Kan en kvinne inneha tjenesten som tilsynsmann (biskop) eller eldste (pastor)? Hva sier egentlig Bibelen om dette? Gjennom de årene jeg har drevet denne bloggen har jeg fått en rekke spørsmål om dette, og jeg har også ved ulike anledninger sagt at jeg skal komme tilbake til problemstillingen. Nå er tiden kommet! Foranledningen er en liten debatt jeg er involvert i på Facebook. Der gis det få muligheter til å utdype, og spørsmålet er såvidt omfattende at jeg har valgt å bevare det i en artikkelserie.
Enkelte vil vel se mine synspunkter som en anakronisme. Håpløst utdaterte. Et døende ekko av en kontrovers som det nå endelig er satt punktum for i kvinnefrigjøringens navn. For det ser ut til, som i så mange andre spørsmål, at ulike kirkesamfunn - fra Den anglikanske til pinsevenner - følger tidens skiftninger og forlater hevdvundne bibelske prinsipper. Så hvorfor stikke hodet frem ennå en gang og kaste seg ut i en debatt med så mange følelser? For meg koker det hele ned til to ting:
Hva sier Guds ord? Og hvilken praksis har vært fulgt siden menighetens grunnleggelse?
Så langt jeg kan lese kirkehistorien er det først i det vi kan kalle moderne tid at det har skjedd det vi kan kalle en feminisering av kirken.
Spørsmålet om kvinnelig lederskap reiser ikke bare spørsmål om såkalt likestilling. Feminiseringen av teologien innebærer langt mer. Ikke minst en sentimentalisering av teologien og av det vi kan kalle situasjonsbetinget etikk som ikke er uproblematisk. Med feminiseringen av teologien har vi også fått en forskyvning av hvordan det undervises om Guds karakter. Det blir en sterk understrekning av Guds kjærlighet - som er en side av Guds karakter - mens man sjeldent eller andre taler om Guds rettferdighet, Guds hellighet og Guds vrede.
I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette jeg ser som sentrale spørsmål. For når alt kommer til alt handler det om Guds skaperordning, Hans egen ordning for sin menighet, og om vi vil følge disse eller tidens skiftende trender. Man blir ikke særlig populær av å si slikt. Men noen bør si det. For også i dette spørsmålet handler det om bibelsyn og dermed også kirkesyn.
(fortsettes)
5 kommentarer:
Flott du tar opp dette, Bjørn. Gleder meg til å lese videre. Det er et emne som Bibelen taler klart om (spes Paulus), men som "kjødet" ikke vil høre og dermed vender og vrir på for å ende opp med et budskap som er forenlig med menneskelige behov. Dette (Guds ordninger - i dette tilfelle kvinnens "adgang" til pastor/eldste-rollen) stikker så fryktelig mye dypere enn folk flest forstår/ønsker å forstå. Det rokker når alt kommer til alt ved hvem Gud ER.
Enig. Spennende at du tar opp dette. Modig er du også. Dette er nok ikke noe du gjør deg populær på nei.
Ja, i en dels øyne har du nok helt gått ut på dato. Men så flott at noen fortsatt tror på hele Bibelen.
Fint at du ser dette med kvinnelige biskoper og pastorer (og eldste) i sammenheng med kirkens feminisering. For et par år siden skrev jeg et leserinnlegg i Dagen og Budbæreren (Frikirkens organ) med tittelen "Adam, hvor er du?" I første rekke rettet jeg søkelys på den skjeve kjønnsfordelingen som vi finner i de fleste kristne sammenhenger (i all fall i vår del av verden).
Denne skjevheten finnes til tross for at vi inntil nylig stort sett har hatt mannlige hyrder i menighetene. En forklaring kan være - som du også antyder - en vektforskyvning av det kristne budskap til typisk feminine verdier. For å sette det på spissen, har de mannlige predikantene ofte forkynt slik at det har truffet de kvinnelige tilhrerne best. Det var kanskje dette tidligere redaktør i Dagen, Arthur Berg, mente da han kom med sin kommentar i forbindelse med at noen sa om en prest at vedkommende var en kvinnelig prest: "Ja, finnes det noe annet, da?"
Ser fram til hva du skriver videre om dette, Bjørn Olav.
Tenker du deg at menigheten kan sammenlignes med en organisme med hode og legeme? Mannen skal være hodet og dermed ha ledelsen,og kvinnen skal være legemet som underordner seg.
Legg inn en kommentar