Tolstoj, Kristus og Guds rike, del 2

Her fortsetter Leo Tolstoj (bildet) å fortelle om hvordan hans liv ble forvandlet ved å lese evangeliene. Jeg har forsøkt å "modernisere" språket noe, men har beholdt flesteparten av ordformuleringene fra den danske oversettelsen fra 1889:

"Jeg vil fortelle, hvorledes jeg kom til erkjennelsen av Kristi lære, og hvordan sannheten kom til å stå klar og tydelig for meg så at det ikke kunne være tale om tvil.

Det skjedde på følgende måte: Like fra min tidligste ungdom, ja allerede som barn, da jeg begynte å lese Det nye testamente på egen hånd, har alltid steder i evangeliene, hvor Kristus taler om kjærlighet, ydmykhet, selvfornektelse, selvoppofrelse og om å gjengjelde ondt med godt, tiltalt og berørt meg mest. Dette stod også alltid for meg som innbegrepet av den kristne tro og som det mes tiltalende ved den, det, for hvis skyld jeg - etter fortvilelse og vantro - i erkjennelse av lærens betydning for den kristne arbeidende klasse, antok den tro, hvortil disse folk bekjente seg, det vil si jeg gikk over til den såkalte ortodokse kirke. Men jeg innså snart, at jeg ikke i Kirkens lære ville finne bekreftelse på forklaringen av de grunnsannheter i kristendommen som forekom meg viktigst. Det, som jeg antok for å være det viktigste i Kristi lære, anså Kirken ikke for å være hovedsaken. Den la mer vekt på noe annet. I begynnelsen tilla jeg ikke denne eiendommelighet ved Kirkens lære noen betydning. "Hva gjør det?" tenkte jeg. "Det er kun, at Kirken foruten læren om kjærlighet, ydmykhet og selvoppofrelse, også anerkjenner en annen, dogmatisk, utvortes lære. Denne lære tiltaler ikke meg, den virker endog frastøtende på meg, men den gjør egentlig ingen skade.

Men etter hvert innså jeg, at denne eiendommelighet ved Kirkens lære, ikke var så uvesentlig, som jeg i begynnelsen hadde trodd. Kirken virket også frastøtende på meg ved sin forunderlige troslære, ved at den godtok forfølgelser, fordømmelser og krig, og at tilhengerne av de forskjellige trosbekjennelser gjensidig kjetterforklarede hverandre.

Min tillit til den ble særlig rokket nettopp ved dens likegyldighet for det som jeg anså for hovedsaken i den kristne lære, mens den viste forkjærlighet for det, som jeg mente var en biting. Jeg følte at her var ikke alt som det burde være, men jeg klarte ikke å finne ut hva denne feilen var."

(fortsettes)