sitt evangelium.

"Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så Hans herlighet." (Joh 1,14)

Dette er noe mer enn bare å se med det blotte øyet, det handler om å la blikket dvele ved, feste seg, granske.

Misjonæren Jim Borst sier det slik:

"Kontemplasjon handler om å vokse i kjærlighet. Hvis vi tar dette som har med kontemplasjon å gjøre seriøst, kan vi ikke unnslippe temaet kjærlighet - av Guds uendelige kjærlighet til oss, for mennesker alle steder, for hele skapelsen. Kontemplasjon er å kjenne og elske Gud perfekt i djupet av din værelse."

Kontemplasjon går lengere og djupere enn meditasjonen gjør. Når vi mediterer så drøvtygger vi Guds ord, og vi lar oss begeistre og forundre over innholdet. Kontemplasjon derimot handler om at vi i stillhet har hele vår oppmerksomhet rettet mot Jesus, det levende Ordet. Kontemplasjonen går djupere enn ordene og symbolene kan og griper om ordenes og symbolenes realiteter.

Jeg synes Jim Borst uttrykker dette fint når han sier:

"Når vi ber ordene: "Fader vår, du som er i himmelen," foreksempel, så går vi bortenfor eller bakenfor ordene til Guds stille iboende nærvær og blir i dette nærværet. De faktiske ordene blir da som en bjelle som vekker oss som fra en djup søvn til en bevisstnok om Kristi iboende nærvær."

Jeg skal i den neste artikkelen se litt nærmere på hvordan vi kontemplerer.

(fortsettes)