En superkirke vil stå frem i endens tid

Besøket fra våre menonittiske venner fra USA og Canada disse dagene, betyr mye i forbindelse med forarbeidet til boken jeg holder på å skrive om anabaptistenes historie. Min fascinasjon for de radikale gruppene som oppstod på 1500-1600 tallet, som søkte til Guds ord for å finne de bibelske svarene på brennende spørsmål i deres egen samtid, er ikke blitt mindre. Heller tvert imot. Men en ting er å lese om de historiske kjennsgjerningene, noe annet er å møte mennesker som lever i pakt med de verdiene den anabaptistiske bevegelsen representerer. Noe av utfordringen vi står overfor i Norge idag, er nettopp mangelen på fungerende nytestamentlig menighetsliv. Vi har få eksempler å vise til, og at vi trenger slike eksempler synes for meg tydeligere og tydeligere.

Menno Simons (tegningen) var en av de toneangivende anabaptistiske lederne i Holland. Han var opprinnelig katolsk prest, men brøt med Romerkirken. For en tid tilbake kjøpte jeg hans "Complete works", og den første delen av dette gedigne verket på 450 sider i stort format, handler om hans brudd med katolisismen. Dette er ikke bare av historisk interesse - og da for spesielt interesserte - men det går rett inn i en trend som vi opplever idag, nemlig at flere vender seg den andre veien - mot Romerkirken.

Anabaptistene var særdeles tydelige i sin avvisning av denne kirkens lære. Jeg skal komme tilbake til Menno Simons brudd med sin gamle kirke senere, men vil bare i denne sammenhengen sitere Pilgram Marpeck, en anabaptistisk leder som i 1544 skrev en traktat med tittelen: "Aufdeckung der Babylonischen hürn", som på norsk kanskje kunne oversettes: Avsløringen av den Babylonske skjøgen." I et nytrykk på engelsk har denne traktaten, som mer er en brosjyre fått en mindre dramatisk og provoserende tittel: "The Triumph, Peace and Power of True Christianity."

Pilgram Marpeck er ikke tvil om at Den store skjøgen i Åp 17 er Romerkirken - eller Den romersk katolske kirke. Dette er et synspunkt flere av de anabaptistiske lederne, sammen med reformatorene delte.

Idag er det flere av de som lengter tilbake til den urkirkelige modellen, som vender seg til Romerkirken. Jeg tror det er et blindspor. Dette sier jeg samtidig som jeg understreker at jeg har mange gode venner innen Den romersk katolske kirke, og at jeg tror vi har mye å lære av dem. Men Romerkirken avviker fra flere helt sentrale læremessige spørsmål.

I april 1973 har David Wilkerson et syn, og i dette synet ser han blant annet at det i endens tid vil fremstå en superkirke. La oss lytte til hva Wilkerson har å si om dette:

"Jeg ser at en verdensomfattende superkirke vil bli dannet som består av en union av liberale økumeniske protestanter og den romersk katolske kirke, og som politisk går hånd i hånd og danner en av verdens mektigste religiøse faktorer. Denne verdensomfattende superkirke blir åndelig bare i navnet idet den åpent vil bruke Jesu Kristi navn, men i virkeligheten er den antikristelig og politisk i mange av sine aktiviteter. Denne mektige unionen kommer til å være meget opptatt med sosialt arbeid, omfattende veldedighetsprogram og medmenneskelig virksomhet. Deres ledere vil komme med storsinnede utsagn om hverandre, man skal møte menneskelige behov ved å sende ut opprop om fornyet sosial virksomhet, politisk inngrep og en større interesse for saker av internasjonal betydning.

Nettopp når det synes som den økumeniske bevegelsen nesten er død vil en temmelig mystisk serie av begivenheter danne denne unionens ramme. Rom vil insistere på og få mang konsesjoner fra de økumeniske lederne. Paven vil bli ansett mer som en politisk enn som en åndelig leder av denne store unionen. Protestantiske ledere av den økumeniske bevegelsen vil forlange og få visse konsesjoner fra Rom i bytte. Det blir ikke krevet at de må betrakte paven som kirkens ufeilbarlige overhode, og de kommer til å akseptere hans politiske ledelse uten å måtte akseptere hans rolle som Peters etterfølger.

Jeg forsøker på ingen måte å si at paven eller andre kirkeledere som er tilknyttet denne superkirke vil bli implisert i antikristelige aktiviteter. Bibelen har mye å si om den saken, men det er ikke min sak på dette tidspunkt å spekulere over dette emnet. Jeg ser imidlertid noe som skremmer meg. Jeg ser en hær av karrierejagende mennesker som trenger seg inn i denne superkirkens mest innflytelsesrike stillinger. Mange av disse er ugudelige, antikristelige mennesker, besatt av ideen om at denne superkirken må bli en politisk makt som blir mektig nok til å legge press på alle dem som står imot dens handlinger. Mens de i de høyere stillingene snakker om mirakler, kjærlighet og forsoning, kommer de ansatte som er underordnet dem til å forstyrre og forfølge de religiøse organisasjonene som setter seg imot deres ledelse.

Dannelsen av denne verdensomspennende superkirke vil begynne smått. Det vil begynne med et uformelt samarbeidsvillig studie- og forskningsprogram. Andre samarbeidsprogram blir satt i gang uten lovbestemte eller bindende forpliktelser fra protestanter eller katolikker. Men liberale protestantiske ledere fra USA og England vil slå seg sammen med liberale katolske teologer fra Europa i et forsøk på å tvinge fram et 'økumenisk mirakel."

La oss følge det gode bibelske rådet fra 1.Tess 5,20-21: "Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt."