Jeg har hatt behov for en liten pause etter den siste samtalen med Isak Syreren. Jeg skal forsøke å gjengi noe av det Isak sa, selv om det det er veldig personlig. Samtalen - det vil si det var mest Isak som snakket - fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvordan det leves nå, og så måtte jeg tenke på episoder fra ting som har skjedd år tilbake og hvordan jeg har reagert.
"Tror du om deg selv at du er ydmyk?" Isak svarer på spørsmålet før han i det hele tatt gir jeg anledning til å svare. Kanskje han ikke retter det mot meg i det hele tatt, men snakker generelt. Han svarer: "Du tåler jo ikke engang å bli anklaget av andre! På denne måten kan du vite om du er ydmyk: at du ikke rykkes ut av din ro når du blir urettmessig anklaget for noe."
Så fortsetter Isak, og det synes som om han rett rett gjennom meg, når han sier:
"Det er flott å forkynne om Gud, å hjelpe mennesker til å overlate seg til Hans vilje og å lede dem fra villfarelse til sannheten. Det var hva Kristus og apostlene gjorde. Og denne vei er en opphøyd vei. Men om noen kjenner at en slik måte å leve på og en slik stadig nærhet til andre hindrer deg fra å nå frem til kontemplasjon fordi man mangler kraft til indre samling, at hans ro blir frarøvet ham og at hans sinn blir formørket og han mister sin egen helse i streben etter å hjelpe andre, er han til slutt ikke fri i sin egen vilje og klar i sitt indre blikk - da bør han minnes apostelens ord: fast føde er for voksne! Måtte han da vende om, og slå inn på en mindre krevende vei."
"Jeg har mer å si deg," sier Isak, men først drikker vi te.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar