"Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke perler for svin. De vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker." (Matt 7,6)
Hva har vi her? Å forkynne evangeliet. Om å si harde ting.
Å forkynne Guds ord abstrakt, til mennesker som er i en situasjon som hindrer dem i å forstå det, betyr at vi frister Gud. La oss meditere en gang til over dette skarpe ord fra vår Herre.— Jacques Ellul
Hvis det er et gåtefullt ordtak i Bergprekenen, er det dette. Hva i all verden sikter Jesus til? Hvem er hundene og grisene? Hva er perlen som er så hellig? Hvem ville være dum nok til å kaste perler til griser og hunder?
Det er vanlig å forstå at Jesu referanse til perlen er evangeliet, og at grisene og hundene er de vantro som ikke vil lytte eller motta den. "Vær på vakt, så ikke de vantro snur seg mot deg og spotter det du sier!"
N. T. Wright, forsker i Det nye testamente mener at Jesus har noe enda mer spesifikt i tankene. Han ber disiplene sine om å dele de gode nyhetene om riket, men bare til Israel, ikke til hedningene. Det vil komme senere, først etter oppstandelsen og himmelfarten og Den Hellige Ånds utgytelse (f.eks. Matt. 10:5-6).
Noen tolker "griser" og "hunder" som å referere veldig spesifikt til romerne. Det er gode tekstmessige grunnlag for dette synet, men jeg skal ikke gå nærmere inn på dem her. I denne lesningen sier Jesus noe sånt som: "Gi keiseren det som er keiserens og gi Gud det som er Guds!" (Matt 22:21)
Andre mener at Jesu metaforiske språkbruk inviterer til en løsere tolkning. Jesus påpeker hvor dømmende og fordømmende de religiøse lederne var. For eksempel kastet fariseerne de prostituerte i deres kultur «til hundene». Jesus sier imidlertid at å gjøre dette er som å kaste noe hellig. I motsetning til dette lærer Jesus oss å trekke perler ut av gjørmen, redde dem fra svin og polere dem tilbake til skjønnhet igjen.
I dette kapittelet av 'Following the Call' kaster Dallas Willard og Jacques Ellul et annet lys over denne passasjen. De hevder at når vi tilbyr vår perle, enten det er evangeliet eller en eller annen sannhet, må vi gjøre det på en måte som gjør at personen som får perlen virkelig blir hjulpet og i stand til å motta den. Dette inkluderer å gjøre det forberedende arbeidet som trengs for å hjelpe folk til å være i en situasjon der de kan høre og ta en avgjørelse. Dette inkluderer også å sørge for at vi som gir tilbudet, lever et verdige liv. Ellers vil de som hører og ser oss rett og slett snu seg mot oss og håne budskapet vårt.
Denne forståelsen av hva Jesus sier følger naturlig nok den forrige instruksjonen om å dømme andre. I dette tilfellet, uansett hvor rett vi måtte ha, uansett hvilke "gode nyheter" vi ønsker å dele, bør vi gjøre vårt beste for å sikre at andre er i en posisjon til å motta det vi har å si. Ellers kan de bare tråkke eller snu seg mot oss.
Jesus selv holdt av og til tilbake sin lære fra visse mennesker. Dette betyr ikke at han ikke engasjerte seg eller nådde ut til dem, eller at han tenkte på dem som griser eller hunder. Jesus minner oss om hvor viktig det er å skjelne (dvs. dømme) når og hvordan man skal nærme seg en person som er blendet av en flekk i øyet. «Snakk ikke til en dåre, for han vil forakte visdommen i dine ord», sier Ordspråkene (Ordsp 23:9).
Følgende sitat, tilskrevet Martin Luther, er verdt å tenke på: "Hvis du forkynner evangeliet i alle aspekter med unntak av spørsmålene som spesifikt omhandler din tid, forkynner du ikke evangeliet i det hele tatt."
Luthers poeng samsvarer perfekt med det Willard og Ellul skriver. Vi kan spre evangeliets perler vidt og bredt, men unnlater fortsatt å tale Guds ord for i dag. Å bruke spaden er like viktig som å plante frø. Hva slags jord man må jobbe med avgjør også hvilket frø som skal plantes. Det er ører som nekter å høre Guds sannhet, men så er det ører som ikke kan høre bare fordi vi ikke klarer å snakke og lever på en måte som når dem i deres situasjon.
Gud tok på seg menneskelig kjød for at vi faktisk skulle være i stand til å forstå Livets Ord (1 Joh 1:1-4). Jesus helbredet slik at øynene og ørene til de som møtte ham kunne motta sannheten han kom for å bringe. Han kastet aldri bare perler på folk. Han sørget for at de var i stand til å bære dem.
Som tidligere nevnt er dette ordtaket knyttet til passasjen om ikke å dømme andre. Det er også knyttet til det Jesus sier senere i Matteus 18:15-20, hvor han gir instruksjoner om hvordan man skal håndtere en annens feil. Vi skal gå direkte til dem. Hvis dette ikke fungerer, må vi få hjelp fra andre. Det viktige her er at vi bryr oss om en persons feil. Jesus tar ikke opp spørsmålet om hva som forårsaker oss irritasjon. Det er en forskjell. Irritasjoner er subjektive reaksjoner. En feil er imidlertid noe som forårsaker skade, enten for andre eller for en selv. Kjærlighetens perle tvinger oss til å gå til en annen som kan forårsake skade fordi kjærlighet alltid søker det gode.
Kjærlighet trekker heller ikke konklusjoner. Brennan Manning forteller om et møte han hadde med en far og hans to små barn. Manning var på en t-bane tidlig om morgenen, og disse to barna gjorde et forferdelig bråk. Faren deres ble imidlertid sittende og stirret uvitende ut av vinduet. Manning ble stadig mer irritert, til og med sint: Hvorfor gjør ikke faren noe?! Manning fikk endelig nok. Han henvendte seg til faren og ba ham rett ut om å ta seg av barna hans. Da mannen så opp, kom det tårer i øynene. Barnas mor hadde nettopp dødd den morgenen på sykehuset. De var på vei hjem.
Jeg kan ikke telle antall ganger jeg personlig har feilvurdert andres oppførsel, rett og slett fordi jeg antok det verste av dem. Var det feil av Brennan Manning å snakke med faren? Nei. Var det galt at Manning snakket med ham med en slik frustrasjon? Ja. Faren trengte riktignok hjelp, men ikke en skjenneoreken. Han trengte Kristi barmhjertighet, ikke bare tilrettevisning. Faktisk kan Kristi barmhjertighet være den mest dyrebare perlen vi har å tilby noen.
- Charles E.Moore, Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar