Kampen for den overleverte troen, del 17

Det er vel på tide å ta opp igjen tråden rundt det tema vi har forsøkt å se litt nærmere på rundt kampen for den overleverte troen. Vi er kommet frem til 700-tallet og striden rundt de hellige bildene:

Det er to spesielle omstendigheter som gjør all forskning rundt billedstriden problematisk. De såkalte ikonoklastene ødela jo de bildene som fantes, og ved kirkemøtet i Nikea i 787 besluttet man å konfiskere og ødelegge all ikonoklastisk litteratur. Hvordan ikonoklastene tenkte kan vi derfor hovedsakelig lese oss frem til i den polemik som førtes mot dem. En hovedkilde er de tre forsvarsskriftene som Johannes Damaskenos (bildet) skrev.

Nå har det vært vanlig å se billedstriden som en interessekonflikt mellom keisermakten og presteskapet. Det er en side ved saken, men vi kan ikke forklare alt som skjer som politikk. Dette handler vel så mye om et uttrykk for den nære sammenhengen mellom bildet av Gud og læren om Gud i bysantisnk tenkning. Ikke minst når man leser forsvarsskriftene til Johannes Damaskenos - som en hver motstander av ikonene burde lese før de uttaler seg så bastant om dem - så ser man hvor stor vekt Østkirken legger på teologien om Kristi to naturer.

I bysantinsk tenkning bør man legge merke til to ting: Den aktive innbyrdes sammenhengen mellom den verden som er menneskelig forståelig og synlig - det man på gresk kaller aisthetòs, og den verden som er uforståelig og usynlig - noëtòs.

En systematisk teologi for de hellige bildene formuleres i Kanon 82 fra det kirkemøtet som sammenkalles av Justinianus II i 692 i Konstantinopel. En viktig beslutning her var at Kristus må fremstilles i menneskelig skikkelse og ikke symbolsk i en annen form - f.eks som lam. Ved det såkalte ikonoklastiske kirkemøtet i 754 rettet man kritikken mot menneskelignende fremstillinger snarere enn mot bildene som sådanne.

(fortsettes)