Profetisk: Satt til side for en hensikt, del 2

Her følger andre del av det profetiske budskapet til Wendy Alec (bildet), her i min oversettelse:

Ja, det har vært stille ... så stille at det synes som at jeg har vært avvist og oppgitt. Men det er en løgn fra våre sjelers fiende. Det er ingen avviselse. Det har vært Faderens overveldende kjærlighet og ønske om å beskyye og gjemme oss fra dommen til de som opererer i en religiøs ånd. Din helbredelse er så viktig for Guds rike at Han har gjemt deg i kløften av Hans vinger. Det er din versjon av stallen. Og så skjult deg i ditt Egypt. Langt, langt unna fiendens plan om å utslette deg totalt for evig i din svakhet slik at du aldri vil reise deg igjen.

Men Faderen har et vitnebeskyttelsesprogram for deg inntil du er helbredet og sterk nok til å reise deg igjen med en ny iver og en ny kappe.

Og så har mange av oss følt det slik at vi har mistet vår identitet. Det var en del av vår helbredelsesprosess. Vi ble alene i stedet for å være et par. Vi mistet våre hjem, vår økonomiske trygghet, jobben vår, tjenesten.

Og så tok Gud selv seg av oss.
Som Han tok seg av sin egen Sønn.
Den unge Messias som skulle fødes i et kongelig palass. Med plysj rundt seg. Beskyttelse fra Secret Service. Og en nasjon som skulle komme med gaver for å tilbe Messias. Men Hans sjels fiende hadde inngitt Herodes om å drepe Ham.

Dermed satte Faderen i gang sitt vitnebeskyttelsesprogram.

fortsettes

Hans trofaste kjærlighet

En av de største og viktigste oppdagelsene jeg har gjort, etter at jeg ble en kristen i 1972, er at Gud elsker meg som jeg er, ikke som den jeg en dag forhåpentigvis skal bli.

Det er en ganske overveldende oppdagelse.

Denne oppdagelsen gir hvile.

Jeg kan ikke gjøre noe mer for å bli elsket av Gud, heller ikke noe mindre. Hans kjærlighet til meg - og deg - er konstant. Den er uforanderlig. Evig.

Dette endrer også meg som menneske.

Takknemlig

Selv om 'heresy-hunters'-gruppen nå får vann på mølla, eller kanskje enda bedre, blod på tann, kjenner jeg disse dagene en så djup takknemlighet for to personer som har formet mitt trosliv og hjulpet meg til å finne et slitesterkt språk for vanskelige sykdomsdager. Jeg tenker på Jean Vanier og Henri Nouwen. Det kan ikke være slik at andre skal bestemme dine egne livsvalg for å unngå at de henger deg ut i sosiale medier eller i seminarer og møter, eller at man må stå inne for alt hva et menneske har sagt eller skrevet, selv om man har fått hjelp fra dem.

Jean Vanier og Henri Nouwen hjalp meg til å finne ømhetens Gud. Til å våge å se og snakke om min egen sårbarhet. Til å bli ærlig med eget levd liv. De hjalp meg til å finne styrke i svakheten og storheten i Gud. De hjalp meg til å bli mer raus, lyttende og undrende. Til å finne befrielsen i at man ikke trenger å mene noe om alt mulig, at vi alle ser stykkevis og delt.

Det er det viktigste som har hendt meg i denne andre halvdelen av livet. I den første halvdelen av livet var det at Jesus fant meg, at jeg ble gift og ble far.

Jeg har så mye å være takknemlig for, og disse to har bidratt til å gjøre livet mitt mer helt. Betyr det at jeg er enig i alt hva de sa og skrev? Det er et enkelt svar på det spørsmålet: Nei.

Profetisk: Satt til side for en hensikt, del 1

I går leste jeg et profetisk ord som berørte meg så sterkt, at jeg valgte å oversette det til norsk. På grunn av lengden foreligger det i flere deler. Det er båret frem av Wendy Alec:

Faderens vitnebeskyttelsesprogram - vi trer ut av 'når ikke noe stemmer'-sesongen - ditt Nasaret venter på deg!

Å, elskede! - Faderen har gitt den mest forunderlige åpenbaring... våre sjelers fiende har løyet for oss og kalt det at vi er blitt holdt tilbake og våre tap som om Faderen har overgitt oss ... men den tilsynelatende forkastelsen har i stedet vært Faderens overveldende beskyttelse av oss... Han sier det har vært Hans vitnebeskyttelsesprogram.

Faderen sier at på samme måte som Han beskyttet Jesus som et lite spedbarn fra fiendens nedslakting, gjør Han med oss. Ved å gjøre det motsatte av hva mange av oss forventer oss som er svake og sårbare etter skilsmisse eller forvirring. Faderen har mange gjemt unna i en stall, i slike ikke-attraktive steder. Noen av oss synes å være som nomader.

Skjult.

Tilsynelatende glemt og overgitt...

men faktisk BESKYTTET av Faderen... slik at vi i vår sårbare stilling ikke skal bli dømt eller misbrukt av Jesabels religiøse ånd. Mange av oss er blitt uvalgt til å få våre hjerter leget i en stall i stedet for et palass... Slik at vi kunne la tårene falle og helbrede våre sønderbrutte hjerter på et trygt sted der bare de som Faderen har utvalgt og gitt adgang til våre liv kan finne oss og være medvandrere til vår legedom.

fortsettes

Bonhoeffer-selskapet: Verden tåler ikke en ny presidentperiode med Donald Trump

Det internasjonale Bonhoeffer-selskapet, som består av teologer, forskere og lekfolk, og som har som oppgave å ivareta arven etter den lutherske teologen og motstandsmannen, Dietrich Bonhoeffer (bildet), har nå kommet med en oppsiktsvekkende uttalelse. Der heter det blant annet, her i min oversettelse:

"Som takknemlige mottagere, og nå forvaltere, av den teologiske, etiske og politiske arven etter den tyske pastoren og teologen og motstandsmannen mot nazi-regimet, Dietrich Bonhoeffer, er det vår overbevisning at mennesker av tro og samvttighet under bønn må vurdere om vårt demokrati kan tåle en ny presidentperiode med Donald Trump.

Vi er overbevist om at så ikke er tilfelle.

I 2017 kom vi med en uttalelse hvor vi ga uttrykk for vår sterke bekymring når det gjelder økt hatretorikk og vold, den økte og djupe splittelsen i landet vårt, og svekkelsen av en respektfull offentlig debatt, som en følge av at Donald Trump ble valgt.

Vi vil uttrykke behovet for at kristne engasjerer seg i ærlige og modige teologiske samtaler ansikt til ansikt mot den trussel hans lederskap utgjør. De siste årene har behovet for en slik sunn dømmekraft økt betraktelig."

Måtte ilden falle!

"Uten ild er alt vi har død religion og kristne klisjeer. Vår intense Gud ønsker en intens kjærlighetsaffære med oss.

Forsøk å forestill deg dette:

Det mest utrolige, spennnende, mystiske og fascinerende vesenet i universet ønsker at vi skal oppleve Ham og møte Ham i hellighetens ild! Dette er hva som menes med en altoppslukende brann.

Vi har prøvd intellekt, utdanning, indoktrinering, fagskoler, konferanser og konserter - nå, måtte ilden falle."

- Brian Simmons.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Så viste det seg delte tunger, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd." (Apg 2,3-4)

Sammen med bønnefolket i Trondheim

Det ble en flott kveld sammen med bønnefolket i Trondheim i går kveld. Misjonskirken var nesten fullsatt. Jeg talte i to omganger, først om å ha en rette blikkretningen i en tid som vår hvor alt synes å bli mørkere, men for Guds folk er det en lys fremtid. Etter en pause talte jeg om 'de helliges bønner', de bønnene som fremdeles lever for Guds ansikt, selv etter at vi er død. Om foredres og besteforeldres bønner, som en dag blir besvart. Ungdom fra Normisjon sto for nydelig lovsang.

Etter siste undervisningsdel brukte jeg en time på å be for og velsigne de mange som kom frem.

I formiddag skal May Sissel og jeg delta på en bønnesamling, før vi setter kursen hjemover. Takk til alle dere som har bedt for oss. Be gjerne for hjemreisen.

En stor takk til arrangementskomiteen bak Bønneuka for Trondheim, og dens leder Tarjei Cyvin for at vi fikk være med på dette og se det Gud gjør i denne byen. Vi kommer gjerne igjen. Gud har lagt Trondhjem på våre hjerter. Her reiser Gud opp et nasjonalt bønnealter. Vi har bare sett begynnelsen! Dette bønnealteret vil påvirke hele nasjonen.

Dagsaktuell problemstilling

Jeg leser alle de harde ordene i kjølvannet av at Regjeringen henter hjem IS-kvinnen og hennes barn - også fra kristne, og lar meg utfordre av Jesu ord: "Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,43-45a)

Kommentarer utover dette er egentlig overflødige.

Guds fostermødre

I går, underveis til Nidaros, feiret jeg minnet om hellige Ita, hun som ble kalt 'Guds fostermor'. Og det med god grunn: Hun tok inn over 1000 barn i klosteret hun ledet, og dro omsorg for dem. Hun ble født i år 475 etter Kristus i Waterford i Irland og døde 15. januar 570 i Killeedly.

Navnet hennes betyr 'tørst etter hellighet', og var kjent for hennes profetiske gave.

 Jeg skulle så gjerne ha skrevet mer om henne, men kreftene strekker ikke til etter en lang buss- og togtur.  Når disse linjene skrives er jeg moden for senga, men før jeg sovner takker jeg Gud for denne keltiske nonnen og for alle kvinner som har betydd så mye i Guds rike. For alle kvinner som ser andre og drar omsorg for dem. Trøster, lindrer, leger. Som gjør det med stor personlig oppofrelse, ofte med fare for sine egne liv. I land hvor det er krig og forfølgelse. De er mine helter. De er Guds fostermødre.

Djup visdom for å leve ekte liv

Jeg har lagt John Millers biografi: A Simple Life i sekken, som reiselektyre på vei til Nidaros i ettermiddag. Det er høyst passende. Dette er boken om Roland Walls (bildet) og The Community of the Transfiguration, en kommunitet som i mer enn 50 år levde et liv i bønn. Jeg skal ikke gå inn på mer av Roland Walls og denne kommunitetens liv akkurat nå, men gi dere del i noe av den visdom Walls ervervet seg gjennom år i bønn. Her i min oversettelse:

* Åndelig læring kommer ikke primært fra ting vi har lest men fra ting vi har levd.

* Teologisk læring handler om å lære for å leve - ikke erverve oss evner for å ha et yrke, men evner for livet selv.

* Genuin livsmestring kan ikke hentes fra bøker alene eller kun fra oss selv - det handler ikke bare om å innhente informasjon eller dele idealisme - men finner sted i et virkelig, levende fellesskap, i relasjon til andre.

Den kristne sionismens røtter, del 5

Ezra Stiles (bildet), kongresjonalist, teolog, forfatter, den syvende presidenten for Yale College og grunnleggeren av Brown university, var en ivrig støttespiller for en gjenopprettelse av en jødisk stat i det land Gud hadde lovet sitt utvalgte folk. Stiles var født i 1727 og døde i 1795.

I 1808 ga presbyterianeren Asa McFarland stemme til de mange som mente at Det ottomanske riket snart ville falle og dets fall ville føre til gjenopprettelsen av et jødisk hjemland.

Vi merker oss også navnet Mordecai Manuel Noah (1785-1851), diplomat, journalist og den fremste jødiske legleder i New York tidlig på 1900-tallet. Noah ønsket å opprette et nasjonalt hjem på Grand Island i New York som en slags 'mellomstasjon' på vei til Det hellige land. Mange kristne ga uttrykk for sin støtte til dette prosjektet.

I 1878 holdes det en svært interessant konferanse: The Niagara Bible Conference. Denne ble holdt årlig fra 1876-1897, på ulike steder i USA. Konferansen i 1878 munnet ut i en egen erklæring: The Niagara Creed, som innholder 14 punkter. Mest interessant i denne sammenhengen er det punktet som omhandler gjenopprettelsen av staten Israel, her i min oversettelse:

"... Herren Jesus vil som person komme for å introdusere 1000-års riket, da Israel skal gjenopprettes i deres eget land, og hele jorden skal fylles med kunnskapen om Herren; og at denne personlige premillennistiske gjenkomsten er det salige håp beskrevet i Det nye testamente som vi konstant skulle se frem til..."

På denne konferansen deltok flesteparten av de mest kjente dispensjonalistene på slutten av 19. og begynnelsen av det 20. århundre: William Eugene Blackstone, Charles Erdman, James H. Brooks, Adoniram Judson Gordon, Amzi Dixon, C.I Scofield og kanskje overraskende for noen: James Hudson Taylor, grunnleggeren av China Inland Mission.

Vi skal se litt nærmere på denne grupperingen i neste artikkel.

fortsettes

Francis MacNutt har gått hjem til Gud

Francis MacNutt (bildet) og hans bok 'Helbredelse av hele mennesket', som Ansgar forlag ga ut i 1982 fikk avgjørende betydning av mitt eget syn på helbredelse ved bønn - og er det fremdeles! Nå er han hjemme hos Herren. Francis MacNutt døde søndag 12.januar, 94 år gammel. Oppfølgeren, som ble oversatt til svensk, med tittelen: 'Helandets mysterium', ble enda viktigere for meg og ga meg frimodighet til å be for syke selv.

Francis MacNutt hadde planlagt å bli lege, ble katolsk ordensprest hos dominikanerne, og ble introdusert for den karismatiske fornyelsen i forbindelse med en retreat i Maryland i august 1964. Her ble han døpt i Den Hellige Ånd, og begynte å tale i tungger. Dåpen i Den Hellige Ånd forandret livet hans fullstendig. Han begynte å be for syke, og mange ble helbredet eller en stor bedring i deres helsesituasjon.

Francis McNutt begynte å reise verden over og over alt ble mennesker frelst, helbredet og fikk djupe erfaringer med Den Hellige Ånd. I 1980 valgte han å tre ut av Den romersk-katolske kirke og han giftet seg med Judith Sewell, som han hadde truffet på en reise i Jerusalem. Han valgte, sammen med sin kone, å tre inn i Den episkopale kirke. De to fikk to barn: Rachel og David.

I 1980 etablerte ekteparet Christian Healing Ministries i Clearwater, Florida. Syv år senere ble det flytttet til Jacksonville i samme deltat.

Kongens tårer

Det er godt å høre at Hans Majestet, kong Harald V er på bedringens vei. Den kongelige familien har vært gjennom harde prøvelser den siste tiden, og påkjenningene har vært store. Derfor er det godt å høre at kongen vår mest sannsynlig utskrives fra sykehuset denne uken.

Det har vært sagt og skrevet mye både i aviser, fjernsyn og sosiale medier etter Ari Behns tragiske bortgang. Mye godt. En hel nasjon har fulgt medfølende med både i kongefamiliens og Ari Behn familiens djupe sorg. Ikke minst den direktesendte overføringen av bisettelsen i Oslo domkirke, var med på å binde nasjonen sammen i sorgens tid.

Derfor er det både sterkt beklagelig, trist, respektløst og forstemmende at sosiale medier brukes til å spekulere og snakke nedsettende om kongen og kongehuset i denne tiden av sorg og fortvilelse. Kongefamilien og Ari Behns familie burde få sørge i fred.

Ekstra ille er det at kristne deltar i disse sjofle angrepene. Særlig en mann og hans støttespillere utmerker seg i svært tendensiøse spekulasjoner, ryktespredning og stygge kommentarer. Dette er mennesker som skryter av å kjenne sin Bibel, men som ikke går av veien for å opptre som dommere, bedrevitere og ryktsspredere. Merkelig nok kjenner de også andre menneskers motiver og anklager sågar nærmeste familie for å ha sviktet når det gjaldt. Stygt er det, veldig stygt.

Som om ikke kongefamilien og Ari Behns familie har det fælt nok.

Kjenner de ikke apostelen Peters ord:

"Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant mennesker, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og rose dem som gjør det gode. For det er Guds vilje at ved å gjøre det gode skal stoppe munnen for uforstandige og tankeløse mennesker. Dere er frie. Bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde, men til å tjene Gud. Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære." (1.Pet 2,13-17)

Husk at dette er skrevet mens den kristne forsamlingen opplever forfølgelse - av keiseren.

Disse ordene burde leses sakte og bedende av oss alle, men i sær de som i disse dager angriper sørgende mennesker. Merk dere ordene: Bruk bare ikke friheten til å gjøre det onde.

Det disse folkene holder på med av sjikane og nedrigheter er ren og skjær ondskap. Man kan ikke skylde på at de ikke vet bedre. De vet hva de gjør og de burde vite bedre.

22. juli 2011 rammet tragedien Norge. I lammelsen over ondskapen viste kongen veien videre, gjennom sine tårer og sin medfølelse. Det har han gjort flere ganger. Nettopp denne medfølelsen, dette 'sammen i sorgen' , er et av kongehusets styrke. Alt for Norge.

La oss gjøre det Skriften sier vi skal gjøre fremfor alt annet: be for de som er i høye stillinger:

"Be for konger og alle i ledende stillinger..." (1.Tim 2,2)

La oss be for Norges kongehus.

Foto: Wikipedia.

Den kristne sionismens røtter, del 4

Isaac Solomon Ostrovsky (1902-1997) var en messiansk-jødisk bønnevekter. Ostrovsky studerte grundig det profetiske ord, og da særlig løftene knyttet til jødenes tilbakekomst til Israel. Han var født i Ukraina og allerede som tenåringer fikk han et møte med Jesus. Rett etter at hans far ble drept i en pogrom immigrerte Ostrovsky til Israel. Det skjedde i 1922. På veien til Palestina overlot han sitt liv til Jesus og ble døpt i Kishinev, i det som i dag er hovedstaden i Moldova. De neste 70 årene tilbrakte han mesteparten av sitt liv i Det lovede land. Gjennom sin kontakt med pastor Rohold, presidenten for Mount Carmel Bible School, fikk han seg arbeid som gartner.

Etter å ha slått seg ned i Tel Aviv området tidlig på 1930-tallet, startet han opp med lokale jødiske og arabiske troende i Den tyske kolonien kalt Peniel Hall. Hovedmøtet ble holdt på sabbatsdagen og ble avsluttet med nattverd. De holdt også bønnemøter på onsdager.

På 30- og 40-tallet identifiserte han seg som en bønnevekter, slik profeten Esekiel beskriver ham i Esekiel 33,1-9. Ta deg tid til å lese dette skriftavsnittet i din Bibel.

I 1935 grunnla og redigerte Ostrovsky et messiansk-jødisk tidsskrift: The Watchman. Dette utkom periodevis frem til 1947. Sammen med Moshe Ben-Meir og andre publiserte han vitnesbyrd, oppfyllelse av bibelske profetier om Israels land og folk, og artikler om lokale troende i landet til deres fedre.

Tidlig på 1960-tallet kjøpte forsamlingen Peniel Hall en bygning i Jaffa hvor det fortsettes å feires gudstjenester den dag i dag. Ostrovsky kjøpte også et jordområde, hvor det ble plantet frukt-trær og det ble dyrket grønnsaker. Her var det også oppdrett av kyllinger. Prosjektet, som skulle gi arbeid til jøder, ble gitt opp etter 10 år, da ingen ville hjelpe dem.

Selv drømte Ostrovsky om at et stort antall jøder skulle komme til tro på Jesus som deres Messias, ikke ulikt det apostlene gjorde i det første århundre. Han trodde også på en messiansk tidsalder med Jerusalem som sitt sentrum.

fortsettes

Billedtekst: Illustrasjonsfoto

Ydmykhetens vei

Dersom vi virkelig ønsker å leve i Guds nærvær, må vi først vandre ydmykhetens og sannhetens vei.  Ydmykhet går forut for hellighet.

I vår lengsel etter å lære Gud å kjenne, må vi holde klart for oss at Den Allmektige står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.

Hellighet begynner ikke med bud og regler, men med vår villghet til å bli ydmyke. Renhet begynner med at vi ikke lenger vil lukke øynene for hva som rører seg i våre hjerter. Når vi virkelig får se oss selv, kan vi ikke annet enn å bli ydmyke, og det er bare i ydmykhetens jord sann hellighet kan vokse fram.

Ydmykhetens vei er den smale veien - den som fører til livet.

Den kristne sionismens røtter, del 3

Det har vært messianske jøder gjennom de siste 2000 år, men fra det 2. århundre og frem til slutten av det 19. århundre, har det vært få av dem. Joseph Rabinowitch (bildet), kjent som den messiansk-jødiske bevegelsens far og den jødiske kristenhetens Theodore Hertzel, ble født i nåværende Moldova, daværende Russland i 1837. Lik Hertzel, som lykkes i å sette sionismen på det internasjonale sakskartet, lykkes Rabinowitch å styrke den jødiske identiteten blant hebraiske Jesus-troende.

Joseph Rabinowitch kom til det daværende Palestina i 1882. Han så etter mulighetene etter å få grunnlagt en jødisk bosetning. Mens han var oppe på Oljeberget i Jerusalem åpenbarte Jesus seg for ham. Han gav ham et skriftsted:

"Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri." (Joh 8,36)

Fra det øyeblikket av var Rabinowitch overbevist om at Jesus var Messias som alene kunne frelse Israel. Rabinowitch fikk skaffet seg Det nye testamente og ble overveldet av å lese Evangeliet etter Johannes. Blant annet disse ordene:

"For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe." (Joh 15,5)

Ofte kunne man høre Rabinowitch si: Jeg fant Jesus på Oljeberget.

Rabinowitch vendte så tilbake til Kishniev i Moldova hvor han startet en messiansk-jødisk forsamling. Han hjalp også til med å publisere Det nye testamente på jiddish.

Rabinowitch var imot at jøder imigrerte til Amerika. Ideen om en jødisk stat i Palestina interesserte ham stort. I 1887 uttrykte han stor bekymring over at muslimene nektet jødene å be ved Vestmuren (Klagemuren), og den  trakasseringen jødene ble utsatt for av muslimene.

Året etter, i 1888, uttalte Rabinowitch at han hadde to emner han var helt oppslukt av: Herren Jesus og Israel: "Nøkkelen til Det Hellige Land ligger i hendene til vår bror Jesus av Nasaret. Jesus er en jøde som vil frelse Hans folk. Oover alt annet er Jesus Israels og jødenes bror."

Så la han til: "Først æreæt jeg Ham som et stort menneske med et stort medfølende hjerte, senere som en som brydde seg om sitt folk, og endelig som den som tok bort mine synder."

Rabinowitch døde i 1899 rett etter at Hertzel hadde innkalt til den første Sionist-kongressen i Basel hvor han proklamerte at en jødisk stat ville bli født innen femti år var gått.

fortsettes

Hvordan forstod de første kristne nattverden og hvordan feiret de sine gudstjenester? Del 3

Urkirken og aposteltiden var preget av et gudstjenesteliv i enkle former. De første kristne kom sammen i hjem hvor det var plass nok til å samle en stor gruppe mennesker, og i leide lokaler. Det fantes ingen kirkebygg eller menighetslokaler. Slik fortsatte det også i den etterapostoliske tid, frem til keiser Konstantin, hvor så mye endres.

Et vitnesbyrd fra denne tiden er ganske illustrende: Det kommer fra et skrift av Minucius Felix, og kalles 'Dialogen Octavius. Dette skriftet stammer sannsynligvis fra 200-tallet og stedet er Rom. Den hedenske motstanderen Caecilius spør hvorfor de kristne ikke har alter og templer. Dette spørsmålet er jo i seg selv interessant, for det må være basert på hans iaktagelse av de første kristnes gudstjenester, så sent som 200 år etter Kristus.

De første kristnes gudstjenester var ikke offentlige. Det var ikke et evangeliserende møte, hvor man inviterte utenforstående. Det var en samling for de døpte, hvor de feiret nattverden og forkynte Guds ord. Dette fikk de utenforstående til å tro at det skjedde mystiske, skammelige ting. De første kristne var å anse som en sekt i vår tids forståelse av ordet.

Men Octavius svarer at selv om de kristne ikke har templer eller et alter, legger de likevel ikke skjul på hvem de tilber:

"Er det ikke bedre å bygge et tempel for ham i vår sjel, å hellige ham en plass i våre hjerter?"

Det er ikke før vi kommer til det tredje århundre, at kristne begynner å bygge kirker, hvor alteret får en mer og mer sentral plass.

Gudstjenestelivet var overhodet ikke tiltrekkende på utenforstående, gansk enkelt fordi de ikke var ment for dem. I midten av det tredje århundre sammenlignet biskop Cyprian av Karthago kirken med 'den lukkede hagen' i Høy 4,12. Selv katekumenene - altså de som gikk i dåpsundervisning - ble sendt vekk før de kristne feiret sine gudstjenester - som bestod av dåp, nattverdfeiring, hellige kyss og undervisning. De kristne var i stor grad det Celius, en kritiker av den tidlige kirken, kalte 'et hemmelig samfunn.'

Så kalte da også de første kristne seg for 'paroikoi', som er det uttrykket apostelen Peter, bruker i 1.Pet 2,11: utlendinger og fremmede, eller 'den fremmede ved siden av.'

Urkirken var en martyrkirke. Nå ble ikke de første kristne forfulgt konstant. Forfølgelsene kom i bølger. Tertullian sa ved en anledning: "Vi er beleiret og angrepet, de holder oss fanget i våre egne hemmelige menigheter."

fortsettes

Om å være tro og fullføre tjenesten

Når du står ved noen veikryss i livet, er det visse ting som blir viktigere for deg enn andre ting - og noen ting blir ikke viktige lenger i det hele tatt. For meg personlig er det et ord fra 2.Tim 4,5 som har utfordret meg veldig de siste ukene:

"fullfør din tjeneste..."

Jeg har tenkt mye på de tre ordene og det kallet Gud ga meg. Jeg har levd med det kallet siden jeg bestemte meg for å følge Jesus i 1972. Det er 48 år siden. Jeg har levd med det kallet og i det kallet i ulike faser av livet. Og har ved ulike anledninger fornyet det.

Det har jeg nå gjort nok en gang. Av og til undres jeg over hvordan jeg skal få fullført det Gud kalte meg til, særlig nå når sykdom setter sine begrensninger. Som mange av dere sikkert vet er Parkinsons en progressiv sykdom. Da gjør man seg mange tanker.

Men det ser også Han som gav meg kallet.

Det viktige, tror jeg, er å være trofast. Holde ut.

Her om dagen leste jeg opp igjen forsvarstalen apostelen Paulus holder for kong Agrippa. Der sier Paulus:

"Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet. Nei, jeg har forkynt ..." (Apg 26,19-20a)

Jeg har nok vært ulydig mange ganger, men Gud har vært og er trofast, og har ikke gitt meg opp. Derfor vil jeg vie tiden som ligger foran meg til å fullføre tjenesten. Forbli tro mot Ham som en gang kalte meg. Jeg vet ikke helt hvordan, men jeg kommer til å bruke de kreftene jeg har til dette: fullføre tjenesten. Det er det som gir livet mening. Derfor tar jeg med meg prekestolen, og drar dit folk vil ha meg. Jeg ber om åpne dører for Ordet.

Den kristne sionismens røtter, del 2

En av Amerikas fremste vekkelsesevangelister og teologer, Jonathan Edwards (bildet), var opptatt av det profetiske ord og så med iver frem til at jødene skulle få vende tilbake til sitt hjemland. Kilden her er Stephan J.Stein, i introduksjonen til Jonathan Edwards samlede verker, volum 8, side 17-18.  Edwards var født i 1703 og døde i 1758, og spilte en avgjørende rolle i den vekkelsen som er blitt kalt 'First Great Awakening'. Hans grundige teologiske arbeid har fått et eget navn: New England Theology.

En mer ukjent skikkelse i dag kanskje, er Michael Solomon Alexander (1799-1845). Alexander var en rabbiner som hadde fått en grundig utdannelse i ortodoks jødedom og som skulle bli en messiansk troende. Når hans jødiske forsamling i Frankrike hørte at han trodde at Jesus var Messias, ble han straks fjernet fra sin stilling som rabbiner. Han ble senere utnevnt til biskop i Jerusalem, og ble vigslet til dette embedet 18.november 1841 i Christ Church i Gamlebyen i Jerusalem. Alexander ble dermed den første jødiske biskopen i Jerusalem på 1700 år som både preket og bad på hebraisk. Rett etter hans utnevnelse utpekte både De katolske- og ortodokse kirkene biskoper i Jerusalem.

Dette var spesielt: Alexander var en hebreer blant hebreere, med en streng rabbinsk bakgrunn son var opptatt av en gjenopprettelse av et jødisk hjemland og han var den første frukten av den messianske
jødiske gjenopprettelsen.

Michael Solomon Alexander fikk fire år med en fruktbringende tjeneste som biskop i Jerusalem. Hans lengsel var å se en jødisk menighet i Jerusalem fullt ut gjenopprettet. Med Den anglikanske kirkes godkjennelse og fulle støtte forrettet han gudstjenester på Sion-fjellet og gudstjenester på den jødiske sabbaten. Han forrettet ved en rekke vieler og preste- og diakonvigsler i sin tid som biskop i Jerusalem.

Uventet ble han syk og døde i forbindelse med en reise til Egypt. Han ble bare 48 år gammel.

I forbindelse med hans død mottok hans familie kondolansebrev fra 31 messianske troende i Jerusalem. Flere var det sannsynligvis ikke på dette tidspunktet.

Biskop Alexander trodde helt og fullt på det profetiske ord om Israels gjenopprettelse både som folk og land.

fortsettes

Profetisk bønneinitiativ for Midt-Østen

I går begynte en 21 dager lang bønn- og fasteaksjon for å se oppfyllelsen av de profetiske ordene i Jesaja 19 gå i oppfyllelse:

"På den tiden skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria.A
 Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På denne tiden skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel." (v.23-25)

Initiativtager er Rania Sayegh, den abønn- og fasteajrabiske bønnelederen som er leder for Bønnehuset i Nasaret, og som har vært taler på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud en rekke ganger.

Tiden for en slik 21 dager lang bønn- og fasteaksjon for den svært spente situasjonen i Midt-Østen kunne ikke ha vært mer aktuell enn i disse dager. Be Gud lede deg til hvordan du skal be denne gangen. Det er veldig mye å takke Herren for det som skjer i Egypt, blant syriske flyktninger og i Israel. Over alt vender folk seg til Jesus of finner Ham som Frelseren.

Bønn- og fasteaksjonen varer frem til 31.januar.

Hvordan forstod de første kristne nattverden og hvordan feiret de sine gudstjenester? Del 2

I den forrige artikkelen nevnte jeg Plinius d.y som i et brev til keiser Trajan gir oss et innblikk i de første kristnes tro og praksis. Denne Plinius ble ca år 112 sendt til provinsen Pontos og Bithynia på nordkysten av Lille-Asia som keiserens personlige utsending, og dømte i flere rettssaker mot de kristne. I sitt brev til keiseren beskriver han de første kristnes gudstjenesteliv slik:

"... de møttes regelmessig på en bestemt dag før soloppgang. De sang hymner i vekselssang til Kristus som til en gud og forpliktet seg ved edsavleggelse til ikke å begå noen forbrytelse, men å avholde seg fra tyveri, rov, ekteskapsbrudd, troløshet og underslag. Etter dette hadde de for vane å gå hvert til sitt og så senere komme sammen for å innta et fellesskapsmåltid, dog et alminnelig og uskyldig måltid. Etter at mitt forbud var kommet, hadde de holdt opp med dette, for i det satte jeg, slik du hadde befalt, ned forbud mot foreninger."

Her ser vi at Agapemåltidet forbys av den keiserlige utsendingen, på keiser Trajans befaling, men det finnes kildemateiale som viser at Agapemåltid, eller Kjærlighetsmåltidet, fortsatt ble praktisert helt til tiden etter keiser Konstatin. Dette skjedde til tross for de kraftige forfølgelser.

Agapemåltidet finner vi beskrevet allerede i Apg 2,46:

"De holdt seg daglig med ett og samme sinn  i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet."

I den kristne forsamlingen i Korint utartet disse kjærlighetsmåltidene seg på en slik måte at apostelen Paulus måtte ta tak i det, men det er viktig å understreke at det ikke var noe galt i kjærlighetsmåltidet i seg selv, men måren det ble misbrukt på. Du kan lese om dette i 1.Kor 11,17-22.

Også Judas nevner Agapemåltidet eller kjærlighetsmåltidet: Judas v.12.

fortsettes

Tyrkiske myndigheter arresterte syrisk-ortodoks munk

Det kommer svært bekymringsfulle meldinger fra Tyrkia. I går arresterte tyrkiske myndigheter fader Aho Bilecen fra Turabdin, en velkjent munk tilknyttet Mor Yaboub d'Qarnao-klosteret tilhørende den syrisk-ortodokse kirke i det sørøstlige Tyrkia. Han ble arrestert sammen med to legmenn, Josef Yar og Musa Tastekin.

Det er Demand for Action som melder dette.

Årsaken til arrestasjonen er ikke kjent. Mens de to legmennene ble arrestert i sine landsbyer, ble fader Aho tvunget til å bli med politiet, etter et raid tyrkiske mynigheter foretok mot klosteret i går.

Arrestasjonen har etterlatt de gjenværende 3000 syrisk-ortodokse kristne i en tilstand av frykt og forvirring. Det er arrestasjoner som denne og tyrkiske myndigheters oppførsel mot kristne i Tur Abdin som har ført til at storparten av de kristne i området har flyktet, og nå begfinner seg i utlandet.

Det arbeides nå for å få satt fri de tre mennene. La oss huske dem i våre forbønner.

Billedtekst: Fader Aho. Foto: Demand for Action.

Hvordan forstod de første kristne nattverden og hvordan feiret de sine gudstjenester? Del 1

Det er ingenting som tyder på at de første kristne så nattverden som et symbolsk minnemåltid. Vi må til reformasjonstiden for å finne et slikt syn på Herrens måltid.

Det slår anabaptisten David Bercot fast. Han har viet sitt liv til studiet av den første kristne tiden og kirkefedrene frem til kirkemøtet i Nikea.

I den aller første tiden var nattverden knyttet til Agape-måltidet, eller kjærlighetsmåltidet. Det fremgår av 1.Korinterbrev 11 at det tydelig er snakk om et fellesskapsmåltid hvor velsignelsen av brødet og vinen inntar en helt sentral plass. Allerde i 1.Kor 10,16 får vi et innblikk i hvordan de første kristne så på dette måltidet og hva der gir oss del i:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, GIR DET IKKE DEL I Kristi blod. Brødet som vi bryter, GIR DET IKKE DEL I Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle DEL I det ene brød." (Uthevelsene er mine)

Av de oldkirkelige skriftene som kalles 'Didache' eller 'Apostelenes lære' (fra ca 80-100), som altså ble skrevet mens noen  av apostlene fremdeles levde, fremgår det at nattverden også der foregår innfor rammen av et måltid.

Men så skjer det noe. Hos Justin Martyr, som skriver på 150-tallet, er situasjonen en annen: hos ham er der bare tale om velsignelsen av brødet og vinen. Årsaken til at velsignelsen av brødet og vinen er trukket ut av fellesmåltidet, kjenner vi ikke. Men det er ikke usannsynlig at forfølgelsessituasjonen er et av svarene.

Det er et forhold vi skal merke oss: det har å gjøre med forsamlingsfrihet, eller rettere, mangel på sådann. De første kristne befant seg innfor en politisk sammenheng hvor det ikke var forsamlingsfrihet.

Det finnes en svært interessant ikke-kristen kilde fra denne tiden: Plinius d.y.'s brev til keiser Trajan. Han er keiserens utsending og er nødt til å dømme i rettsaker mot kristne i provinsene Pontos og Bithynia på nordkysten av Lille-Asia. Denne Plinius skriver om 'et stort antal anklagede' og påstår at kristendommens store utbredelse har førøt til at at templene er nærmest forlatte, og at det nesten er umulig på få tak på offerkjøtt. Ifølge aposteldekretet som er gjengitt i Apg 15,23-29 var det forbudt for kristne å fortære kjøtt som var ofret til avgudene. Siden mye av dette jøttet ble omsatt i slakteributikkene, må dette ha ført til samvittighetskvaler for mange kristne. Kan dette ha vært en av årsakene til at man sluttet å feire Agapemåltidet?

En annen mulig årsak er denne:

Forfølgelsen av de kristne, og forbudet om å møtes, gjorde det vanskelig for de kristne å samles, og når de kom sammen måtte det ofte skje hurtig. Gudstjenesten kunne når som helst avbrytes, og da ble et omstendelig måltid for vanskelig å feire. Dermed gjorde man brødsbrytelsen til noe eget.

Mer om hvordan de første kristne feiret sine gudstjenester i neste artikkel.

fortsettes

Francis Chan: Vi har erstattet nattverden med en mann og hans talerstol

"Vi har erstattet nattverden med en mann og hans talerstol."

De radikale ordene kommer fra Francis Chan (bildet), og han kom med dem i forbindelse med en 'Church Together' samling i California nylig hvoe han talte. Francis Chan snakket om den vektleggingen både "Skriften og den tidlige kirken la på nattverden." Chan argumenterte at de moderne amerikanske kirkene hadde erstattet nattverden med en preken som sentrum i våre moderne gudstjenester.

"I 1500 år var det aldri snakk om en fyr på en talerstol som sentrum i kirken. Det var Kristi kropp og blod, og selv lederne så på hverandre som deltagere."

Ifølge Churchleaders sa Chan at han hadde grunnet på ordene i Apg 2,42: "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." Chan sa at han kan relatere seg selv til apostlenes lære gjennom bibelstudier og det å hengi seg selv til bønn, men at han føler ikke at han i tilstrekkelig grad har hengitt seg selv til brødsbrytelsen og samfunnet.

Akkurat dette punktet ble illustrert ved at en pastor-kollega fra India kommenterte den amerikanske kirkes respons på gode talere og musikere.

"Dere kommer ikke med mindre det er en god taler." Pastoren fra India forklarte for Chan at de troende i India kom sammen for å feire nattverd. "Det høres faktisk helt bibelsk ut," var Chans respons.

Et annet punkt Chan fokuserte på i sin tale var den sentrale plassen nattverden hadde i den tidlige kirken. "I 1500 år så kirken på Kristi kropp og blod bokstavelig talt. Først for 500 år siden var det noen som populariserte dette og sa at nattverdselementene var symbolske. Og på samme tidpunkt, for 500 år siden, satte noen en prekestol i sentrum av kirkerommet, og vi fikk en mann og hans talerstol."

Messefall

Blank stålis med overflatevann gjør det umulig å ta seg inn til Kristi himmelfartskapellet i kveld. Gudstjenesten må derfor dessverre avlyses. Fortsetter føreforholdene slik må vi se oss om etter et alternativt sted til å feire våre gudtjenester. Be gjerne om at føreforholdene må endre seg.

Foto: Kristi himmelfartskapellet/Kurt Urholt.

Et bønneopprop

Til alle de som tror at Gud hører de rettferdiges bønner:: La oss bli enige om å be om at Fredsfyrsten, Jesus, taler til myndighetspersoner akkurat nå. I Ord 21,1 kan vi lese:

"Kongens hjerter er som vannbekker i Herrens hånd. Han bøyer det dit Han vil."

For både Irans og USAs vedkommende er dette absolutt en tid hvor vi trenger Guds visdom til å holde ut. Ved Guds nåde kan bønn på en kraftfull måte øve innflytelse på ting og på hjertene.

Og la oss huske ordene i Salme 122,6:

"Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager."

- Marc Dupont
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når julen er over

"Når englenes sang har stilnet; når stjernen på himmelhvelvingen er borte; når konger og prinser er kommet hjem; når gjeterne er tilbake til flokkene sine, da er det julens virkelige arbeid begynner: å finne de som har gått seg bort; å forbinde de sønderknuste; mette de sultne; sette fanger i frihet, gjenoppbygge nasjonene; skape fred blant folkene; skape hjertets musikk."

- Howard Thurman
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Endrede livsrytmer

Jeg elsker den gode rytmen, de gode rutinene jeg lever med hver dag. Den langsomme rytmen passer best for den tiden jeg lever i. For andre kan det være annerledes, for livene deres er annerledes enn mitt. Det er deres sak, ikke min.

Men av og til må rytmen endres. Det kan være mange årsaker til det. Mål jeg har satt meg kan bli uoppnåelige. Den sykdomsfasen jeg befinner meg i nå er en tid av begrensninger. Ting jeg kunne gjøre før, blir vanskelige å utføre, kanskje til og med umulige. Da må kroppen få bestemme, og så må man øve seg i å slippe tak i den dårlige samvittigheten. For den er ikke mye til hjelp.

Tvert imot. Den har fått lov til å bestemme altfor mye i livet mitt.

Av og til møter jeg noen som har et skilt hvor det står: Under opplæring.

Et slikt skilt burde vi hatt alle sammen!

Ingen av oss er ferdige, i hvert fall ikke jeg, på troens vei. Jeg har stadig noe nytt å lære meg. Nye og andre ferdigheter. For tideb ber jeg disse to bønnene:

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Du forløser meg, Herre, du trofaste Gud."

"Herre Jesus Kkristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Nå øver jeg på en ny rytme for hverdagene mine. Den er litt annerledes enn den var for noen uker siden. Så er det slik med endrede rytmer: kroppen og sjelen må tilpasse seg. Det tar tid.

Den kristne sionismens røtter, del 1

NB! Denne artikkelserien skal handle om den kristne sionismens røtter. Den er ikke ment som et parts- eller debattinnlegg, men som ren historieformidling. Jeg vil også presentere personer, både messianske jøder og arabiske kristne, som hver på sin måte var opptatt av Israels gjenopprettelse. Dette vil være nytt og ukjent materiale for mange, men inneholder en spennende historie som også bør bli kjent blant norske kristne.

Først en definisjon: Kristen sionisme handler om den tro og overbevisning. som går ut på at jødenes tilbakevending til Det hellige land og etableringen av staten Israel i 1948 er en oppfyllelse av de bibelske profetier.             

Selve begrepet, kristen sionisme, ble tatt i bruk fra midten av Det 20. århundre. Men allerede i Apostlenes gjerninger ser vi at Jesu disipler var opptatt av Israels gjenopprettelse: "Da de var kommet sammen, spurte de Ham og sa: Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel. (Apg 1,6)

Opp gjennom kirkens historie finnes det enkeltpersoner og grupper som har holdt denne interessen for det profetiske ordet om Israels folk og land ved like. I tiden etter den protestantiske  reformasjonen ble interessen for det profetiske ord vekket på nytt. Dette gjaldt særlig blant de engelske puritanerne. Blant puritanerne på 1700-tallet var det en vanlig praksis, at man ba om at jødene måtte vende tilbake til sitt hjemland Israel.

En av de mest kjente og aktede puritanerne var 1700-talls teologen John Owen. Owen var født i 1616 og døde i 1683. Ved siden av å være kirkeleder og teolog, var han også akademisk administrator for universitetet i Oxford. John Owen skrev, her i min oversettelse:

"Videre er det gitt at det skal være en tid, under fortsettelsen av det messianske riket i denne verden... de også skal motta befrielse fra sitt fangenskap, gjenopprettelsen av sitt eget land, med en velsignet, blomstrende og lykkelig tilstand." (John Owen: Complete works, bind 17, side 556)

En annen kjent puritaner, John Gill, inntok samme standpunkt.

Vi må heller ikke glemme den skotske teologen Samuel Rutherford, også han fra det 17. århundre. Han var blant annet kjent som en beder. Her er en av de bønnene han ba, her i min oversettelse:

"Å, se dette syn, ved siden av Kristi komme i skyene, det mest frydefulle: Våre eldre brødre jødene og Kristus faller hverandre om halsen og kysser hverandre. de har lenge nok vært skilt fra hverandre, de vil være vennlig mot hverandre når de møtes. Å, hvilken dag! Å, hvor lenge vi har ventet på den!" (Samuel Rutherford: Letters, side 208)

fortsettes

Oppmuntringer

Vår 13 år gamle Soft Coated Wheaten Terrier, Poirot, kvier seg for å løpe opp trappa fra første til andre etasje. Derfor trenger den oppmuntringer. Jeg plystrer på en spesiell måte, da skjer det noe! I stor fart kommer Poirot opp trappa. Men uten plystringen står han bare å bjeffer fryktsomt.

Dette har lært meg noe om betydningen av oppmuntringer. Av og sette mot i noen.

Jeg trenger oppmuntringer, og jeg vil tro jeg ikke er alene. Dagene kan være slitsomme, for mange, slik de er det for meg for tiden. Smertene er store og det er krevende. Da er det godt å ha noen som plystrer! Noen som er en medvandrer. Noen som heier på meg.

Og det er ofte så lite som skal til: en god klem, et klapp på skuldren, et ord, et blikk.

Det er ikke Guds strenghet som driver meg til omvendelse.
Det er Guds godhet.

Slitsomme dager kan bli lettere med hjelp av godhet.
Kanskje du kan plystre til noen i dag?
Sette mot i noen med en klem?

Hvordan skal vi be for Midt-Østen nå?

Hvordan kan vi be for den krisen som har oppstått etter henrettelsen av den iranske generalen Soleimani, og den spente situasjonen mellom Iran og USA. Her er et perspektiv fra et av bønnehusene på Oljeberget i Jerusalem: Succat Hallel, ledet av Rick Ridings, i min oversettelse:

"Den iranske generalen Soleimani, som ble drept 3. januar i år, var uten tvil verdens farligste terrorist. Jeg tror dette som skjedde var veldig relatert til et s
yn jeg hadde 9.september i 2019: Jeg hørte Herrens stemme som gikk ut som et lyn for å treffe demoniske troner over Iran, Russland og Tyrkia. Dette synet ble ledsaget av bokstavelige (og sjeldne) lynglimt i det vi delte dette synet 14.oktober i fjor.

Her er hva jeg sa på en You Tube video: 'Jeg følte at dette viste at Gud kom til å gjøre noe som var hemmelig og skjult, lik de mørke skyene som omgir Ham. Lynet representerer noe som er veldig kraftig, og det ville skje svært hurtig. Det ville treffe en demonisk trone. Dette betyr at det ville stoppe visse ting Satan ønsket å gjøre gjennom den innflytelsen han har over jordiske ledere.'

Disse ordene er en treffende beskrivelse av drone-angrepet på general Soleimani.

Derfor vil vi oppmuntre hverandre til å fortsette å proklamere Salme 29, spesielt vers 7: 'Herrens røst sprer flammende ild' over demoniske troner i Iran, Russland og Tyrkia.

Be om at vanhellige allianser brytes.

I synet jeg har nevnt ovenfor ble særlig de demoniske tronene over hovedstedene i Iran, Russland og Tyrkia nevnt. Dette ble videre understreket når lederne for Iran, Russland og Tyrkia møtte hverandre en uke senere, nemlig den 16.september 2019. Når vi delte synet 14.oktober 2019 følte vi også at Herren ledet oss til å be synet også over Hezvollah og Libanon.

Jeg vil nå oppmuntre oss til å be at at vanhellige allianser mellom Iran, Russland, Tyrkia, Libanon og Irak bir brutt og splittet. Iran kan ikke ta en betydningsfull hevn over drapet på general Soleimani uten hjelp fra disse nasjonene. Og Iran kan ikke starte en stor-krig i Midt-Østen uten en slik vanhellig allianse.

Be om at frykt, forvirring og splittelse kommer over de demoniske kreftene i disse nasjonene.

Be Salme 91 over de som er et mål for hevnangrep fra Iran og dets krefter. Be spesielt for israelske og amerikanske mål som kan være utsatt for hevnangrep fra Iran og for kristne i Iran, Irak, Syria og Libanon.

Erklære Herren Deb Allmektiges trone over Midt-Østen , og spesielt over Iran, den nasjonen som har den største veksten av evangeliske troende i verden i dag.

Dette er øyeblikket da vi skal proklamere den urokkelige tronen til den urokkelige kong Jesus over nasjonene Iran, Irak, Libanon og Syria som blir så rystet.

Iiran er det eldgamle Persia. Selve nøkkelområdet for den persiske imperiets regjering lå i provinsen Elam. I hovedstaden Susan fantes palasset hvor dronning Ester sto frem i den hebraiske måneden Tevet (som er den måneden vi befinner oss i nå, min anmerkning).

Jeg tror dette er det riktige øyeblikket til å proklamere disse profetiske ordene over Elam: Jeremia 49,34-39.

Måtte Herren fortsette å åpenbare ved sin Hellige Ånd hvordan vi be i denne strategiske tiden."

Du har søkt meg

"Du lyste på meg med et blendende lys og jeg syntes at du viste deg for meg i hele din fylde mens jeg med hele mitt vesen åpent så på deg.

Og da jeg sa: 'Mester, hvem er du,' ville du for første gang tale til meg, den fortapte. 

Hvor mildt talte du ikke til meg da jeg stod forskrekket og skjelvende, da jeg grunnet for meg selv og sa: 'Hva betyr denne herlighet og dette blendende lys? Hva kommer det av at jeg er utvalgt til å ta imot så stor velsignelse?'

'Jeg er din Gud,' svarte du, 'som for din skyld ble menneske; du har søkt meg av hele ditt hjerte, og se, derfor skal du fra nå av og til alle tider være min bror, min medarving og venn.'

- Simeon Den nye teologen i: Kysse spor av Peter Halldorf. Luther 2002

Det er døden som er død!

Etter at jeg i går leste at Graham Maule var død, kom jeg til å tenke på et vers fra en av salmene Graham skrev sammen med John Bell, og som  Sven Aasmundtveit har oversatt. Det griper meg så sterkt:

"Han sto opp, hans venner fryktet jordens mørke, dødens natt. Han sto opp da troen sviktet, da de trodde seg forlatt. Fylt av mismot var vi alle til han delte vin og brød. Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!"

Jeg smaker på de ordene: 'det er døden som er død!' I Den ortodokse kirkes liturgier sier man: 'Med døden trampet han ned døden, og til dem i gravene ga han liv.' Dette gir meg håp og fyller meg med glede. Oppstandelsesglede.

"Døden er oppslukt, seieren vunnet." (1.Kor 15,54b)

Graham Maule er død

En av de store fornyerne av den keltisk-kristne salmeskatten, Graham Maule, er død, bare 61 år gammel. Han døde fredelig søndag 29.desember.

Graham Maule, er sammen med John L. Bell representert i Norsk Salmebok med fire salmer: Nr 104: 'I et skur ved Betlehem' fra 1987, oversatt av Hans-Olav Mørk, nr 214: 'Han stod opp før dagen demret fra 1988, oversatt av Sven Aasmundtveit, nr 433: 'Da Herren kom til denne jord' fra 1987, oversatt av Hans-Olav Mørk og nr 434: 'Det er navnet ditt jeg roper', fra 1987, oversatt av Hans-Olav Mørk.

Graham Maule var arkitekt, født i Skottland, og sangforfatter. I 1983 ble han ungdomsarbeider knyttet til Iona-kommuniteten. Det var han frem til 1986. Samme år ble han knyttet til ressursgruppen Wild Goose. Han hadde en mastergrad i skulptur.

I år 2000 ga Verbum forlag ut boken: 'Sanger fra Vest', som opprinnelig ble utgitt av denne ressursgruppen knyttet til Iona-kommuniteten. Den inneholder 50 salmer av Graham Maule og John L. Bell.

Metodistledere foreslår å starte nytt kirkesamfunn for konservative menigheter

Lederne for United Methodist Church har foreslått en plan som formelt innebærer å splitte kirkesamfunnet etter år med krangling om samkjønnet ekteskap og ordinasjon av LGBT-personer til prestetjeneste. De foreslår at det dannes et nytt metodistisk kirkesamfunn for de som forfekter en bibelsk forståelse av ekteskap og seksualitet.

I følge nettavisen The Christian Post ble dette forslaget lansert av gruppe bestående av 16 biskoper og kirkeledere fredag. Disse lederne skal representere både den konservative og den liberale siden av United Methodist Church. En deling av kirkesamfuunet 'vil være den beste måten å løse våre forskjeller, og tillate hver del av kirken til å være trofaste mot sin teologiske forståelse, samtidig som de anerkjenner verdigheten, integriteten og respekten for hvert menneske,' heter det i uttalelsen.

Ifølge planen som inneholder ni punkter, vil det bli dannet et kirkesamfunn for mer konservative metodister, som representerer et tradisjionelt kristent syn på ekteskapet, og som ikke vil vigsle homofile og lesbiske prester.

Konservative kirker som vil forlate United Methodist Church vil etter planen få med seg 25 millioner amerikanske dollars til å kunne starte sitt eget kirkesamfunn.

På sin høye hest - en bønn

Gud,
se i nåde til alle som
kan så mye
vet så mye
- om andre

som kjenner deres følelser
tanker
motiver

men ikke deres
kamper
sorger
frykt
begrensninger

som ikke ser sin egen
begrensning
tilkortkommenhet
manglende visdom
synd

som ser fariseeren i andre
men ikke i seg selv

som sitter
på sin høye hest

og ikke aner at de en dag
vil falle ned

- hvor skal de da vende seg?

når fallet blir stort
og smertefullt

til dem de har krenket?

Gud, er jeg blant dem?

Gud,
gjør meg
raus
tilgivende
lyttende

Fri meg fra
stoltheten.

Gjøvik, 4.januar 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Nå elsker jeg Gud

Det kristne klosterlivets opprinnelse forbindes med den hellige Antonios, en egypter som ble født i år 251 og ble en god del over hundre år. I mange år bodde Antonios ensom, eksponert for alt som var sammenfiltret, ødelagt og urent i ham selv, men også for Guds uendelige barmhjertighet. Frukten av hans lange askese uttrykte han konsist i sin alderdom med en formulering som kom rett fra hjertet:

"Jeg frykter ikke lenger Gud, jeg elsker ham."

- Erik Varden, abbed for Mount Saint Bernard Abbey og biskop elekt for Trondheim katolske stift i Pilgrim nr 4/2009, side 22. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å lytte

Av og til, når Jesus hadde noe særdeles viktig å meddele, kunne Han si: 'Den som har ører å høre med, hør". I Åpenbaringesboken gjentas det samme. Vi må lytte til hva Ånden sier til menighetene. Vi trenger derfor skjerpet åndelig hørsel. Lydinntrykkeme er mange, og det er mange ulike stemmer, som krever vår oppmerksomhet. En av stemmene er fiendens. En annen tilhører Sønnen og Ånden.

Men vi trenger også å lytte til hverandre. Høre en annen stemme enn vår egen. Tie stille i blant, og gi den andre oppmerksomhet. Høre den andres historie. Det er slitsomt når du har noe du ville fortelle, og den andre bryter inn for å fortelle sin historie, som gjerne skal toppe det den andre har å si. Det er en uting. Måtte 2020 bli et år hvor vi lytter mer enn vi taler. Både til det Den Hellige Ånd har å si, men også til hva andre har å si. La oss dette året slippe andre til og lytte til deres historier.

Hudløst ærlig og ekte

Det skjedde noe betydningsfullt i Norge i dag: en 16 år gammel jente satte ord på sine følelser etter sin fars selvmord, og berørte ikke bare en hel nasjon, men hun ble også til hjelp til alle andre som strever med livet. Mer ekte, mer sannferdig og gripende kan det neppe bli. Jeg måtte ha en pustepause etter at datteren til Ari Behn hadde hedret sin far så hudløst ærlig under bisettelsen i Oslo domkirke. Det smertelige tapet etter faren ble skildret så nært. Hennes tale berørte meg så sterkt følelsesmessig. Tårene rant i strie strømmer.

Men det var mer som grep meg sterkt: foreldrenes og hans søskens taler. Så nært, så personlig, så blendende vakkert.

Men ved siden av Maud Angelicas tale, er det to ting jeg sent vi glemme:

Biskop Kari Veiteberg som med jord på hendene lyser Herrens velsignelse over de fremmøtte og alle oss andre som via fjernsynet tok del i bisettelsen. På den sterke symbolske måten knyttert hun himmel og jord sammem. Biskopen avla i sin tale et tydelig kristent vitnesbyrd, og jeg ble veldig berørt når hun oppfordret oss personlig om å legge oss selv og våre kjære i Guds hender. 'I dine hender overgir jeg min ånd.'

Og scenen etter at kisten bæres ut til bårebilen utenfor Domkirken. Så dørgende stille. Masse mennesker, men dørgende stille. Stillheten ble bare avbrutt av fotografene som tok bilder og noen fugler som sang.

Det er ikke så mange år siden mennesker som begikk selvmord ikke fikk noen begravelse. Nå er det en annen tid. Heldigvis. Mitt håp er at etterdønningene etter Ari Behns bortgang kan åpne for de samtalene vi trenger å ta om livet, døden, smerten, angsten. For mange er disse ordene forbundet med mye tabu.

Årsord 2020

Hvert år velger jeg et ord fra Bibelen som skal følge meg gjennom hele året, og skal være med i beslutninger og veivalg som må tas. Valget for 2020 falt på Joh 20,20:

"Disiplene ble glade da de så Herren."

Min bønn for 2020 er at året skal være preget av gleden vi får i møte med Den oppstandne. Han som overvant døden. Jeg vil leve i det forunderlige påskelyset.

Himmelen er full av glede. Der er det ingen sorg, ingen avskjeder. Det står følgende om Jesus i Hebreerbrevet:

"For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen..." (Hebr 12,2)

Hva var det Jesus så frem til? Gleden hjemme i Farshuset. Du husker sikkert fra lignelsen om den bortkomne sønnen: "Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så skal vi spise og holde fest ... og så begynte festen og gleden ... Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans ..." (Luk 15,22-25)

Så himmelen er fest, glede, spill og dans!

Er vi sammen med Jesus vil den himmelske gleden smitte over på oss. For glede smitter. Derfor ber jeg om at jeg må feste blikket på Jesus i 2020, og bli smittet av påskeglede - oppstandelesgleden.

Bønn med takk

"Bønn uten takksigelse, er som å forsøke å sende et brev uten frimerke."

- Bill Yount
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sølvskimrende er den nye dagen - en bønn

Sølvskimrende er den nye dagen. Gårsdagen er kledd i aske. Du som er Årenes Herre, skaper alltid noe nytt. Evig er din skapelse. Du har rullet sammen det gamle, som et blad av stivnet pergament.

Evig er din ihukommelse av dine barn som trådte ut av tiden, glemsom er du overfor de som har bekjent sine synder, og som fortsatt vandrer under det stjernestrødde himmelhvelvet.

De gir du fremtid og håp!

Evig er du, Du tidsaldrenes konge!
Favnen din er alltid åpen.
Kappen din brer du om den
som søker nattely hos deg.

Gjøvik 2.januar 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Det store språket i det lille språket

I går leste jeg noe forfatteren Wera Sæther har sagt i forbindelse med et intervju med Vårt Land journalisten Kari Løvaas, som råkte noe i meg, noe gjenkjennelig i den fasen av livet jeg befinner meg i for tiden.

"Jeg vil ikke snakke om Gud. Den som kan, kan. Den som vil, vil", sier hun og så legger hun til, eller kanskje det er journalisten: "Men det er et stort språk i det lille språket. Og det er et stort erfaringsstoff samlet i denne kroppen og bevisstheten, som har tråkket i dette landskapet, lavlandet, år etter år."

Ordene våre kan bli for store. Spriket mellom ord og virkelighet blir nesten avgrunndjupe.  I 2020 vil jeg gjøre det jeg kan for å legge forholdene til rette for mer kroppsliggjort og erfaringsbasert tro. En tro som tåler hverdagene.

Nyttårsforsetter

I sin nyttårstale ber erkebiskopen av Canterbury, Justin Weiby (bildet) britene om å bestemme seg for 'et heroisk nyttårsforsett': 'kontakt noen som du har drevet bort fra og begynn en prosess for å lege noen av splittelsene vi har sett de siste årene.'

Alt dette ifølge BBC News i dag.

Det er et godt råd: rekke ut hånda til noen man er uenig med. Noen man har kranglet med. Noen man ikke lenger har fellesskap med.

Det er ikke bare et godt råd for briter, men for oss alle. Vi er bare mennesker, og mennesker gjør feil og kan såre andre. Også kristne gjør hverandre vondt, vveldig vondt til tider. Det er harde ord, raske slutninger, særlig i sosiale medier.  Man kan tro at man har rett som bare det, og likevel ta grundig feil. Fordi man ikke taler i kjærlighet, men ut fra en trang til å korrigere og få den andre til å innse sine feil. Så ser man ikke seg selv. Man ser bare fariseeren i den andre, og ikke i seg selv.

Splittelsen i Kristi kropp er en skandale.

Selvsagt for kirken selv, men den utgjør en av største anstøtssteinene for de som ikke bekjenner troen på Jesus. Når kristne kan krangle så mye som de gjør er det et hinder for at andre vil tro på Jesus.

Det er tydelig at Gud er mye rausere enn oss, for Han velsigner jo sammenhenger vi ikke vil anerkjenne som kristne.

Tenk hva som kunne skje i 2020 om vi viste litt mer raushet og kjærlighet til kristne i andre båtlag enn vårt eget. Tenk om vi kunne se at Jesus også har andre får enn oss? Tenk om netthetsen mot andre kristne opphørte, og at man i stedet velsignet hverandre og talte vel om hverandre. Det er mulig å være uenige og vennlige.

Foto: Wikipedia

Troverdig om den første kristne tiden

En av julegavene jeg fikk i fjor var denne filmen: "Paul - Apostle of Christ", med undertittelen: "Their faith challenged an empire". Filmen er produsert av samme filmselskap som sto bak "War Room", filmen om bønnens kraft som har gått sin seiersgang verden over. Jeg fikk denne filmen av sønnen min, og den har gjort et sterkt, ja, jeg vil si varig inntrykk.

Filmen er en svært realistisk skildring av den første kristne tiden. Vi befinner oss midt i keiserhovedstaden Rom, hvor apostelen Paulus sitter fengslet. De kristne blir forfulgt. Skildringen av dem er rå og brutal. Vi møter legen Lukas og ekteparet Akvilas og Priskilla, og det filmen omtaler som 'the community', og som våre bibeloversettelser oversetter med 'samfunnet'. Det kommer av det greske ordet 'koinonia', som blant annet betyr nettopp det - samfunn.

Og de er blant annet det som fascinerer meg så veldig med denne filmen: skildringen av urforsamlingen. Helt i sin spede begynnelse. Enkelheten. Uten all innpakningen og staffasjen. Uten all kirkepolitikken. Uten sammenblandingen av stat og kirke. På en realistisk måte skildres spenningene i denne forsamlingen i Rom. Hvordan skal de møte maktapparatet som så blodig slår til mot dem. Dette samfunnets medlemmer drepes, enten kastes til løvene i de bisarre og groteske sirkusene til keiser Nero, eller de lyser opp som brennende fakler i nattemørket. Noen foreslår å slå tilbake med vold, og de kommer for å befri Paulus der han sitter i et mørkt fangehull og skriver brev til de andre kristne forsamlingene i imperiet. Men Paulus vil ikke bli satt fri. Ikke ved bruk av vold. Til dem som griper til våpen, sier han: Dere kjenner ikke Kristus.

Akvilas er av samme mening: De i samfunnet som vil bevæpne seg og bruke våpen kan ikke være medlemmer av samfunnet, eller forsamlingen.

Og slik vet vi at det var det helt frem til keiser Konstantin. Med ham skjedde det store forandringer, vi fikk keiserkirken, stokirken, hvor det var en ære for en kristen å bære våpen og hvor kristne drepte andre kristne.

Når jeg ser filmen slår det meg nok en gang hvor stor forskjell det er på urkirken og vår tids kirke. Jeg sitter å undrer meg over all den misbruk av makt kirken har forårsaket opp gjennom historien, ikke minst gjennom sammenblandingen av stat og kirke. Og alt snakket om kristne nasjoner. Urmenigheten - samfunnet - var derimot saltet og lyset i det store mørket som Romerriket og keisermakten representerte. De slo seg ikke sammen med de romerske keiserne, ikke før de lot seg friste av det og falt for fristelen under keiser Konstantin. De ville neppe ha vært på lag med Trump for å si det forsiktig.

Det eneste jeg har å si på filmen at den norske tekstingen. Det er tydelig at den norske oversetteren er fremmed for Bibelen. Paulus blir konsekvent omtalt med Paul, og Lukas som Luke. Som på engelsk. Men kanskje på grunn av dette oversettes 'community' med samfunn, og ikke med kirke. Dermed hjelper det oss til å få noen andre assosiasjoner.

Dette er en film jeg gjerne ser igjen flere ganger. Den burde sees av alle som er opptatt av hvordan sant menighetsliv kan leves ut, uten statlig innblanding og politiske overtoner og som er opptatt av dagens lidende kirke.

JESUS - lyset

I kirkeårets gode rytme er 1.nyttårsdag gitt navnet 'Jesu navnedag'. Det kunne ikke vært mer passende. Jesus er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Han er hele universets sentrum.

I dag våknet jeg med disse ordene:

"I ham var liv, og livet var menneskenes lys."

Ordene er hentet fra prologen til Evangeliet etter Johannes. Ikke bare er de blenende vakre disse ordene, men de er sanne. Hans liv gir lys. Det er et forunderlig lys som kommer fra Jesus. Hos Ham er det intet mørke, bare lys. Og så fortsetter Johannes: "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det."

Det kjenner jeg en slik glede og takknemlighet for. Mørket i verden i dag er så stort og gjennomtrengende, men dette mørket kan ikke fortrenge eller jage bort lyset, som er Jesus.

Han sier om seg selv: Jeg er verdens lys.

I den samme prologen heter det videre:

"Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden."

I sitt dikt, 'Pasjon', som Ronald Fangen, skrev mens han satt i nazistenes fengsel, bruker han disse ordene når han skal beskrive Skaperen: 'Den lysomspente Gud'. Det er en veldig treffende beskrivelse syntes jeg.

Når apostelen Paulus skal beskrive Gud, skriver han:

"han, den salige og eneste hersker, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett, og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen."

Gud - som BOR I ET LYS!

Det takker jeg for i dag. Vi har sett dette lyset, det bor i Sønnen.