Takknemlighet er en kvalitet ved hjertet

 Takknemlighet er bevisstheten om at alt liv er en gave vi vil takke for. Jo nærmere vi kommer Gud i bønn, desto mer bevisst blir vi på Guds overflod av gaver til oss. Vi kan til og med oppdage disse gavene midt i smerte og sorg. 

Det åndelige livets mysterium er at mange av hendelsene, menneskene og situasjonene som lenge virker som de hindrer vår vei til Gud, til måter å komme enda nærmere han på. Det som føles som en hindring, viser seg å være en gave. Slik blir takknemlighet en kvalitet ved hjertet som lar oss leve lykkelig og fredelig, selv om vi fortsatt har mye å streve med.

- Henri Nouwen: Du er elsket, Luther 2019, side 200

Korset er det eneste som lyser i denne tidsalders mørke

Vi er i dag ved den siste perioden av nådens tidsalder.. Klokkeviseren peker mot midnattstiden. Nå er natten på det mørkeste. Snart, etter den dystreste timen, skal dagen gry. I mellomtiden skynder Kirken seg raskt mot frafall, og beveger seg lenger bort fra Gud: mørkets makt slippes løs; dens onde innflytelse er like skadelig i Kirken som i verden. Kristi kors er det eneste lyset som opplyser det nåværende mørket. Det er derfor på tide at kirken går tilbake til korset, til Guds faste grunnvoll. Der blir syndene renset og selvet utfridd. Der blir Guds forløsende fakta åpenbart for oss å tro og gå inn i. Der er oppstandelsens kraft erfaringsmessig kjent slik at kirken igjen kan være det sanne vitne om Kristus på jorden. Det er på tide for Guds barn å søke etter høyt liv og tjeneste, tid til å se tilbake på fortiden og gjeninnvie seg til dagene som kommer.

Ved avslutningen av denne tidsalderen intensiveres Satans aktiviteter. Hvor sterkt blir ikke Guds barn angrepet, undertrykt og spesielt bedratt. Nå er tiden for de hellige å reise seg og utøve korsets seier for å motstå og fienden. Kampen er hard. Kan de hellige seire uten å være fullt bevæpnet? Guds hellige, reis deg, stå på Golgatas seier og forkynn Kristi seier. Din konge kommer, og fiendens dager er talte.

Dette nåværende bindet er en samling av forskjellige skrifter og adresser gitt av Watchman Nee i de tidlige dagene av hans tjeneste. Tiden som går, øker imidlertid bare viktigheten av disse meldingene som er like relevante i dag, kanskje enda mer, enn på tidspunktet for deres første levering. Skulle Guds barn kunne vende tilbake til korset og være sanne etterfølgere av Kristus korsfestet. Måtte Guds kirke bli vekket på nytt til sitt kall som lyset i verden, som holder frem livets ord. Måtte hun stå i Kristi seier og bringe tilbake kongenes konge og herrenes Herre.

Fra introduksjonen til en samling skrifter skrevet av den kinesiske husmenighetslederen Watchman Lee. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Indre ild

 Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper den indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter, er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner revet ut, en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den døde roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig. 

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilegrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh 14,27).

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 222

Gud i din neste

 Du trenger ikke velge om du skal gi din kjærlighet til Gud eller mennesker. Fordi Gud er blitt menneske, er han blitt din neste, din aller nærmeste neste. Han identifiserer seg slik med mennesket at du i hver og en kan møte og elske ham. "Har du møtt din bror, så har du møtt Gud," sa de gamle ørken-fedrene. Du kan bare elske din neste med ekte kjærlighet hvis du ser ham slik Gud ser ham. Gud ser tvers igjennom det ytre og trenger fram til menneskets innerste. Der vitner Ånden om dette mennesket er Guds barn (Rom 8,16). Gud sier om hver enkelt av oss: "Dette er mitt barn, det elskede, som jeg har behag i" (Matt 3,17).

Jesus Kristus er hvert menneskes lys, et lys som lyser i mørket (Joh 1,4-5). Kjærligheten ser dette lyset, midt i mørket. Å møte dette lyset er å møte det aller mest personlige hos din neste, det punktet der han eller hun er aller mest seg selv.

Det er i det guddommelige at mennesket er helt menneske. "Menneskets midtpunkt er Gud," skriver Johannes av Korset. Kjærligheten henger seg ikke opp i det uvesentligste, slik som egenskaper, begavelse, personlighet. Kjærligheten hopper over alle din nestes forsvarsmurer og møter ham i hans kjerne.

Når du ser din nestes innerste, da elsker og ærer du Gud i din neste og din neste i Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 226

Å tjene Herren selv, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til Watchman Nee. Den er oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg elsker å lese om profetene og lærerne i menigheten i Antiokia: "Da de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: Skill ut for meg Barnabas og Sau1us for det arbeidet jeg har kalt dem til" (Apg 13:2) . Vi ser der at Den Hellige Ånd gir menneskene oppdrag til arbeidet mens de tjener Herren. Med mindre tjeneste for Herren er det som styrer oss, vil arbeidet være i forvirring.

Gud vil ikke ha frivillige for sitt arbeid; Han vil ha vernepliktige. Han vil ikke la deg forkynne evangeliet bare fordi du vil. Herrens verk lider alvorlig skade i dag på grunn av frivillige; det mangler de som kan si som han gjorde: "Han som sendte meg..."

Brødre og søstre, Guds verk er Guds eget verk, og ikke arbeid som du kan ta opp etter din fornøyelse. Verken kirker, misjonssamfunn eller evangeliske grupper kan sende mennesker til å arbeide for Gud. Myndigheten til å gi mennesker i oppdrag er ikke i hendene på mennesker, men utelukkende i Guds Ånds hender.

Å tjene Herren betyr ikke at vi tjener  mennesker, men det betyr at all tjeneste til mennesker har tjeneste for Herren som grunnlag. Lukas 17:7-10 forteller oss tydelig hva Herren er ute etter. Dette er to typer arbeid som det refereres til her: å pløye åkeren og stelle flokken. Begge er svært viktige yrker, men Herren sier at når en tjener kommer tilbake fra slikt arbeid, forventes det at han sørger for sin herres tilfredsstillelse før han setter seg ned for å nyte sin egen mat.

Når vi har kommet tilbake fra vårt slit i felten, er vi tilbøyelige til å være selvtilfredse over det arbeidet vi har utført. Men Herren vil si: "Bind om deg og gi meg å ete." Han krever tjeneste for seg selv. Vi kan ha arbeidet i et vidt felt og tatt vare på mange sauer, men alt vårt strev i marken og blant flokken fritar oss ikke fra tjeneste til Herrens egen personlige tilfredsstillelse. Det er vår øverste oppgave.

Hva er du egentlig ute etter? Er det bare arbeid i felten, å forkynne evangeliet til de ufrelste? Er det bare å passe flokken, ta vare på behovene til de frelste? Eller ser vi til at Herren kan spise til sin fulle tilfredsstillelse og drikke til hans tørst er slukket? Det er riktignok nødvendig for oss også å spise og drikke, men det kan ikke skje før Herren er mett. Vi må også ha vår glede, men det kan aldri bli før hans glede først er fullført.

La oss spørre oss selv: Tjener vårt arbeid til vår tilfredshet eller til Herrens? Jeg frykter at når vi har arbeidet for Herren, blir vi ofte grundig tilfredsstilt før han er fornøyd. Vi er ofte ganske fornøyd med arbeidet vårt når han ikke har funnet noen glede i det. Salige er de som kan skille mellom tjeneste for syndere og de hellige, og tjeneste for Ham. Slik dømmekraft er ikke lett å tilegne seg. Ofte er det bare ved mye drastisk handel at vi lærer forskjellen mellom tjeneste for Herren selv og tjeneste for huset.

La oss søke Guds nåde så han kan åpenbare for oss hva det egentlig vil si å tjene ham!

 

Å tjene Herren selv, del 4

 Her er fjerde del av artikkelen til Watchman Nee, oversatt til  norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Når Guds velsignelse holdes tilbake, blir kjødelig innsats nødvendig, og det forårsaker svette. Alt arbeid som frembringer svette er definitivt forbudt for dem som tjener Herren. Men i dag, for en energibruk det er i arbeid for Ham! Få kristne kan gjøre noe arbeid i dag uten å svette over det. Arbeidet deres innebærer å planlegge og planlegge, formane og oppfordre, og veldig mye å løpe rundt. Det kan ikke gjøres uten en stor del av kjødelig iver.

I dag, hvis det ikke er svette, er det ikke noe arbeid. Før arbeidet for Gud kan påbegynnes, er det mye hastverk frem og tilbake, knytte mange kontakter, ha konsultasjoner og diskusjoner, og til slutt få godkjenning fra forskjellige mennesker før man går videre. Når det gjelder å vente stille i Guds nærhet og søke hans instruksjoner, er det uaktuelt.

Men i åndelig arbeid er den eneste faktoren som må tas i betraktning Gud. Han er den ene

Person å ta kontakt med. Det er den dyrebare verdien av åndelig arbeid som er virkelig åndelig - det er knyttet til Herren Selv. I forhold til Ham er det arbeid å gjøre, men det er arbeid som ikke gir svette.

Hvis vi må reklamere for vår tjeneste og bruke stor innsats for å fremme den, så er det åpenbart at den ikke springer ut av bønn i Guds nærhet. Hvis du virkelig arbeider i Guds nærhet, vil mennesker reagere når du kommer inn i deres nærhet. Du trenger ikke å bruke uendelige midler for å hjelpe dem. Åndelig arbeid er Guds verk, og når Gud arbeider, trenger ikke mennesket å bruke så mye krefter at det svetter over det.

La oss i fullstendig ærlighet granske oss selv for Gud i dag. La oss spørre ham: "Tjener jeg deg, eller tjener jeg bare arbeidet? Er min tjeneste virkelig for deg Herre, eller er det bare tjeneste for ditt hus?" Hvis du øser av svette hele tiden, er det trygt å konkludere med at det er huset du tjener, ikke Herren. Hvis all din travelhet er knyttet til menneskelig nød, vet du kanskje at du tjener mennesker, ikke Gud. Jeg forakter ikke arbeidet med å slakte ofre ved alteret. Det er arbeid for Gud og noen må gjøre det - men Gud vil ha noe utover det. Sadoks sønner

Gud kan ikke sikre alle for tjeneste for seg selv, for mange av hans egne er motvillige til å forlate spenningen og spenningen ved den ytre forgården. De er opptatt av å tjene folket. Men hva med oss? Å, at vi i dag kan si til Herren: "Jeg er villig til å forlate ting, jeg er villig til å forlate arbeidet, jeg er villig til å forlate den ytre forgård og tjene deg i den indre helligdom."

Da Gud ikke kunne finne noen måte å bringe alle levittene til tjenestestedet for seg selv, valgte han sønnene til Sadok blant dem til denne spesielle tjenesten. Hvorfor valgte han ut sønnene til Sadok? For da Israels barn gikk på villspor, skjønte de at den ytre forgården var blitt uopprettelig ødelagt, så de søkte ikke å bevare den. I stedet gjorde de det til sin sak å bevare helligheten til det hellige.

Brødre og søstre, orker dere å la den ytre strukturen gå, eller må dere fortsette å sette opp et stillas for å bevare det? Det er det hellige sted som Gud er ute etter å bevare - et sted som er helt adskilt for ham. Jeg ber deg innfor Gud om å høre hans kall til den ytre gårds skyld og hengi deg til hans tjeneste i det hellige sted.

fortsettes

Å tjene Herren selv, del 3

Her er tredje delen av artikkelen skrevet av Watchman Nee (bildet)). Artikkelen er oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Det er bare to typer synd foran Gud. Den ene er synden ved å nekte å adlyde når Han gir ordre. Den andre er synden ved å gå videre når Herren ikke har gitt ordre. Den ene er opprør; den andre er formodning. Den ene gjør ikke det Herren har krevd; den andre gjør det Herren ikke har krevd. Å lære å stå foran Herren handler om synden ved å gjøre det Herren ikke har befalt. Brødre og søstre, hvor mye av arbeidet dere har gjort har vært basert på Herrens klare befaling? Hvor mye har du gjort på grunn av hans direkte instruksjoner? Og hvor mye har du gjort bare fordi det du gjorde var en god ting å gjøre? La meg fortelle deg at ingenting skader Herrens interesser så mye som en "god ting". "Gode ting" er den største hindring for gjennomføringen av hans vilje. I det øyeblikket vi står overfor noe ondt eller urent, anerkjenner vi det umiddelbart som noe en kristen burde unngå, og av den grunn er ting som er positivt onde nesten ikke en trussel mot Herrens hensikt som gode ting.

Du tenker: Denne tingen ville ikke være galt, eller den tingen er det aller beste som kan gjøres, så du går videre og tar handling uten å stoppe for å spørre om det er Guds vilje. Vi som er hans barn vet alle at vi ikke bør gjøre noe ondt, men vi tenker at hvis bare vår samvittighet ikke forbyr en ting, eller hvis en ting anbefaler oss som positivt godt, er det grunn nok til å gå videre og gjør det.

'Det du tenker på å gjøre kan være veldig bra, men står du foran Herren og venter på hans befaling om det? "De skal stå foran meg" innebærer å stanse i hans nærvær og nekte å bevege seg før han gir sine ordre. Det er hva tjeneste for Herren betyr.

I ytre gård er det menneskelig nød som styrer. Bare la noen komme med for å ofre en okse eller en sau, så er det arbeid for deg. Men på det helligste steddet er fullstendig ensomhet. Ikke en sjel kommer inn. Ingen bror eller søster styrer oss her, og heller ikke noen komité bestemmer våre saker. I det helligste er det bare én autoritet - Herrens autoritet. Hvis Han utpeker meg en oppgave I, gjør det; hvis han ikke utpeker meg noen oppgave, gjør jeg ingen.

Men noe kreves av oss når vi står foran Herren og tjener ham. Vi er pålagt å tilby ham «fettet og blodet». Blodet svarer på kravene til Hans hellighet og rettferdighet; fettet oppfyller kravene til Hans herlighet. Blodet tar for seg spørsmålet om vår synd; fettet omhandler spørsmålet om hans tilfredshet. Blodet fjerner alt som tilhører den gamle skapningen; fettet bringer inn det nye.

Men en slik tjeneste er begrenset til et bestemt sted: "De skal gå inn i min helligdom, og de skal nærme seg mitt bord for å tjene meg, og de skal ta vare på min vare" (Esekiel 44:16). Tjeneste som er "for meg" er i den indre helligdommen, på det skjulte stedet, ikke i den ytre forgården, utsatt for offentlig syn. Folk tror kanskje at vi ikke gjør noe, men tjenesten for Gud i det hellige overgår langt tjenesten til menneskene i den ytre forgården.

Det samme avsnittet forteller oss hvordan de må kle seg som vil tjene Herren:

De skal være kledd i linklær; og ingen ull skal komme over dem mens de gjør tjeneste i portene til den indre forgård og innenfor. De skal ha linhetter på hodet, og de skal ha linbukser på lendene (Esekiel 44:18).

De som tjener Herren, må ikke ha ull på seg. Hvorfor ikke? Årsaken er gitt:

"De skal ikke kle seg i noe som forårsaker svette" (vers 18 NKJV). Ingen arbeid chat produserer svette er akseptabelt for Herren. Men hva betyr "svette"?

Vi vet alle at den første anledningen da svette nevnes var da Adam ble drevet fra Edens hage. Etter at Adam hadde syndet, uttalte Gud denne setningen over ham: "Forbannet er jorden for din skyld; med strev skal du ete av den alle ditt livs dager ... i ditt ansikts svette skal du ete brød" (1. Mosebok 3) :19-19). Det er klart at svette er en betingelse for forbannelsen. Fordi forbannelsen hvilte på bakken, sluttet den å gi sin frukt uten menneskets anstrengelse, og en slik anstrengelse ga svette.

fortsettes

Å tjene Herren selv, del 2

 Jeg har en kjær venn som nå er hos Herren. En dag, etter at vi hadde en tid med bønn sammen, leste vi dette skriftstedet i Esekiel (44:9-26, 28, 31). Hun var veldig mye eldre enn meg, og hun sa til meg: "Min unge bror, det var tjue år siden jeg først studerte dette skriftstedet."

"Hvordan reagerte du på det?" spurte jeg.

Hun svarte: "Så snart jeg hadde lest den ferdig, lukket jeg Bibelen min, og knelte ned for Herren og ba: 'Herre, gjør meg til en som skal tjene deg, ikke for templet." Ber vi også den bønnen?

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om å tjene Gud eller tjene tempelet? Her er hva Ordet sier:

Men prestene, levittene, Sadoks sønner, som tok vare på min helligdom, da Israels barn gikk vill fra meg, de skal komme nær til meg for å gjøre tjeneste for mig. og de skal stå foran meg for å ofre meg fettet og blodet, sier Herren Gud (Esekiel 44:15).

Betingelsene som er grunnleggende for all tjeneste som virkelig kan kalles tjeneste for Herren, er å nærme seg Ham og stå foran ham. Men hvor vanskelig vi ofte synes det er å trekke oss inn i hans nærhet! Vi krymper bort fra ensomheten, og selv når vi løsner oss fysisk, fortsetter tankene våre å vandre omkring. Mange av oss kan ha glede av å jobbe blant mennesker, men hvor mange av oss kan nærme oss (Gud i Det Aller Helligste? Likevel er det bare når vi nærmer oss Ham at vi kan tjene Ham.

Å komme inn i Guds nærhet og knele for ham i en time krever all den styrke vi har. Vi må trenge oss på! Men alle som tjener Herren vet hvor dyrebare slike tider er, det søte det er å våkne ved midnatt og tilbringe en time i bønn, eller å våkne veldig tidlig om morgenen og stå opp for en times bønn før nattens siste søvn.

Med mindre vi virkelig vet hva det er å nærme oss Gud, kan vi ikke vite hva det er å tjene ham. Det er umulig å stå langt unna og fortsatt tjene Ham. Vi kan ikke tjene ham på avstand. Det er bare ett sted hvor tjeneste for Ham er mulig, og det er i det hellige. I den ytre forgården nærmer du deg folket; i det hellige nærmer du deg Herren.

Skriftavsnittet vi har sitert understreker ikke bare vårt behov for å nærme oss Gud; det taler også om å stå foran ham for å tjene. I dag ønsker vi alltid å gå videre; vi kan ikke stå stille. Det er så mange ting som krever vår oppmerksomhet at vi hele tiden er på farten. Vi kan ikke stoppe et øyeblikk.

Men en åndelig person vet å stå stille. Han kan stå foran Gud til Gud gjør sin vilje kjent. Han kan stå og vente på ordre. Dette må dere som er ledere vurdere spesielt. Kan du bli overtalt til å stoppe og ikke bevege deg på en liten stund? Det er det som refereres til her: «stå og tjene meg». Mener du ikke at en tjener bør avvente sin herres ordre før han søker å tjene ham? Formodningens synd.

fortsettes

Å tjene Herren selv. del 1

 Det jeg nå er i ferd med å dele er noe av det viktigste jeg har delt på lenge. Derfor håper jeg mange vil lese det. Når jeg for flere år siden leste det første gangen berørte det meg sterkt. Innholdet forandret livet mitt og tjenesten min. Så mistet jeg denne artikkelen, skrevet av den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (sjeldent bilde av ham), og jeg var fortvilet. Da ba jeg til Gud, og her om dagen sendte plutselig en venn av meg artikkelen til meg uten å vite at jeg lette etter den. Artikkelen har jeg oversatt til norsk, men den er såpass lang at jeg har valgt å forkorte den. Jeg har også delt den opp i mindre stykker, og den vil bli publisert etter hvert som jeg oversetter: 

La oss innledningsvis merke seg at det er liten åpenbar forskjell mellom tjeneste for Herrens hus og tjeneste for Herren selv. Mange av dere gjør deres ytterste for å hjelpe deres brødre, og dere arbeider for å redde syndere og administrere menighetens saker. Men la meg spørre deg: Har du søkt å møte behovet rundt deg, eller har du søkt å tjene Herren? Er det dine medmennesker du har i sikte, eller er det Ham?

La oss være helt ærlige. Arbeid for Herren har utvilsomt sine attraksjoner for kjødet. Du kan bli begeistret når folkemengder samles for å høre deg forkynne, og når mange sjeler blir frelst. Hvis du må holde deg hjemme, opptatt fra morgen til kveld med hverdagslige saker, så tenker du: Hvor meningsløst livet er! Så storartet det ville vært hvis jeg kunne gå ut og tjene Herren! Hvis jeg bare var fri til å gå rundt og tjene! Men det er ikke åndelighet. Det er bare et spørsmål om naturlig preferanse. Å, hvis bare vi kunne se at mye av arbeidet som gjøres for Gud ikke egentlig er tjeneste i det hele tatt! Han har selv fortalt oss at det var en klasse levitter som tjente i templet, og likevel tjente de ham ikke; de tjente bare huset. Men tjeneste for Herren og tjeneste for huset virker så like at det ofte er vanskelig å skille mellom de to.

Hvis en israelitt kom til templet og ønsket å tilbe Gud, ville disse levittene komme ham til hjelp og hjelpe ham med å ofre sitt takkoffer og sitt brennoffer. De ville hjelpe ham med å dra offeret til alteret, og de ville drepe det. Det var helt sikkert et stort arbeid å være engasjert i, gjenvinne syndere og lede troende nærmere Herren! Og Gud tok hensyn til tjenesten til de levittene som hjalp menneskene med å bringe sine takkoffer og brennoffer til alteret. Likevel sa han at det ikke var tjeneste for ham selv.

Brødre og søstre, det er en tung byrde på hjertet mitt at dere kan innse hva Gud er ute etter. Han vil ha prester som vil tjene ham. "De skal nærme seg meg for å tjene meg, og de skal stå foran meg for å ofre meg fettet og blodet. De skal tjene meg" (Esekiel 44:15).

Det jeg frykter mest er at mange av dere vil gå ut og vinne syndere for Herren og bygge opp troende, uten å tjene Herren selv. Mye såkalt tjeneste for ham er ganske enkelt å følge våre naturlige tilbøyeligheter. Vi har så aktive disposisjoner at vi ikke orker å være hjemme, så vi løper rundt for vår egen avlastning. Vi kan se ut til å tjene syndere, eller tjene troende, men hele tiden tjener vi vårt eget kjød.

fortsettes

Slutt aldri å spørre

 Vi kan ikke få interessante svar hvis vi stille uinteressante spørsmål. Det er viktig for vårt liv at vi stiller de riktige spørsmålene, til oss selv, til hverandre og til Gud. 

I Markusevangeliet spør Jesus disiplene: "Hvem sier dere at jeg er?" (Mark 8,29). Dette er livets viktigste spørsmål: Hvem er Jesus for meg?

Peter svarer på Jesu spørsmål: "Du er Messias." Svaret er riktig. Disiplene har begynt å forstå hvem Jesus er. Men han forbyr dem strengt å fortelle noen at han er Messias. 

Hvor dette hemmelighetskremmeriet? Hvorfor dette forbudet som vi møter igjen og igjen hos Markus? Skal ikke sannheten forkynnes? 

Det som Markus vil fremheve, er at det ikke er nok med en definisjon, hvor riktig den er i seg selv. Peter forstår egentlig ikke hva svaret hans betyr. Hva hjelper det å vite at Jesus er Messias, når man ikke vet hvem Messias er? Hva hjelper det å kunne trosbekjennelsen utenat hvis det bare er ord, ord uten liv? Vi skal ikke nøye oss med det vi nå tror at vi vet om Jesus. Han er alltid mer.

Disiplene har fått en viss innsikt i Jesu person, men denne innsikten er langt fra tydelig: 'Ti stille',sier Jesus, 'det dere nå vet om meg er altfor lite til at der skal gå og utbasunere det allerede nå. Jeg er annerledes enn dere tror.'

Så må vi stadig revidere vår oppfatning av Jesus, og stadig still dypere spørsmål. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 228

Dyp respekt for det som alltid er større

 Hvis du vil ta til deg Guds ord i hele dets bredde må du stadig gjenta dette: 'Gud, hvem er du?' Det er alltid mer å vite om Gud. Du vet at Gud er kjærlighet, men du vet ennå ikke alt om hva kjærlighet er. Du vet at Gud er din Skaper, men du kjenner neppe lengden og bredden, høyden og dybden i det faktum at hele ditt vesen er hans skaperverk.

Vær ikke altfor rask til å tolke sjokkerende utsagn om Gud i lyset av dine egne ideer om ham. La dem i stedet få være sjokkerende. Kanskje er det nettopp meningen at ideene dine skal rokkes. 

La Guds ord få beholde sin fulle kraft. Vår uforstand gir oss ingen rett til å ta brodden av det. Det gjør ikke noe om du ikke forstår det ennå. Det er ikke Guds ord som skal tilpasses menneskenes forstand. Det er menneskene som er kalt til å tilpasse seg Guds ord.

Også våre medmenneskelige forhold skal preges av en dyp respekt, siden vi aldri helt kan fatte en annens mysterium. Hvor mye mer bør da ikke vår holdning til Gud og hans ord preges av hellig ærbødighet?

"Gud er høy, vi forstår ham ikke" (Job 36,26). Han er det ikke bare for forstanden, men også for vårt hjerte og vår vilje. Guds planer med oss overgår alt det vi selv kan lengte etter, hans vilje er alltid mer enn det vi nå greier å oppfylle. Gud er alltid større, han vil stadig løfte deg over nye terskler. Det er din oppgave å tillate ham å være stadig mer for deg. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 220

Ordene og hjertet vårt

"Et ord som kommer inn i våre sinn uten å komme inn i våre hjerter vil forbli dødt og ufruktbart, og våre sjeler vil ikke finne mat der. For det som ikke finnes i hjertet, finnes ikke i det hele tatt."

- Hl.Theofane, Kristi fange./ oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
 

Skatten som gjør deg lykkelig

 Himmelriket er en skatt, en dyrebar perle (Matt 13,44-46). Denne perlen er ikke noe annet enn Jesus selv, det finnes ikke noe mer dyrebart enn han. "Ja, jeg regner alt som tap", skriver Paulus, "fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd" (Fil 3,8). 

Å la være å lete etter denne skatten er å forsømme det vesentligste i livet. Men å finne den er å finne den aller største gleden.

Alle som har funnet Jesus, kan tale om denne gleden, og om hvordan alt det man tidligere kalte glede nå bare er som flyktige skyer som farer forbi. Mange søker etter overfladisk tilfredsstillelse. Det ligner på et fyrverkeri som glitrer til for et øyeblikk, men ikke inneholder noe som består. Gleden i Jesus, derimot, den er evig og rokkes aldri. Den er Guds egen glede som du kan komme stadig dypere inn i. 

Det finnes bare en vei til Guds glede. Du må være villig til å "selge" alt det du eier for å kjøpe den, slik kjøpmannen gjorde da han hadde funnet den dyrebare perlen. Når du har oppdaget Jesus, kan du aldri bli ordentlig lykkelig hvis du ikke engasjerer deg helhjertet for ham.

Ingen ting kan være viktigere enn han. Dette er ikke et krav som legges på deg utenfra. Det er ditt eget hjerte som ikke kan nøye seg med noe mindre når det en gang har fått smake noe av Guds glede.

Det beste du kan gjøre her i livet, er å unne hjertet ditt den dyrebare skatten det er skapt for.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 217

Renhjertet glede

 Når du har utført en tjeneste for Guds rike og lykkes bra med den, kan du reagere på tre ulike måter:

Du kan bli fornøyd med deg selv og sole deg i din egen fortreffelighet. Du kan pleie ditt hovmot med tanket på hvordan du skal få ære og berømmelse, kanskje både av Gud og mennesker. Slik setter du deg fast i egenkjærlighet og kommer ikke nærmere Gud, selv om du har utført storslagne ting for ham. 

En annen mulighet er at du takker Gud for at han har gitt deg framgang, for at du ikke mislykkes, og for at alt har gått slik du ønsket og planla. Du takker ham for at han har gjort deg litt større og bedre.

Men du kan også takke ham for at han er blitt mer kjent, for at mennesker har fått oppdage Jesus og åpne seg for hans kjærlighet, for at verden er blitt mer mottakelig for Gud.

Den første måten å reagere på er helt opplagt ikke bra. Den andre måten viser at det fremdeles er ditt lille ego som står i sentrum. Du takker for at Gud har hjulpet nettopp deg. Ville du ha vært glad og takknemlig på samme vis hvis noen andre hadde hatt framgang i stedet for deg?

Den tredje måten å reagere på er en glede for Guds egen skyld. Din takknemlighet er fri for egenkjærlighet. Du er like glad om en annen utfører din tjeneste og kanskje gjør det bedre enn du. I en slik renhjertet glede o takknemlighet blir du befridd fra dine egne trange grenser. Da møter du virkelig Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 278 

Tillat Gud å være skjult

 Som regel er det ikke bra å be Gud om tegn. "En ond og utro slekt krever tegn," sier Jesus bebreidende til fariseerne (Matt 12,39).

Å be om tegn tyder på manglende tillit. Den som virkelig stoler på Gud, trenger ingen andre tegn enn Jesu død og oppstandelse. Dette store, overtydelige tegnet er stadig nærværende i nattverden. Hva mer kan vi ønske oss? 

Iblant ga Gud etter for menneskenes små, egoistiske ønsker og lar det skje visse tegn når noen har bedt om det. Men det betyr ikke at han liker det.

Tomas vil ha et tegn, han vil legge hendene i sårene til Jesus. Han får til slutt det etterlengtede tegnet, men blir samtidig irettesatt av Jesus: "Salig er de som ikke ser og likevel tror" (Joh 20,29).

Jesus saligpriser ikke lengselen etter tegn, snarere tvert imot. Tomas fikk ønsket sitt oppfylt, men det gjorde ham ikke salig. Bare det Gud ønsker og planlegger for oss, kan gi oss en varig lykke og salighet. 

Hvis du vil lære å kjenne Gud slik han virkelig er, og lengter etter å oppleve noe av den evige og absolutt trofaste kjærligheten han har til deg, skal du ikke lete etter han i synlige og merkbare tegn. Han åpenbarer seg i sitt ord og i ditt hjertes dype stillhet, når du ikke lenger ønsker noe som du kan fatte med sansene. Når du stoler på ham og tillater ham å være skjult, kommer du til å finne tegn på hans nærvær der du minst venter det.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 247

Lykkelig over Guds lykke

Du ville ikke søke Gud hvis du ikke allerede var blitt funnet av ham. I det øyeblikket Gud skapte deg, tok han sin bolig i deg, og det er hans nærvær som lokker deg til å komme til ham.

Du er Treenighetens tempel. Du er uendelig rik, du kan glede deg over skatten din. Faderen, Sønnen og Ånden lever i deg. Livet ditt kan bli en himmel på jorden hvis du er oppmerksom på dette mysteriet. De tre guddommelige personenes stadige kjærlighetsutveksling foregår i ditt eget indre.

Kanskje finner du ingen grunn til glede i din egen livssituasjon. Likevel kan du alltid glede deg over den Guds glede og lykke som du alltid bærer dypt inne i deg.

Den reneste og mest opphøyde glede e4r gleden over at Gud er den han er og han er uendelig lykkelig. Da er du ikke først og fremst glad fordi Gud er god mot deg, men du er glad for hans egen herlighet.

Troen lærer deg at Gud alltid er nærværende overalt. Du trenger aldri tvile på at han er hos deg. I deg selv bærer du ham som er selve gleden og lykken. Hva som enn skjer og hvordan du enn føler deg, så kan du alltid være lykkelig for Guds lykke. 

Det å kunne glede seg over en annens glede, det er et tegn på åndelig modenhet. Guds glede er ubegrenset. Hvis du har lært deg å være glad for det han er i seg selv, da har du funnet en uuttømmelig kilde til glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 179
 

Bønnen modner

 Det finnes to måter å be på. Den ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt. 

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk 18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han etter til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart."

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så iherdig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så og si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber.

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om noe. Du vender deg til Gud i din nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil jo hjelpe deg.

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyves tyngdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud.

Bønnen blir en måte å være på. Den blir å være stille hos Gud, se på ham og beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 215

Våk mens du sover!

 Vi greier ikke alltid å være like oppmerksomme og ivrige. Vi sovner, som de ti brudepikene i evangeliet gjorde mens de ventet på at brudgommen skulle komme (Matt 25,1-13). Men vi kan si med bruden i Høysangen: "Jeg ligger og sover, men hjertet våker" (Høys 5,2). 

Du kan ikke alltid tenke bevisst på Herren - brudgommen. Han krever det ikke heller. Du har jordiske oppgaver som krever oppmerksomheten din. Men dypt inne i deg kan hjertet ditt våke. 

Gud bor i ditt innerste sentrum. Der banker han stadig på hjertets dør. Han lengter etter å fylle deg helt med sitt nærvær, både bevisstheten og underbevisstheten din. Når du må forlate han i bevisstheten og tenke på jobben din, kan han leve videre i underbevisstheten. Der kan han være i dine lengsler og drømmer, i din glede og sorg. Hans lys kan lyse for deg og hans kjærlighet kan være din store glede. Da våker ditt innerste hjerte hos ham, selv når bevisstheten sover. 

Dine bevisste tanker, ord og handlinger er ikke det eneste virkelige i livet ditt. Det finnes dypere lag i deg, og hvis du elsker Gud der, blir han drivkraften i alt du gjør.

Hver eneste kveld har du en spesiell mulighet til å så brudgommens navn i underbevisstheten din. Rop på ham, stille og fortrolig, rett før du sovner. Da spirer navnet hans i ditt aller innerste mens du sover og hjertet våker.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 189

Frykt ikke - fredsfyrsten er nær

Guds folk, løft hodet! For fredsfyrsten kaller deg ved navn. Han prøver å få oppmerksomheten din og ønsker å gi deg en overnaturlig flom av fred som overfører all forståelse til livet ditt, uansett hvilket problem du står overfor eller hvor desperat behovet ditt er.

Jesus kommer med fred som en mektig elv for å fjerne alle ruinene av frykt, tvil og panikk. Hvis du bare spør og tror det i ditt hjerte, er Jesus umiddelbart på scenen! Frykt ikke! Løft hodet. Han er med deg selv nå! Se, en flom av fred beveger seg nedover Herrens fjell på vei! Pris Gud!

For dette er hva Herren sier: "Jeg vil gi henne fred som en elv, og nasjonenes rikdom som en flommende bekk; du skal amme og bæres på hennes arm og dandle på hennes knær" (Jes 66:12) ).

La fjellene bringe fred for folket, og fjellene i rettferdighet (Sal 72:3).

- Steve Porter/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Guds røst

 Under en bønn i forrige uke begynte jeg å høre en melodi om og om igjen. Jeg hørte så disse ordene til melodien: "Høres ut som torden. Ser ut som lyn. Høres ut som regn." Så gjentok ordene: "Hørtes ut som torden. Ser ut som lyn. Høres ut som regn."

Mens jeg ventet på Herren, var dette hva jeg følte at han sa:

"Jeg kommer og de vil tro det er en storm. Men alle vil snart se at JEG ER stormen midt i denne stormen. For tordenen fra Min røst vil sette fangene fri som lenkene som en gang holdt dem i trelldom vil falle på deres føtter. Min Ånds forfriskende regn skal vaske dem plettfrie og rene.

"Min herlighets lynstråler vil vise dem veien og de vil bli helbredet når de ser på Mitt strålende ansikt. Disse vil komme til å kjenne hvile når de er forsikret om Min kjærlighet og Min store nåde."

"Som når en storm legger seg og regnbuen viser seg, skal disse snart vite at dette er mitt tegn til dem på at jeg alltid vil være nær og at de ikke lenger skal frykte."

~~

"Røsten til din torden var i virvelvinden; lynene lyste opp verden; jorden skalv og skalv." Salme 77:18

"Så ble Jesu utseende dramatisk endret. Et strålende lys like sterkt som solen strømmet fra ansiktet hans. Og klærne hans ble selvlysende - blendende som lyn. Han ble forvandlet foran øynene deres." Matteus 17:2

- Karen Austin/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)