Tanken om at det fantes en kristen forsamling i hovedstaden i det brutale keiserlige romerske imperiet, overvelder meg for tiden. Den var en ambassade for Guds rike, saltet og lyset i en verden av avgudsdyrkelse, hat, intriger, korrupsjon, dekadense, forfølgelse og rå maktutfoldelse fra keiseren selv og hans hoff.
Kanskje var det i fattigkvarteret langs elva Tibern at brevet apostelen Paulus skrev til denne menigheten ble lest opp første gangen, i en av byens husmenigheter. I imperiets sentrum levde det mennesker som hadde gitt sin lojalitet til en annen herre enn keiseren, til Herren Jesus, grepet som de var av visjonen om et rike som ble styrt av en helt annen makt og av helt andre prinsipper enn keiserens.
Apostelen Paulus skriver Romerbrevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i en annen storby. Korint, omkring år 57, da han var på vei til Jerusalem med en pengegave til selve urforsamlingen, selve Moderkirken, som ble grunnlagt der. Hans hensikt var å vende vesterut, besøke Rom og derfra - på en fjerde misjonreise, til Spania. Hensikten var åpenbar: han ville ha Rom som en misjonsbase for videre misjonsfremstøt. På samme måte som han hadde hatt baser for sine apostoliske team i Antiokia, Korint og Efesos. Disse tre byene lå aldeles for langt øst for hans nye planer.
Hva vet vi så om bakgrunnen for den første kristne forsamlingen i Rom, og hvilken betydning hadde det at det fantes en kristen forsamling akkurat der, den byen som apostelen Peter kaller 'menigheten i Babylon"? (jfr 1.Pet 5,13)
Sannsynligvis hadde det eksistert en kristen i keiserhovedstaden i 15 år da apostelen Paulus skrev Romerbrevet.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar