Å være en troende er ikke ensbetydende med at man er Jesu fortrolige

Etter at jeg skaffet meg den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente, leser jeg evangeliene på nytt. Etter å ha fullført Markus, valgte jeg å lese Johannes. Og der stanset jeg ved et ord jeg ikke har lagt merke til før, ikke på den måten jeg gjorde det nå.

Det er et veldig utfordrende ord:

"Mens han var i Jerusalem under påskefesten, kom mange til tro på hans navn da de så de tegnene han gjorde. Men Jesus viste dem ingen fortrolighet, for han kjente alle og trengte ikke at noen skulle vitne om menneskene. Han visste selv hva som bodde i mennesket." (Joh 2,23-25)

Legg merke til hva som står her! Mange mennesker kommer til tro, men Jesus viser dem ikke fortrolighet!

Er ikke det oppsiktsvekkende? Er ikke dette ganske annerledes enn det som serveres fra prekestoler i dag, hvor Jesus fremstilles som cool og hvor Gud er på parti med alt og alle. Johannes beskriver ikke en gruppe som står på utsiden. Han beskriver dem som mennesker som hadde kommet til tro på Jesus. Likevel. Jesus viser dem ingen fortrolighet.

I evangeliene leser vi at Jesus hadde 12 disipler, senere 70. Men vi leser også om en indre krets: Peter, Jakob og Johannes. Det er disse Han tar med seg på fjelltur! Det er de Han ber våke med seg i Getsemane. De var Hans fortrolige.

Men ikke alle er det. Det er det utfordrende med teksten fra Johannes 2. Det å tro på Ham er ikke alstå ikke ensbetydende med at man er Hans fortrolige. Jesus kjenner våre hjerter. Er jeg blant Hans fortrolige? Det er spørsmålet.