Det ble med en tekopp. Men Isak og jeg drakk den langsomt i ren nytelse. Måtehold er en dyd for en munk. Isak fortsetter der han slapp i forrige samtale. Det er som om det ikke har vært noen pause. Isak ser på meg med sine brune vennlige øyne, og sier:
"Må du tjene mindre gjennom dine ord enn gjennom ditt liv. Og må du undervise mindre gjennom det du sier enn det du gjør."
Dette vinner gjenklang hos meg. Det er noe med alle disse ordene vi stør rundt oss med i vår tid, som skaper avstand. Alle disse prekener, all denne undervisningen. Alle ordene som står der alene, uten bakkekontakt, med liten relevans til egne levde liv. Ord som skaper fremmedgjøring.
Så annerledes det er med ordene til Isak. De bærer bud om levd liv, de springer ut av livet, de er en frukt av levd liv. Hva er hemmeligheten? Tro om det ikke har sammenheng med stillheten som er åndepustet Isak lever i. Stillheten som former hans levde liv. Springer ikke ordene ut av stillheten? Slik det var i skapelsen?
"Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys." (1.Mos 1,2-3)
Guds Ånd ruget over kaos, og ut fra stillheten lyder Guds røst, og verden blir til.
Jeg ser bort på Isak, og sier: "Jeg tenker på noen ord fra Forkynneren. Kjenner du til disse, spør jeg: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!" (For 5,1)
"Om jeg kjenner dem," sier Isak og smiler, og med ett forstår jeg at det var et dumt spørsmål å stille. Isak kjenner sin Bibel vel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar