Frafallet er stort i svensk frikirkelighet

Ikke uventet har Svenska Missionskyrkan også åpnet for "vigsler" av samkjønnede par. Det lå forsåvidt i kortene, også i forkant av det famøse vedtaket i Norrmalms baptistförsamling, men er like tragisk likevel. Frafallet innen svensk frikirkelighet er blitt enda tydeligere. Så langt ser det ut til at det bare er Metodistkirken, Evangeliska Frikyrkan og pinsebevegelsen som holder stand. At Svenska Missionskyrkan, med sin vekkelsesarv og tydelige standpunkt for Guds ord, skulle falle så dypt er det ikke mange som ville ha trodd. Men vinden fra tidsånden har blåst hardt, og det har vist seg at dagens ledelse har bygget på sandgrunn. Så er da også fallet blitt stort.

Tiden er kommet for at Gud skal reise opp nye frie forsamlinger i Skandinavia, som ikke vil bøye kne for den store skjøgen og hennes barn, men som vil forbli trofaste mot Guds ord og den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

Det som skjer i Sverige i dag er del av det store frafallet som skal skje i tiden før Jesu gjenkomst. Svenskene pleier å være litt forut for oss nordmenn, og vi pleier å ta etter det som svenskene gjør. La oss be om at det ikke skjer denne gangen, men jeg frykter for at vi vil se det samme skje her i Norge.

Dommen begynner med Guds hus, heter det i Guds ord, og Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også Himmelen. Dette: Enda en gang, gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt. For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,26-29)

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=194207

Europa blir stadig mer sekulært - må re-evangeliseres

Sekulære aviser kan bli et vekkerop! Jeg, og mange med meg, har lenge sagt at Europa er en misjonsmark av dimensjoner. Aftenposten hadde lørdag et stort oppslag om Romerkirkens sterkt fallende interesse blant Europas katolikker. Nå er det i og for seg ikke noe jeg mister nattesøvnen av, for å si det slik. Men den fallende oppslutningen om Romerkirken viser en alarmerende trend hvor Europas kristne arv er i ferd med å smuldre opp, og den sier mye om behovet for å satse på evangelisering og misjon i Europa.

Nå har det jo lenge vært kjent at mange av Europas katolikker er kulturelle katolikker, hvis tro også er blandet opp med mye folkereligiøsitet. Men nye studier viser overraskende tall.

Ni av ti italienere regner seg som katolikker, men en nylig utført studie viser at bare 15 prosent av kirkegjengerne deltar i søndagsgudstjenester, mens åtte prosent går èn gang i måneden. Resultatene er overraskende fordi flere tidligere undersøkelser har gitt helt andre og høyere tall. Tallene fra Italia bekrefter en europeisk trend. Ferske tall fra den omfattende europeiske samfunnsundersøkelsen, European Social Survey (ESS), viser at Europa blir mindre religiøst, mer sekulært og at stadig færre går i kirken. I de 17 landene som er med i undersøkelsen, er det bare 16,8 prosent som regner seg som religiøse, og kun 12,4 prosent går i kirken hver søndag. Romerkirken mister grepet om stadig flere av sine medlemmer.

Jeg husker for noen år siden da jeg var i Venezia. Det var en riktig solfylt god sommerdag. Masse mennesker utenfor. Varmen plaget meg noe, så jeg ville finne et sted for å hvile meg litt. Eneste stedet hvor det fantes mulighet for å gå inn i et kjølig rom var en kirke. Innerst i en krok i den forholdsvis store kirken satt de 5-6 personer på noen pinnestoler og feire messe med en katolsk prest. Utenfor var det et yrende, boblende folkeliv, mens inne satt disse 5-6 gamle damer og menn i en kirke, som æret noen relikvier av St.Lucia. Stemningen der inne var så dyster og kvalmende, at jeg valgte å gå ut og heller plages i sola enn i mørket der inne.

Vel, det var min opplevelse.

Mitt poeng er dette: Europa må reevangeliseres! Vi trenger livskraftige kristne forsamlinger, satt i brann for Jesus, som kan være med på å forvandle menneskeliv og samfunn. Evangeliet må på nytt gjennomtrenge Europas jord. Ikke med sverd og tvang, slik Europas historie er så full av, men med mennesker grepet av Kristus og som lever evangeliet ut, ikke bare i ord, men med hele sitt liv. Vil du være med å be om det? Behovene er enorme, høsten er virkelig stor, og arbeiderne så få. Kanskje du skal gå? Hvorfor ikke planlegge en Europa-ferie i år? Ta med traktater, kristen litteratur, bibler og prøv deg på gateevangelisering! Eller hva med en bønnereise, hvor du reiser fra sted til sted for å be for byer og tettsteder. Svært mange byer og tettsteder i Europa har ingen evangelisk menighet, intet evangelisk vitne. Tenk litt på det denne søndagen i november. Om du reiser, vil vi gjerne høre fra deg! Vi setter deg også gjerne i forbindelse med f.eks Operasjon Mobilisering som har arbeid på gang flere steder i Europa.

Trøst, trøst mitt folk

I dag tidlig våknet jeg med Salme 137. Da jeg litt senere satte meg ved datamaskinen og kikket etter et svar på en melding på Facebook, fant jeg at min gode færøyske venn Birgir hadde lagt ut en sang. Det er trøste og bønnesangen Rachem som du finner her, og når du leser Salme 137 forstår du hvorfor dette ble en sterk opplevelse for meg. La oss be for Israel og Guds utvalgte folk i dag!

"Ved elvene i Babylon, der satte vi oss ned, ja, vi gråt da vi minnes Sion. På poppeltrærne midt i landet hengte vi harpene fra oss. For de som hadde bortført oss, bla oss om en sang, og de som plyndret oss, ba om glede og sa: Syng for oss fra Sions sanger! Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme seg selv! La min tung klebe seg til min gane hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke opphøyer Jerusalem høyere enn min største glede..." (v.1-6)

På høyere grunn

Dette er min bønn for tiden!

Boken om anabaptistenes historie intensiveres

I går fikk jeg en hyggelig telefon fra forlagssjefen! Boken jeg holder på å skrive om anabaptistenes historie er satt på utgivelsesplan, så nå må jeg intensivere arbeidet med å få den ferdig. Dette er en bok jeg har holdt på med ganske lenge. Jeg har brukt mye tid på å lese og studere historisk materiale, som jeg har samlet gjennom mange år. Innimellom andre ting har jeg også skrevet på manus. Nå vil jeg sette av dager til å gjøre bare dette, og i den forbindelse vil jeg gjerne be om forbønn. Be om at jeg får en styrke jeg trenger til det daglige skrivearbeidet, og visdom til å få ned på papiret det som skal skrives.

Boken vil bli både en historisk gjennomgang av anabaptismen, med et tilbakeblikk på den første menighet, men vil også trekke linjene frem til noen av dagens anabaptistiske kommuniteter og menigheter. Dette blir en bok om en radikal etterfølgelse av Jesus, og betydningen av et liv i fellesskap.

Jeg er takknemlig for at Gud har lagt forholdene slik til rette de siste årene at vi har truffet mange mennesker som lever etter anabaptistiske prinsipper. Mange av dem er vi blitt gode venner med, og holder jevnlig kontakt. Noen av disse er også konsulenter for det manuset jeg skriver.

Nå håper jeg og ber om at manuset skal bli ferdig til våren med tanke på en utgivelse til sommeren. Boken vil bli utgitt på Frihet forlag. Det arbeides med en svensk oversettelse. Be om at vi skal lykkes med det.

VIKTIG OPPDATERING AV
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Anabaptistisk forsamling grunnlagt i slumområde på Filippinene

Gud gjør mye forunderlig på jorda! Så mange Hans velgjerninger er, så stor Hans nåde! Gjennom en god venn i Molde, Stener Dahle Fagerlie, er jeg blitt kjent med Elentio Varon på Fillippinene. Elentio Varon er pastor for en anabaptistisk forsamling i et slumområde i Bacolod City. Her ser du han sammen med kona og deres to barn.

Det var i 1990, på et universitetsbibliotek, at Elentio Varon ble en kristen. Han hadde fått en traktat, ble overbevist om at han var en synder som trengte Jesus, og der og da tok han imot Jesus som sin Frelser og Herre. I den siste tiden har jeg hørt mange lignende vitnesbyrd om mennesker som er blitt frelst gjennom å lese traktater. Her i Norge er vel bruken av traktater nærmest fullstendig avlegs, men interessant nok vinner vi ikke flere mennesker etter at vi sluttet med å bruke dem i evangeliseringsarbeidet! Kanskje det er på tide å ta dem i bruk igjen?

Elentio Varon kom i kontakt med en gruppe fribaptister, og gikk på møter i en uavhengig baptistmenighet i syv måneder. Så kom han i kontakt med en annen baptistmenighet og 17. mars 1991 ble han døpt og tillagt denne.

Helt fra første stund var Elentio Varon opptatt av evangeliseringsarbeid. Han støttet aktivt en misjonær i dennes arbeid, og etter at pastoren for menigheten han var medlem av sluttet for å begynne et pionerarbeid et annet sted på Filippinene, tok Elentio Varon over som pastor. Han var pastor for menigheten i fem år, men kjente selv kallet til å starte opp et pionerarbeid der hvor Jesu navn ikke var kjent. Både han og kona kjente en veldig nød for mennesker som levde under fattigdomsgrensa.

I dette slumområdet har de startet opp søndagsskolearbeid. De har også fått et sted å møtes, og holder regelmessige gudstjenester. Arbeidet drives som en trosmisjon. De mottar ingen støtte fra noen, men stoler på Herren i ett og alt de foretar seg.

Menigheten i dette slumområdet har syv medlemmer. Tenk så flott og herlig. Syv mennesker som er blitt frelst, døpt og lagt til menigheten. Ikke mange i det store folkehavet på Filippinene, men hver eneste en av dem dyrebar for Gud. Og Gud elsker alle rundt dem. La oss be om at mange mennesker må bli frelst gjennom tjenesten til Elentio Varon og hans kone. Hver dag arbeider de utrettelig for om mulig å vinne noen for Guds rike. Det fortjener vår forbønn og vår støtte!

Det nærmer seg konferansen om anabaptismen og menighetsplanting i Sverige

Fredag 4. desember skal jeg om alt går som det skal befinne meg i Bromma utenfor Stockholm. Jeg gleder meg veldig til å møte medlemmene av det anabaptistiske nettverket i Skandinavia, og for å lytte til to foredrag av Stuart Murray (til høyre på bildet).

Stuart Murray er grunnleggeren av det anabaptistiske nettverket i Storbrittania, som har sin base i Bristol. Murray har en stor reisevirksomhet, både nasjonalt og internasjonalt og har arbeidet sammen med minst 25 ulike kirkesamfunn de siste årene. Han er spesielt opptatt av menighetsplanting og misjon, og en ressurs når det gjelder kirkehistorie og da særlig historien til anabaptistene. I forbindelse med samlingen i Sverige skal Murray blant annet foredra om det er noe anabaptismen kan bidra med til kirken og verden i dag?

Jeg ser frem til å høre Murray, men også til å møte "likesinnede" fra Skandinavia. I Sverige skjer det mye spennende med hensyn til kommuniteter og kommunitetstenkning, og det skal bli flott å møte noen av disse.

På fredagskvelden og lørdagen håper jeg å få med meg deler av "Pionjärkonferansen", i Södermalm. Her er temaet: Nya församlingar för en ny tid - hopp från marginalerna. Stuart Murray er hovedtaler på denne konferansen.

Men jeg må se hvor mye jeg rekker av denne da jeg skal tale i Pinsekirken på Kolbotn på søndag, og jeg håper også å få møte en av bloggens lesere i forbindelse med denne Sverigeturen. Be gjerne for denne reisen og dette oppholdet. Den er viktig for meg i den fasen jeg befinner meg i for tiden.

Apostlene og de første kristne forkynte frimodig at Jesus lever, del 2

Allerede ved valget av en ny apostel etter Judas kommer det tydelig frem at et kriterium for å være en sann etterfølger av Jesus, er troen på Jesu oppstandelse. Peter sier i denne forbindelsen:

"Derfor må en av de mennene som har fulgt oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra Johannes' dåp til den dagen Han ble tatt opp fra oss, en av disse skal være vitne om Hans oppstandelse sammen med oss." (Apgj 1,22)

Kristi oppstandelse hører altså med til selve kjernen i det kristne budskapet, og en forutsetning for å kunne være en apostel er altså at han vitner om at Jesus lever!

I den forrige artikkelen så vi hvordan budskapet om Jesu oppstandelse har fulgt Kristi menighet helt siden begynnelsen. Jeg pekte på flere konkrete eksempler fra Peters prekener.

I kapittel fire i Apostlenes gjerninger leser vi om den talen Peter holder til jødenes rådsherrer, eldste og skriftlærde og alle som var av øversteprestelig slekt. Der sier han blant annet:

"... så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, Nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står frisk foran dere." (v.10 - uthevelsene mine)

I det samme kapitlet ser vi hvor integrert budskapet om Kristi oppstandelse var i apostlenes forkynnelse og alle troendes vitnesbyrd:

"Hele flokken av av de troende var av ett hjerte og èn sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle." (v.32-33)

(fortsettes)

Bli med på vekkelseskonferanse i Skottland - lytt til de velsignede gamle sangene

Bli med på vekkelseskonferanse i Skottland! Det du får se og høre er ikke et profesjonelt opptak, det er så som så med kvaliteten. Jeg jeg håper likevel du blir like velsignet og inspirert som jeg ble. Når det har fått litt i overkant av tyve minutter inn i møtet, så synger en kvinne en lovprisningsang til Guds Lam. Det er noe av det vakreste og sterkeste jeg har hørt. Men her synges også mange av de gode gamle sangene, f.eks den første salmen John Wesley skrev etter at han ble frelst. Sterkt er det også å høre en eldre kvinne synge en sang om en vekkelse i Skottland, og bønnen om at Gud må sende vekkelse igjen. Møtet avsluttet med et sterkt budskap av Denny Kenaston.

Om du ikke kan engelsk, vil du likevel få stort utbytte av å lytte til sangen. Her er ingen profesjonelle sangere eller musikere, ingen det skal klappes for, kun mennesker som synger med den stemmen de har til ære for Jesus.

De hardt forfulgte kristne i Aserbajdsjan har fått Bibelen samlet i en utgave

Dagens gladmelding til alle som er glad i Bibelen sin! For første gang siden Aserbajdsjan ble uavhengig i 1991 finnes både Det gamle- og Det nye testamente samlet i en utgave. Fram til nå har kristne som ville ha med seg Bibelen sin på møte, måtte ta med seg to bøker. Det gamle testamente ble utgitt i 2004. Nå er det mye mer praktisk, ved at de to bibeldelene er samlet i en utgave. Dessuten finnes Bibelen både med kyrilliske og latinske bokstaver. Den yngre delen av den aserbajdsjanske befolkningen vil gjerne lese aserbajdsjansk med latinske bokstaver.

Det er Operasjon Mobilisering som har arbeidet aktivt med å fremskaffe den nye Bibelen. De har fått tillatelse til å trykke 3.500 eksemplarer. Ikke mye i et land som har 8,8 millioner, men bedre enn ingenting! Biblene vil få stor betydning både i evangeliseringsarbeidet og for de kristne i landet. Mange av dem - i særlig grad de uavhengige baptistene - blir utsatt for hard forfølgelse.

La oss takke Gud for at enda flere nå får tilgang til å lese Guds ord, og la oss samtidig huske den forfulgte kirke i denne muslimske landet. Be også for det viktige arbeidet Operasjon Mobilisering gjør.

Bildet viser Det gamle testamente på aserbajdsjansk. Noe bilde av den nye samlede utgaven finnes ikke foreløpig.

Apostlene og de første kristne forkynte frimodig at Jesus lever, del 1

Som ventet skapte artiklene om Jesu soningsdød og Hans oppstandelse reaksjoner. Dette vekker jo anstøt hos mange mennesker, den gang som nå. I dag er de som fascineres av Jesu person, og deler av Hans undervisning. Ikke alt hva Han sa, for enkelte av ordene Hans er så radikale og utfordrende, at de hopper man over, eller så påstår man at de ikke er opprinnelige Jesus-ord, men noe som er lagt til senere. Så rart at ingen hevder at det Jesus sier om kjærlighet er lagt til senere!

Forkynnelsen av Jesu oppstandelse var en integrert del av den apostoliske forkynnelsen. Vi ser det allerede i Peters pinsepreken. Etter først å ha talt om Jesu død, sier Peter fylt som han er av Den Hellige Ånd:

"Ham reiste Gud opp etter å ha løst dødens veer, for det var ikke mulig at Han kunne bli holdt igjen av døden." (Apgj 2,24)

Så litt senere i denne prekenen sier Peter: "Siden David var en profet og visste at Gud hadde tilsverget ham med en ed at ut av frukten av hans kropp, det vil si av hans slekt, ville Han reise opp Kristus til å sitte på hans trone, så forutså han dette og talte om Kristi oppstandelse, at Hans sjel ikke skulle bli igjen i dødsriket, og at Hans kjøtt heller ikke skulle se fordervelse. Denne Jesus reiste Gud opp, og dette er vi alle vitner om." (v.30-32)

En kristen er med andre ord et oppstandelsesvitne!

I Apostlenes gjerninger kapitel tre finner vi en annen av Peters prekener. Denne gangen preker han ved Salomos bueganger, et av stedene forsamlingen i Jerusalem kom sammen til gudstjenester. Han adresserer folkemengden som var møtt frem etter at en lam mann er blitt helbredet:

"Og Livets Fyrste drepte dere. Han som Gud oppreise fra de døde og som vi er vitner om." (Apgj 3,15)

Så - i Apostlenes gjerninger kapitel fire møter vi reaksjonene på - vi ville kanske først og fremst forvente reaksjoner på helbredelsen - men det er forkynnelsen det reageres på!

"Mens de talte til folket, kom prestene, offiseren for templet og saddukeerne over dem. De ble meget oppbrakt over at de lærte folket og at de i Jesus forkynte oppstandelsen fra de døde." (Min uthevelse) (Apgj 4,1-2)

Den gang - som nå, er det budskapet om Jesu oppstandelse, det faktum at vi tror at Jesus lever, som enkelte reagerer på. I deres øyne kan det umulig ha skjedd. Noen kan være tilbøyelige til å tro at det er snakk om en ånd, når vi sier at vi har møtt Jesus, for det er veldig akseptert i en tid hvor landets prinsesse dyrker engler. Men de avviser på det mest bestemte at Jesus faktisk lever. Det til tross for at mange, svært mange mennesker, kan vitne om at det er sant.

(fortsettes)

Lytt til solid bibelundervisning om apostelen Johannes og hans forhold til Jesus

Denny Kenaston er en forkynner jeg har lært å sette pris på over en periode nå. Han er en solid bibellærer, i tillegg er han en mann som lever i henhold til det han forkynner. Denny Keaston tilhører det anabaptistiske fellesskapet Charity Christian Fellowship i Ephrata i Lancaster i Pennsylvannia, USA. Jeg oppfordrer alle bloggens lesere som forstår engelsk til å ta seg tid til å lytte til dette viktige budskapet. Broder Denny taler om apostelen Johannes og dennes forhold til Jesus.

Martyrenes vei

Jeg ble minnet om denne salmen i dag, mens jeg arbeidet med bokmanuset til boken om anabaptistenes historie.

I Johannes 15 sier Jesus: "Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet Meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elsket sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi Jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ordet Jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt Meg, skal de også forfølge dere." (v.18-20a)

VIKTIG OPPDATERING AV MARTYRKIRKENS VENNER. 2 IRANSKE SØSTRE SATT FRI FRA BERYKTET FENGSEL. Se:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Min Jesus lever !

En tidlig kristen bekjennelse er denne:

"Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravd, og at Han sto opp igjen på den tredje dag etter Skriftene." (1.Kor 15.3b-4)

Bekjennelsen er ikke bare sentral, den er helt grunnleggende for sann kristen tro. Alt står og faller nemlig med Kristi oppstandelse!

En kristen er en som har opplevd og som tror at Jesus lever! Han er ikke lenger i graven. Kristen tro handler ikke først og fremst om etikk og moral, men om dette: Jesus lever! Som en konsekvens av Kristi oppstandelse lever vi annerledes liv i Den Hellige Ånds kraft.

Millioner av mennesker, både nålevende og mennesker som er hjemme hos Herren, kan vitne om dette: De har møtt en levende Frelser som ble deres Herre.

Hør ikke på de som hevder at Jesus er død. De aner ikke hva de snakker om. De har nemlig ikke opplevd dette livsforvandlende møte med Jesus, slik apostelen Paulus opplevde det på vei til Damaskus. Han som forfulgte menigheten like inn i døden, fikk selv et møte med den oppstandne Jesus.

Jeg er en av de mange som kan vitne om det samme. I 1972 fikk jeg møte Den oppstadne. Mitt liv har ikke vært det samme siden. Og slik at utallige mennesker opplevd og kan avlegge vitnesbyrd om. Så får de bare håne oss de som sier at Jesus er død. Vi vet noe annet. Vi har opplevd Ham i levende live!

Jeg vil klamre meg til korset - om korsets sentralitet i den kristnes liv, del 4

I den forrige artikkelen så vi på betydningen av den store forsoningsdagen i Israel. Om offerdyret som ble slaktet i alles påsyn, mens det var Øverstepresten som tok blodet og sprengte det for Guds åsyn. Vi ser et lignende eksempel på dette i beretningen om påskelammet i Egypt, og om blodet som ble utøst for å utfri Israel.

I 2.Mos 12,13 heter det:

"Blodet skal være et tegn for dere på husene der dere er. Når Jeg ser blodet, skal Jeg gå forbi dere. Plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når Jeg slår landet Egypt."

Legg merke til dette: Blodet ble strøket på dørstolpene, mens lammets kjøtt ble spist inne i huset. Dette viser med all tydelighet, slik jeg også understreket det i forrige artikkel, at blodet er ikke først og fremst for oss mennesker, men for Gud. Blodet ble jo strøket på dørkarmene og dørtreet, der de som holdt høytid inne i huset ikke kunne se det.

Watchman Nee har noe viktig å si om akkurat dette:

"Feilen ligger i at vi forsøker å fatte blodets betydning med vår forstand. Vi tror at det har med våre følelser å gjøre, og så vurderer vi på subjektivt grunnlag hva blodet betyr for oss. Men det er umulig å gjøre det slik. Blodet ble først og fremst utøst for at Gud skulle se det, og vi har bare å tro at Han godtar det. Når vi gjør det, vil vi oppleve virkelig frelse. Om vi i stedet forsøker å verdsette blodet på grunnlag av våre følelser, får vi ingen ting men blir værende i mørket. Nei, det hele er et spørsmål om å tro på Guds ord. Vi må tro at blodet er dyrebart for Gud fordi Han sier at det er det. Dersom Gud kan akseptere blodet som løsepenge og betaling for våre synder, da kan vi hvilke trygt i forvissningen om at vår gjeld er betalt. Er Gud tilfreds med blodet, må blodet være bra nok. Slik Gud verdsetter det, må også vi verdsette det. Vi må huske på at Han er en Hellig og rettferdig Gud, og at det er Han som sier at Han er tilfreds med blodet."

(fortsettes)

Ny uavhengig baptistmenighet grunnlegges i Oxford

Ved ulike anledninger har jeg skrevet om Temple Baptist Church i Tennesse, USA, hvor Charlence Sexton er pastor. I disse dager grunnlegger denne menigheten en uavhengig baptistmenighet i Albert Street i Oxford, England.

Alle vet at (bildet) er et av verdens undervisningssentra. Byens berømte universitet er bygget opp av 39 separate colleges som har mer enn 10.000 studenter. Mer enn halvparten av Englands statsministre har studert her.

I flere år har Temple Baptist Church drevet et evangeliseringsarbeid blant studenter og professorer ved flere av verdens universiteter, og har sett mange komme til tro på Jesus. Nå satser menigheten på å se en ny menighet vokse frem i England. Det er ingen tvil om at England trenger flere uavhengige og bibelkonservative frimenigheter av denne typen. Jeg vet fra før av at Temple Baptist Church i Tennessee har gode relasjoner til Metropolitan Tabernacle i London, Charles Spurgeons menighet. Men en slik menighet som dette vil også kunne få stor betydning langt utenfor Englands grenser. Det er gode kontakter fra før av mellom Norge og England, så en skal ikke se bort fra at dette også vil ha betydning for norske kristne som ønsker å stå for sannheten og bygge sine liv og sine forsamlinger på Guds ord.

Ekteparet Derrick og Julianna Morlan er utsendt fra Temple Baptist Church til England for å ha ansvar for arbeidet.

Skal korset i det norske flagget fjernes?

Dette har jeg i grunnen ventet på, og jeg har også skrevet om det ved flere anledninger på bloggen: Når kommer spørsmålene og kravene om å få fjerne korset i det norske flagget?

Den første jeg har registrert som nå offentlig stiller spørsmålet er journalist Simen Ekren i Dagbladet. I forbindelse med en artikkel om vedtaket i Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen 3. november, hvor den italienske praksisen med å ha krusifisker i landets klasserom er i strid med menneskrettighetskonvensjonen, skriver Ekren:

"Kan vi frem fram til en god debatt om korset i det norske flagget når stat og kirke skilles her hjemme?"

At det finnes krefter i Norge som vil fjerne et hvert spor av en 1000 årig kristen tradisjon, har vi til fulle fått erfare under den rød-grønne regjeringen. Den har vært på kollisjonskurs med kristne verdier og Guds ord siden den kom til makten, og har nok ikke tenkt å gi seg med det. Men det finnes også andre som vil den kristne tro til livs. Og da er nok flagget og fedrelandssalmen det neste som skal angripes.

Jeg tror de aller fleste nordmenn synes Norge har et vakkert flagg. Men noen hater korset mer enn noe annet. Det vil vi nok merke i tiden fremover.

Kanskje er Dagblad-journalisten forut for sin tid, men at denne debatten kommer, det gjør den. Det er bare et tidsspørsmål.

Rumenske og ukrainske ungdommer samlet til bønnekonferanse

Forrige helg ble det arrangert en to dagers bønnekonferanse for ungdommer i Chernivski regionen i Ukraina. Ungdommer fra både rumenske og ukrainske baptistmenigheter kom sammen til bibelundervisning og bønn. Det ble bedt mye for et åndelig gjennombrudd for Chernivski regionen, men ungdommene opplevde også en sterk nød for å be for Russland og Asia. Ikke minst de områdene av Sentral-Asia hvor mange baptister blir forfulgt og trakassert for sin tro.

Ungdommene som deltok på bønnekonferansen benyttet også anledninngen til å evangelisere etter at konferansen var over. De gikk ut på gatene og delte ut traktater og varm tea.

Det er veldig inspirerende å se hva Gud gjør i Ukraina for tiden. Mange mennesker blir frelst og det er vekkelser flere steder. Ekstra stor glede synes jeg det er når ungdommer setter av en helg for å be sammen! Da er det noe på gang! La oss be for disse flotte ungdommene i de rumenske og ukrainske baptistmenighetene, at de må oppleve at ilden fortsetter å brenne!