Kirkene i Korea var kjent for sin iver etter å studere Guds ord, for sin glede og bønnekraft, generøsitet hva det å gi penger angår, og en evangeliseringsiver.
Men etter hvert som årene gikk ble alt en vane, og det var lite liv å spore i menighetene. Dr. William Blair, som var misjonsleder for Den presbyterianske kirke i Korea på denne tiden beskrev menighetenes situasjon slik:
'Mange var blitt en del av menighetene og trodde oppriktig at Jesus var deres frelser og de var ivrige etter å gjøre Hans vilje, men det var ingen sorg å spore over deres synder. Synd var noe familiært. Vi følte at om kirken skulle være hellig, var vi i stort behov av en visjon om Guds hellighet'. (Wesley Duewel: Revival Fire, Zondervan Publishing House, 1995, side 253)
De koreanske presbyterianerne hadde lenge understreket behovet for bibelstudier i grupper. Hver kirke la minst en gang i uken vekk alle andre aktiviteter for å studere Guds ord. De studerte Bibelen under bønn. Slikt blir det resultater av!
Bibelkonferanser og lengsel etter vekkelse
I Pyongyang, hovedstaden i Korea, ble det hvert år holdt en Bibelkonferanse som varte opptil to uker. Mange gikk på beina opptil 1600 km for å ta del i konferansen. Og de betalte alt selv. Samlingene begynte med en halv times lovsang, før de tok fatt på en opptil fire timer lang økt med utleggelse av Den Hellige Skrift. Hvert år lærte de en ny sang, som de så tok med tilbake til sin hjemmemenighet, og denne sangen preget hele året frem til neste bibelkonferanse.
En leder fra Den presbyterianske kirken besøkte Korea høsten 1906. Han kunne fortelle om hvordan Han hadde vært vitne til Guds mektige gjerninger under en vekkelse i India. Den kom som en følge av den store vekkelsen i Wales i 1904-1905.
Det skapte stor hunger blant koreanske kristne om å få oppleve det samme. Ikke minst var denne hungeren etter vekkelsen merkbart til stede i de presbyterianske menighetene i Pyongyang.
I mange uker denne vinteren møttes misjonærene hver eneste kveld for å be om vekkelse.
2. januar 1907 måtte de ordinære møtene opphøre. Alle ville be. Det kom en stor stillhet over forsamlingen av bedende menn og kvinner. Guds Ånd var merkbart til stede.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar