Vi kjenner ikke forfatteren til Salme 116, men det er et prøvet menneske. I den reviderte oversettelsen fra 1930 heter det:'Dødens rep hadde omspent meg, og dødsrikets angster hadde funnet meg; nød og sorg fant meg'. (v.3)
Legg merke til at ordet brukes i flertall: 'dødsrikets angster'.
Det fine med å lese salmene er at de er skrevet av mennesker som vet hva livet er. Leser man hele denne salmen forstår man at vedkommende som skriver den kjemper med livet - med døden, med angsten. Den er ren og skjær realisme. Her er intet pyntet på for å komme med en rett bekjennelse, som om Gud bare hører om vi bruker 'de rette ordene':
'jeg var såre plaget; jeg sa i min angst ...' (v.10-11)
Den som skrev denne salmen var presset til det ytterste av hva et menneske kan bære. Slik er også erfaringene troende mennesker gjør seg. Jeg har smakt litt på dette i dagene etter hjerteinfarktet.
Lidelsen er et mysterium. Vi kan lage teologi, men i møte med livet holder den ikke alltid. Kartet stemmer ikke med landskapet. Det er ikke alltid noen svar å finne. Men det er mange spørsmål. Er det et tegn på vantro? Eller et tegn på modning?
Har man ikke prøvd mye i livet er svarene enkle - og opplagte. Også teologien. Det som har hjulpet meg mye disse dagene er et svar den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson gav, på spørsmålet: Hvem er Gud?
Da svarte han:
'Han heter underlig'.
Hvilket uventet svar. Ikke 'Under', som jo også er et av Hans mange navn, slik vi finner det hos Jesaja. Nei. Men: 'Underlig'. Jeg samstemmer i doksologien til apostelen:
'Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige er hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem ga ham noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen'. (Rom 11,33-36)
Den ukjente salmeforfatteren veksler mellom håp og fortvilelse, mellom å klamre seg til Guds løfter, og gi uttrykk for sitt rop om hjelp. En ikke unormal erfaring også for et Guds barn i møte med livet - det virkelige. Og Gud tåler begge deler. Man er ikke noe mindre Guds barn av den grunn. I alt dette - i alt som skjer - er vi elsket av Gud:
'Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? ... For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verden høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,35 og v.38-39)
4 kommentarer:
Dette tilhører dem dypere mysterier. Som hjerte ellet lunger trekker seg sammen for å skape kraft til å skape større liv , skapet all sammentrekning i livet til rom for enda større lengsler etter han som er livet selv . Innvielser framfor Gud er altid sammentrekning for så å stige til større høyder . Dette er også sjelens mørke natt som egentlig et vensignelse i forkledning. Alt i naturen har også prinsippet Gud har brakt av sykluser som naturen føder og dør for så å fødes med større kraft om ett større tre.
Det er derfor Guds kjærlighet som lar oss komme langt bort fra han som gjør at lengselens velsignelser blir tilsvarende større en dem som ikke har vært på dybder .
Guds ord tar opp dette med sønnen som blir hjemme mens den andre velger å reise langt bort for å komme tilbake til stor fest og glede for Far i himmelen .
Grunn på dette før du tar anstand mot disse ord for her ligger lag av visdom som ikke ses ved første tanke.
Gud gjør gjerninger av kjærlighet som kan være ufattelige for mennesket.
Hjerte slipes i fortvilelse til en evig edelsten for Gud .Du vil aldri møte ett menneske med dyp medfølelse som ikke selv har vandre fortvilelsens vei . Vi burde heller tale om Gud elsker like høyt dem som ikke kjenner smerten og avstanden i sitt liv. Klart Gud elsker alle selv om Han velger forskjelige veier for oss. Den som har fått den største ære av å forstå lidels kjenner Jesus på dypet . finnes det noe større gave i fortvilelsen . Jeg synes inderlig nød over dem som ikke forstår Jesus dype hjerte . Jeg tenker ofte på hvorfor klage når andre lider i sin uvitenhet for dem kjenner ikke Guds fulle fylde. Når lidelsen er forstått er gleden følgesvenn videre på veien.
Kjære bror og medvandrar!
Vil berre takke så mykje for dine ærlege tankar om livet på godt og vondt! Det har hjelpt meg mange gongar. Så glad for at noken torer å gi ord til det som i mange sammenhengar er et ikkje-tema.
Tusen takk og Guds hender omslutte deg og dine. Ei søster
Takk for den gode hilsenen, 'ei søster'. Den satte jeg stor pris på. Må Herren rikelig velsigne deg i vandringen med Jesus, også når 'dagene er onde'.
Legg inn en kommentar