Det urkristne elementet i Den ortodokse kirke

Som jeg har skrevet i forbindelse med artikkelen om Den ortodokse kirkes skriftsyn, planlegger jeg å oversette mer fra fader Lev Gillets bok: "Orthodox spirituality". Her er hva fader Gillet skriver om det urkristne elementet i Den ortodokse kirke:

Med det urkristne elementet mener vi den ånd som rådde under kristendommens tre første århundrer, den følelses- og tankeverden som utmerket de apostoliske fedrene og apologetene, før konsilienes og den dogmatise store perioden på 300-tallet. Slike skrifter som brevene til den hellige Ignatios av Antiokia, Didache, Hermas Hyrden, de første martyraktene og - ikke minst - inskripsjonene og de symbolske freskene i katakombene, hjelper oss til å tre inn i denne atmosfæren.

Martyrene inntar en sentral plass i den kristne bevisstheten under denne perioden. Å utøse sitt blod for Herren Jesu skyld skulle oppfattes som en normal og etterlengtet avslutning på det kristne livet. I følge Origines og Tertullian bør det kristne livet være en forberedelse for martyriumet. Alle er kalt til å bli en Herrens "stridsmann". Om man ikke har den salige lykken å dø for Hans navn, kan man lide, bli forfulgt og kanskje tortureres for Hans skuld. På denne måten er man en "bekjenner".

Tanken på å bli martyr har aldri vært fraværende i Den ortodokse kirke. Under de fire århundrene da ortodoksien ble undertrykket av Islam, var bekjennerne og martyrene tallrike. Etter den russiske revolusjonen har den russiske kirken, rødfarget som den er av sine martyrers blod, blitt satt i en situasjon som minner om urkirkens. (Merknad: Denne boken ble skrevet før kommunismens fall).

Når martyriumet eller "bekjennelsen" opphørte, kunne man fortsatt bli en "stridsmann" gjennom en heroisk kamp mot de menneskelige lidelsene. På denne måten fikk asketene en særskilt plass i urkirken før munkevesenet hadde oppstått. Det som særpreget asketene var fattigdom, faste og fremfor alt avholdenhet (enkrateia). Så tidlig som 110 e.Kr hadde enker og jomfruer en spesiell plass i kirken i Smyrna. Hermas og Junius taler om dem. De 10 jomfruenes gjestebud av den hellige Methodies av Olympos (død 311) er en oppfordring til å forbli jomfru. Den ortodokse kirken har fulgt denne tradisjonen.

En bølge av entusiasme gjennomtrenger hele det kristne livet under denne tiden av forfølgelser. Martyrene og bekjennerne ble styrket av gleden over Kristi nærvær.

"Herren var nær dem (martyrene) og samtalte med dem," leser vi i Polykarps martyrium.

"En annen skal være i meg og lide for meg," sier den hellige Felicitas.

De levde i en atmosfære av profetiske visjoner og åpenbaringer. Montanismen var et uttrykk for denne entusiasmen, på samme måte som enkratismen var et uttrykk for avholdenhets idealet. Den ortodokse kirke bekjempet disse overdrivelsene (som senere ble gjenopplivet av paulikanerne og middelalderen bogomiler, men hun bevares som sin sanne og dyrebareste skatt den glede som stråler fra Herren Jesus. Under det forrige århundre (merknad: Det 20'de) brukte den hellige Serafim av Sarov kalle dem han samtalte med for "min glede", i dette uttrykk kjenner man en en berøring av kristendommens vårtid.

De første kristne levde med et eskatologisk håp, med en brennende venting etter parousia. Den ortodokse kirke har bevart denne holdningen. Det livet som kommer oppfattes ikke som et tillegg til det jordiske livet; det jordiske liv er i seg selv en innledning til det evige Riket. De ortodokse anklages ofte for å være "verdensfjerne". Om denne anklage er berettiget, er det akkurat en slik "verdensfjernhet" som kommer til uttrykk i den første kristne generasjonens bønn: "Amen. Kom Herre Jesus." (Åp 22,20)