Trærnes profetiske betydning, del 5

 Den siste artikkelen i serien om 'trærnes profetiske betydning', handler om en forunderlig historie fra 1.Mos 18, som jeg ikke skal gå nærmere inn på her, bare stanse ved det første verset: "Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen."

Terebinten er et vanlig tre i Israel og Midt-Østen. Den ligner på et furutre, har tykk stamme og grener som brer seg vidt utover. Her beskrives en lund, og Abraham hadde funnet et skyggefull ly her og slått opp teltet sitt.

Mamre ble for Abraham det kelterne kalte 'a thin places' - 'et tynt sted', et sted der hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Mamre var et slik sted. Et sted der Gud åpenbarer seg. Det finnes mange slike steder rundt om i verden. Man merker det med det samme man kommer dit. Et guddommelig nærvær. Jeg har ei bønnekoie, den fikk navnet Mamre etter hendelsen i 1.Mos 18, ei lita arbeidsbrakke inne i skogen, var et slikt tynt sted. Her kunne jeg tilbringe tid i stillhet og bønn langt unna folk. Nå er jeg ikke i stand til å komme dit lenger på grunn av parkinson. Andre må overta. Men så lenge det varte var dette et godt sted å være. Vi trenger alle et slik sted å trekke oss tilbake til. Et lønnkammer, kalte Jesus det. Et sted hvor du kan lukke døren og være alene med Gud. 

Salme 1 beskriver et slikt menneske. Et menneske som er alene med Gud: "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,1-3) 

I Salme 92,13-16 heter det: "Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han. De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham."

Trærnes profetiske betydning, del 4

 I Jesu eskatologiske tale i Luk 21 gjengis det et ord som handler om trær: "Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. Sannelig, sier jeg dere: Denne slekt skal ikke forgå før det er skjedd alt sammen." (Luk 21,28-32) 

For en tid tilbake hørte jeg en tale av Emanuel Minos over dette bibelordet som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Disse notatene er i all hovedsak bygget på denne talen. Emanuel Minos tolket 'fikentreet' som en nasjonal blomstring som skal finne sted i det jødiske folk og blant andre folk før Jesu gjenkomst. Jødefolket er menneskehetens størst mirakel. De ble spredt over hele verden. Hvis du tar et folk og sprer det på denne måten, så forsvinner det. Etter 2000 år med adspredelse, lidelse, sorg, pogromer, Holocaust så finner vi jøder som taler flytende hebraisk med dialekt! Det er forsket op dette, og man har funnet ut at når jødene kommer tilbake til sitt land, så oppstår de samme dialektene på de samme stedene som for 2000 år siden. 

Her bruker Jesus fikentreet som et bilde på jødefolket.

"Så snart de springer ut..." Jødene vender tilbake til Løfteslandet. Et tre som har vært, men som nå springer ut på nytt! Når dere ser dette, da skal dere vite at sommeren er nær. Da taler Jesus om sin gjenkomst. Men han sier mer: "...og alle trær..." 

Israel ble til i 1948. I 1947 ble India fritt, og så går det slag i slag. Så kommer Indonesia, så nasjon etter nasjon. Alle trær begynner å spire! Fra 1948 har 14 nasjoner blitt frie i Midt-Østen. Vi har 40 nasjoner i Asia. 40 nasjoner i Afrika og Sør-Amerika. Det går 30 år. "Denne slekt skal ikke forgå før det er skjedd alt sammen."

Se først på fikentreet! Så på de andre trærne! I løpet av en slekt skal fikentreet blomstre og alle nasjoner! Jesu ord går i oppfyllelse.

fortsettes

Trærnes profetiske betydning, del 3

 Livets tre er første gang nevnt i 1.Mos 2, og er også referert til i Åp 22. Men vi finner også referanser til dette treet i Ordspr og hos profeten Esekiel. 

Både Åpenbaringen og Esekiel beskriver Livets tre som voksende langs en elv som bærer frukt som blir til legedom for folkene.

I sine kommentarer til skapelsesberetningen skriver Toralf Gilbrant: "De to trær, Livets tre og Kunnskapens tre, er ikke symbolsk å forstå, det var virkelige trær som Gud hadde tillagt en spesiell mening. Kunnskapens tre var en prøve på menneskenes lydighet og anerkjennelse av Guds herredømme. I Guds hage kunne de fritt ete av alle trær, unntatt dette ene..." (Norsk Studiebibel, side 9)

Det er viktig å understreke at i beretningen i 1.Mos så blir ikke Adam og Eva nektet å spise av Livets tre. Det var "treet til kunnskap om godt og ondt" de ikke måtte ete av. (1.Mos 2,17)

Men Adam og Eva adlød ikke Gud, og konsekvensene kjenner vi. Gud "drev mennesket ut (av hagen), og øst for Eden satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til Livets tre." (1.Mos 3,24)

The ArtScroll's kommentar til 1.Mos forklarer dette slik, her i min oversettelse: "Til å begynne med var det ikke noe behov for å vokte Livets tre fordi Adam hadde ikke noe behov for dette treet. Han hadde jo evig liv fra begynnelsen av. Det var som å gi medisin til en sunn og frisk mann."

The Zondervan Encyclopedia of the Bible er inne på det samme: "Etter dommen over Adam og Eva på grunn av deres synd, måtte treet som gir evig liv, ikke gi et menneske som hadde syndet, å få del i det..."

I jødisk tankegang blir det satt likhetstegn mellom Torahen (de fem Mosebøkene) og Livets tre. Et eksempel på det er Ordspr 3,1 og v.18: "Min sønn, glem ikke min rettledning, ta vare på mine bud i hjertet...Et Livets tre er hun for dem som holder fast ved henne, lykkelige er de som støtter seg til henne." 

Selv om vi ikke lenger har tilgang til Edens hage, lærer Skriften oss om hvordan vi kan leve: "Den rettferdiges frukt er et Livets tre..." (Ordspr 11,30)

Åpenbaringen gir oss et fremtidshåp om helbredelse og evig liv i det den rettferdige igjen får tilgang til Livets tre: "Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene..." (Åp 22,1-2)

fortsettes

Løftene kan ikke svikte - nei, de står evig fast

 Det er utrolig spennende å leve nå - i en tid hvor så mange av Guds løfter går bokstavelig i oppfyllelse rett foran våre øyne. Jeg tenker på et profetisk ord i Apg 15,15-16: "Og med dette stemmer profetenes ord overens, som det står skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. De nedbrutte av dem vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren..." 

I rundt 3500 år har Israel vært jødenes land. Men de har også vært i eksil i Egypt og Babylon. Romerne spredte dem utover hele verden. Men på 1800-tallet startet den tredje tilbakevendingen som resulterte i opprettelsen av staten Israel den 14.mai 1948. Det er oppfyllelsen av Guds profetiske ord: "Hvem har hørt slike ting? Hvem har sett slike ting? Kommer et land på en dag..." (Jes 66,8) Ja, Bibelen har sannelig rett. Jesus sier: "Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer." (Joh 14,29)

Siden 1948 har jødene kommet tilbake til sitt eget land i stort antall: "...Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land. Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra deres urenheter og fra deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere.." (Esek 36,22-26)

Nå er Israel i krig, og det med alle terroristers mor, Iran. Dette er en tid hvor vi må intensivere bønnekampen for Israel. Aldri har det vært viktigere å be for Israel enn nå, og jeg vil oppmuntre mine lesere til å be for Israel daglig. Israel kjemper nå en kamp, ikke bare for sin egen eksistens, men for den frie verden. Iran må aldri få seg atomvåpen, heter det i slutterklæringen fra G7-toppmøtet. Lederne for dette møtet sier også at Israel har rett til å forsvare seg. det er derfor med undring og sterk uro jeg merker meg ordene til statssekretær Andreas Kravik (Ap) til NRK: "Vi kan ikke akseptere at stater tar seg til rette på denne måten." Statssekretæren mener at Israels angrep på Iran strider mot folkeretten: "Det angrepet som Israel har initiert mot Iran, er i strid mot folkeretten. Det er farlig med tanke på regional stabilitet og global sikkerhet." Iran av alle er vel ikke akkurat den som skaper verken regional stabilitet eller global sikkerhet. Landet har sørget for å finansiere Hamas, Hesballah og andre terrorgrupper og utgjør en betudelig fare for verdensfreden. Vi burde heller takke Israel for at de gjør jobben for å sikre oss alle en framtid.

Trærnes profetiske betydning, del 2

 1.Mos 1,11 gir oss den første beskrivelsen av trær i Bibelen: "Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik." Noen vers senere, etter at menneskene var skapt, leser vi: "Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. det skal være til føde for dere." Og 1.Mos 2,8-9 summerer det hele: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode og ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt."

I disse versene lærer vi hvordan Gud la forholdene til rette for trær for å bli en velsignelse, skaffe til veie mat og sørge for svalende skygge på varme dager.

Gud skapte denne jorden til å være selvforsynt, og trærne er nøkkelelementer for å oppnå dette. Trærne sørger for mat, absorberer karbon monoksid fra atmosfæren, som igjen gir oksygen.

Faktum er at det er trær og planter som produserer omtrent 50% av alt oksygen vi trenger for å leve. Om trærne skulle forsvinne, ville livet bli vanskelig å leve på denne planeten. Luftkvaliteten ville bli sterkt berørt, mengden regn ville minske og jord-erosjon ville gjøre det vanskelig å få noe til å vokse. Gud skapte trærne med en stor livgivende hensikt.

Det finnes et historisk eksempel på hva som skjer når et land mister trærne sine. I forbindelse med Det ottomanske riket, ble det innført mange forskjellige skatter. Noen av de tingene som bøle skattlagt var trærne. I løpet av de 400 årene tyrkerne regjerte over Det hellige land, måtte de som ikke var i stand til å betale skatten hugge ned trærne. Mange som besøkte Israel kan fortelle at det var mindre enn 1000 trær igjen i Løfteslandet. Jødene som returnerte til Israel på slutten av 1800-og begynnelsen på 19900-tallet kom bokstavelig talt til et nakent, neglisjert og nærmest trefritt landskap. Landet led fra jorderosjon, med et ørkenlandskap i sør og malaria-befengte sumpområder i nord. landet kunne ikke brødfø en stor befolkning.

Gud talte til Adam og Eva og ga dem en oppgave. De skulle ta vare på hagen som Gud hadde plantet: "Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen skal du fritt ete. (1.Mos 2,15)

Gud skapte en vidunderlig selvforsørgende jord, men Han forventer samtidig at menneskeheten skal ta vare på den i samarbeid med Ham.

Guds plan ble ignorert i 400 år. Så begynte Hans folk å vende tilbake til Det lovede land. Jødene begynte umiddelbart å plante trær, drenere sumpene og kultivere jorden I dag har Israel to millioner trær. Fra dem høster de rikelig med frukt til sin egen befolkning og de eksporterer frukt til mange land verden over. Hvem husker vel ikke de saftige Jaffa-appelsinene. De er blitt et begrep.

fortsettes

Trærnes profetiske betydning

 Jeg har, så lenge jeg har levd, vært fascinert av trær og skogen, like i nærheten av mitt barndomshjem, var stedet jeg stadig søkte for lek og spenning. Jeg elsker susingen i svære trekroner, og har gått utallige skogsturer for rekreasjon og stillhet.

Profeten Esekiel taler om en tid når Gud vil bringe det jødiske folk tilbake fra nasjonene til deres hjemland - og trær er en del av den profetien! "Men dere, Israels fjell, dere skal strekke ur deres grener og bære frukt for mitt folk Israel. For det skal snart komme. For se, jeg kommer til dere. Jeg vil vende meg til dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd." (Esek 36,8-9)

Jeg ble derfor djupt grepet første gangen jeg var i Israel, og deltok i skogplanting i regi av Internasjonale kristne ambassade Jerusalem. Da var familien og jeg med på en profetisk handling.

Tu BiShvat - trærnes nyttår, er en etter-bibelsk helligdag hvor man feirer trærne. Navnet betyr den 15'de dagen i den hebraiske måneden Sh'vat, som tilsvarer januar-februar for oss. Det er den tiden av året hvor trærne i Israel begynner å skyte skudd og hvor mandeltrærne (bildet) begynner å blomstre. Vi husker vel alle de profetiske ordene fra Jer 1,11-12: "Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne tre (mandeltreet). Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det."

Israel feirer Tu BiShvat ved å plante trær, spise av frukten på trærne og lese Skriften. Enkelte steder holder man Tu BiShvat seder, en form for gudstjeneste som kombineres med et måltid med fokus på trærne og deres bibelske betydning. Oppmerksomheten rettes også mot de bibelske rådene for når men skal spise frukten av trærne. I 3.Mos 19,23-25 leser vi følgende: "Når dere kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skal dere holde deres første frukt for uren. I tre år skal de være urene for dere, og dere skal ikke ete av dem. I det fjerde året skal all deres frukt vies til Herren i en gledesfest. Først i det femte året skal dere ete deres frukt - for at de siden skal bære dess mer for dere. Jeg er Herren deres Gud."

Tu BiShvat handler om å takke Gud for den gave trærne er. Noen feirer dagen med å ha 15 forskjellige frukter og nøtter når de spiser et måltid. Jøder som befinner seg i diasporaen, feirer med å ha litt frukt på bordet fra Israel.

fortsettes 

Slipp ikke grepet om meg på den dagen

 Hvordan skal vi be når tiden nærmer seg for døden? En setning fra et dikt av fransiskaneren og poeten, Thomas av Caleno, som skrev den aller første biografien om Frans av Assisi, har fulgt meg en tid nå. Setningen er formet som en bønn, og lyder slik: "Slipp ikke grepet om meg på den dagen!" Det er en god bønn å be, selv om apostelen Paulus skriver i det åttende kapittelet i Romerbrevet: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?...For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,35 og v.38-39)

Det sies at Salme 104 i Salmenes bok i Bibelen inspirerte den hellige Frans av Assisi til å skrive det poetiske mesterverket 'Solsangen'. Det forstår jeg godt og jeg foreslår at du tar deg en pause i dag og leser denne vakre salmen. Forfatteren er ukjent, men vedkommende kjenner Gud. I 'Solsangen', skriver Frans om 'søster Død'. Jeg liker så godt Olov Hartmans gjendiktning i den svenske salmeboken. Den er ikke en ordrett gjengivelse, men den gjengir meningen så blendende vakkert: 

"Tack, Gud, för syster Död, som tar allt levande i sitt förvar. Hon för oss i sin tysta vagn en afton hem från mödans mark. Tack för alla dina under."

Biografien til Tomas av Calanos ble skrevet kort tid etter at Frans var død i 1226. Her skildrer han hvordan Frans tilbrakte sine siste dager med å prise og takke Gud og oppfordret samtidig sine etterfølgere til å gjøre det samme. Frans fulgte oppfordringen i Salme 142,1: "Jeg ropte høyt til Herren." Frans hilste så en venn som sto ham nær: "Han oppfordret selve døden, så forferdelig og avskyelig for alle, til lovsang, mens han med glede gikk henn i møte og innbød henne til å gjeste ham med ordene: "Velkommen, min søster Død."

For Frans som betraktet alt Gud har skapt som sine brødre og søstre, var selv døden et søsken som man møtte vennlig og respektfullt.

Verset om døden, som er det siste verset i 'Solsangen', er sannsynligvis skrevet mot slutten av Frans sitt liv. Det må nok forstås på bakgrunn av at han i mange år var hardt prøvet med sykdom og smerter, og tanken på døden kom nok som en befrielse. Frans ble 44 år gammel.

Det heter videre i Salme 142,1-4a: "Jeg ber til Herren om nåde. jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød. Når min ånd blir svak, kjenner du min vei.

Kirkemøtet som fjernet de jødiske røttene

 Kirkemøtet i Nikea år 325 ga oss Den nikenske trosbekjennelsen. Det er den positive siden. Men det finnes også en negativ side ved dette konsilet. Mens Apostelmøtet i Jerusalem, som beskrives i Apg 15, åpnet dørene for at hedningene kunne bli en del av den da altomfattende jødiske menigheten lukket kirkemøtet i Nikea mer eller mindre igjen for jødene.

Så det er med blandede følelse vi i år feirer 1700-års jubileet for Den nikenske trosbekjennelsen. Det åpnet dørene for voksende anti.jødiske holdninger blant hedninge-kristne i de påfølgende århundrer, ja, helt opp til vår egen tid.

Kirkemøtet førte til at kirken brøt med sine jødiske røtter, og konsekvensene av dette bruddet fikk store ringvirkninger. Det skyldtes ikke minst keiser Konstantin.

Kirken var på denne tiden en forfulgt minoritet, og ga nok etter for presset fra forfølgerne som lokket dem med frihet og fred om den bare ville tilpasse seg Keiseren og Imperiet. Men det har sin pris og selge sjelen sin! Keiser Konstantin, som regjerte fra år 306 til år 337 e.Kr, ville gjøre kristendommen til statens offisielle religion i Romerriket, oppdaget raskt at de kristne ikke var så forent som man trodde. Det var mange grupperinger som hadde ulike teologiske synspunkter over hele imperiet. Blant annet sto kirken midt oppe i en strid om Kristi natur. Var han både Gud og menneske?

Konstantin ville skape en forent kirke, med keiseren på toppen av hierarkiet, og noe av det han anså som viktig var å gjøre noe ed kalenderen. Frem til da, var det ulike tradisjoner for når man skulle markere og feire Kristi død og oppstandelse. For å sikre at kristenheten ville tjene et samlet imperium ønsket keiseren å etablere en felles kalender. 

Frem til da hadde et flertall av de kristne forsamlingene feiret påske i henhold til de jødiske høytidene. Mange kirker feiret påsken første søndagen etter den 14 dagen i den hebraiske måneden Nissan, innrettet etter 'førstefrukten' eller 'De usyredes brøds høytid' (3.Mos 23, 1-11). Andre feiret den på dagen for 14 Nissan, mens andre igjen mente at en hvilken som helst søndag i måneden Nissan ville duge. Det fantes også de som ville skille påsken fra den bibelske kalenderen og legge den til den første søndagen på våren da solen krysser ekvator.

Konstantin fant dette så forvirrende, at han kalte inn til et kirkemøte hvor hele kirken skulle være representert. Sted Nikea, dagens Iznik, like sør for Istanbul i Tyrkia. 300 biskoper kom sammen fra den 20 mai til 24 august.

Hva kalenderen angår fattet de følgende vedtak: 1.Påskedag skulle alltid være på en søndag. Påsken skulle bare feires en gang i året. Den skulle finne sted på våren, og skulle aldri feires samtidig med den jødiske påsken!

I et brev forfattet av keiser Konstantin heter det at kirken ikke skulle følge jødenes skikker, men "skille seg fra jødenes selskap, og ikke ha noe å gjøre med Kristi mordere..."

Nå må det sies at både Den nikenske trosbekjennelsen og de andre vedtak gjort på kirkemøtet i Nikea var fri for anti-jødisk retorikk, men vi finner den i de offisielle brevene fra keiser Konstantin, og han var jo kirkens verdslige overhode. Og dette var en surdeig som etter hvert skulle gjennomsyre hele kirken. Bare noen få tiår etter kirkemøtet i Nikea avslørte kirkefaderen Johannes Chrysostomos anti-jødiske og anti-semittiske holdninger, hvor han langet ut mot jødene og sammenlignet dem med villdyr "som er klare til å bli slaktet..."

Det er en tid for kirken til å gjenfinne sine jødiske røtter.

Jesu fortsatte bønneliv

 Jesus var en beder. Vi leser at han ofte trakk seg tilbake til øde steder for å be,  og at han tilbrakte hele netter i bønn. Han underviste ikke bare om bønn, men han viste i praksis hva det vil si å leve i bønn. 

Jeg har nylig lest den mektige Messias-profetien i Jesaja 53. Jeg har lest denne profetien regelmessig siden jeg begynte å lese Bibelen mer eller mindre daglig siden 1972. Denne gangen merket jeg meg særlig det siste verset, som lyder slik i Bibelforlagets oversettelse, Bibelen Guds Ord: "Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få i bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtrederne - han som bar manges synd, og han bad for overtrederne." (v.12)

Jeg legger merke til ordene: "Han bad for overtredere", og som en konsekvens av dette vil Faderen gi Sønnen "de mange til del, og sterke skal han få i bytte". Dette forunderlige ordet stemmer godt overens med ordene i Ef 4,8: "Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver." Paulus siterer her Salme 68,19. Gjennom forbønn river Jesus menneskene ut av fiendens hender. Det samme kan vi gjøre når vi ber.

Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han vr gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide." 

Men det fantastiske er dette: Jesu bønneliv sluttet ikke med hans død og oppstandelse. I Hebreerbrevet heter det nemlig: "Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem." (Hebr 7,24-25)  Dette stemmer godt overens med ordene til Paulus i Rom 8,34: "Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss." Hvilken trøst!

Sommergave til Kristi himmelfartskapellet

 Det er ikke ofte vi ber om en gave til driften av Kristi himmelfartskapellet. Men vi har behov for å fornye solcellepanelet, som gir oss lys til å kunne holde våre gudstjenester og vi trenger penger til å trykke et nye liturgihefter. Målet er nå samle inn 20.000 kroner.

Vil du gi en enkeltgave eller kunne du tenke deg å bli månedlig giver, så kan du bruke VIPPS 934917 eller kontonummer: 1520.03.27982.

På forhånd takk.

Foto: Kurt Urholt

Da Gud talte til meg

 På grunn av sterke smerter fikk jeg jeg ikke sove natt til 2.pinsedag. For å prøve å få oppmerksomheten over på noe annet slo jeg på TV-apparatet og sjekket om det var noe jeg kunne se på, og stanset opp ved en kanal som viste en film om russiske fengsler og fangeleire. Det var passe deprimerende og passet godt til den sinnsstemning jeg var i. 

Det som skulle skje var jeg lite forberedt på! Jeg ble grepet av en djup nød for disse fangene, og for Russland, og begynte å be. Da husket jeg på at et bibelord hadde kommet til meg på 1.pinsedags morgen. Det var ordene fra profeten Jeremia 22,29: "Land, land, land, hør Herrens ord!" Når jeg leste dem ble jeg berørt av Den hellige ånd, og jeg sa: hva vil du meg nå? Svaret uteble. Nå kom disse ordene tilbake til meg, med styrke.

Plutselig var jeg tilbake i td, til en av mine reiser til Russland. I forbindelse med den reisen ble jeg, sammen med en gruppe russiske og norske kristne, invitert til å besøke et fengsel med høy sikkerhet i den regionen vi befant oss. Det fantes en liten menighet der, bak murene, bestående av fanger som hadde kommet til tro på Jesus. Det var tidligere tyver, voldtektsmenn og drapsmenn. De hadde begynt et nytt liv med Jesus som Frelser og Herre.

Vi ble sluset gjennom den ene boltede døren etter den andre, til vi kom inn i en sal, hvor det satt en stor gruppe fanger. Jeg skulle tale. Fengselsledelsen som var tilstede, hadde gjort det uttrykkelig klart at det ikke måtte være noe fysisk kontakt mellom fangene og oss. Rundt om i salen var det plassert fengselsvakter med maskinpistoler. Da jeg var ferdig med å tale falt Guds Ånd, og flere av fangene reiste seg og begynte å gå fremover. De ville bli bedt for! Hva gjør vi nå, tenkte jeg. Ville vi bli hindret av vaktene? Det skjedde ikke. En etter en kom de stille fram og vi ba for dem. Det er et av de største og mest gripende øyeblikkene jeg har vært med på. Atmosfæren snudde i fengselet.

Nå kom alt dette tilbake, og jeg ble grepet av sterk nød til å be for Russland og de russiske fangene. Landet trenger desperat vekkelse. Mange sitter fengslet på grunn av alkoholisme og vold i nære relasjoner. Selv vil jeg intensivere forbønnen for Russland i tiden framover, og rope ut Jeremia 29,22 som en profetisk forbønnshandling. Er det flere som vil bli med? Det er bare bønn som kan endre situasjonen i Russland, få slutt på den blodige krigen mellom Russland og Ukraina, styrte det despotiske regimet, og skape fred.

Billedtekst: Fra en russisk fangeleir.

Glede for ditt ansikt

 Jeg sitter i stua på 1.pinsedag og leser Peters pinsepreken, slik Lukas gjengir den, og blir heftig begeistret! Det er spesielt en setning som griper tak i meg: "Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 22,28)

Peter siterer fra Salme 16, som har en litt annen ordlyd i den hebraiske teksten: "Du lærer meg livets vei, hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd." (v.11)

Glede og Den hellige ånd er uadskillelige. De er synonymer. I Romerbrevet konkluderer Paulus med dette: "For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd." (Rom 14,16)

Hos profeten Jesaja leser vi disse ordene: "Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder." (Jes 12,3)

Jesus er: "salvet med gledens olje", i følge Hebreerbrevet: "Derfor, Gud, har din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre." (Hebr 1,8. Norsk Bibel 88/07) Gleden i Den hellige ånd skaper glede i våre liv, og Nehemja 8,10 slår fast: "For gleden i Herren er deres styrke." Denne glede er ikke avhengig av omstendighetene.

Det sikreste tegnet på at Ånden er tilstede

 Hva er det sikreste tegnet på at Den hellige ånd er til stede? Er det under og tegn? Er det Åndens kraftgjerninger? Åndens gaver er vidunderlige, men under og tegn er ikke noe bevis på at Ånden er til stede. Den onde gjør også under og tegn. Vi finner svaret i forbindelse med pinseunderet på pinsefestens dag i Jerusalem: "Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter svarte dem: Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på." (Apg 2,37-39)

Det sikreste tegnet på at Den hellige ånd er til stede, er myke hjerter!

En av Åndens oppgaver er å overbevise om synd. Syndserkjennelse kan ikke den onde etterligne, det er det bare Ånden som kan. Tilhørerne på pinsefestens dag i Jerusalem ble overbevist om sin egen synd. Det stakk i hjertet deres. De ble berørt og det førte til syndserkjennelse og syndsbekjennelse. Åndens oppgave er tresidig: den skaper tørst, den renser og den utruster. Ånden mykner våre hjerter til å ta imot, og Ånden peker alltid i en retning, på Jesus.

Åndens oppgave beskrives blant annet i begynnelsen av evangeliet etter Matteus, her gjengitt fra den norske utgaven av The message - budskapet - utgitt på Hermon forlag: "Jeg døper dere her i elven; her kan dere bytte ut det gamle livet med et liv i Guds rike. Den store begivenheten kommer senere. Hovedpersonen i hele dramaet - der jeg bare er en scenearbeider - skal tenne Guds rikes livsild i dere, Den hellige ånd i dere - og forvandle dere innenfra og ut. Han skal gjøre skikkelig rent - ha storrengjøring i livet deres. Alt som er rent og ekte, ville Han gi sin rettmessige plass fremfor Gud, alt som er falskt og tilgjort, vil Han kaste ut som søppel og brenne det med en ild som aldri slukker." (Matt 3,11-12)

Velsignet pinse!

Pratsomheten og Guds kjærlighetskyss

 Noen ord av Bernhard av Clairvaux (1090-1153) passer godt på Pinseaften: "Den hellige ånd, Han er selve kjærlighetskysset."

Det er så lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Bønnen er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende og skaper stor glede. Da avtar nemlig prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte ord. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden selv ber og Bruden gir gjensvar på: 

"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si: Kom! (Åp 22,17)

Mer trengs ikke. Dette inderlige "kom!" rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel.

Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: "Dra meg med", og Jerusalems døtre svarer: "Vi vil løpe etter deg." (Høy 1,4)

'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56) 

Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Gudsnærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (Forkynneren 5,1)

Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for det tause vennskapet med Herren, hvor du lytter til ham, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. For følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal gjøre. Den dårlige samvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo ha sagt så mye mer! Men intimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye. La oss lære å be av Ånden. 

Hvilende i Guds fang

 Bønnen er veldig enkel hos meg for tiden. Av og til og oftere enn før hvisker jeg bare navnet Jesus - igjen og igjen. Jeg minnes den hellige Birgitta av Vadstenas ord: 'Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg.' Det gjelder også bønnen. Jeg dras mer og mer mot stillheten og det kontemplative.

Med smertene jeg opplever nå er det ikke så mye jeg orker å formulere med leppene mine. Men navnet Jesus flyter så lett for hvert åndedrag. Ofte ber jeg også Gudsnavnet Jahve, som jeg har skrevet om tidligere. Da deler jeg Jahve i to deler, og uttaler det på inn og ut-pust. Det gir meg ro og smertelindring.

Men navnet Jesus - Frelserens navn, er kommet til meg som en gave. Det er blitt så dyrebart for meg. Jeg griper rundt gripekorset mitt og hvisker dette navnet igjen og igjen. Da hender det jeg sovner, og jeg våkner hvilende i Guds fang.

Jesus har tro på deg

 Det er en setning fra en bok av John Mark Comer som ikke vil slippe tak i meg. Den lyder slik: 'Før de trodde på Jesus, hadde han tro på dem!'

Jesus så lenger enn alle andre når han valgte ut sine disipler. Han så deres framtid. Ikke slik de var, men slik de skulle bli. Jeg hadde nok ikke valgt flere av de tolv om jeg skulle ha valgt, men Jesus så potensialet i dem, og han visste at de ville bli formet i samværet med ham. Jeg gleder meg over at Gud velger det som ingenting er til å bli det de er kalt til å være fra unnfangelsen av. I dag gleder jeg meg over at Jesus er bestevennen min. Til ham får jeg komme akkurat slik jeg er. Så sørger han for at jeg en dag blir mer lik ham.

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 17

 Vi har sett det på TV, særlig i amerikanske filmer med scener fra en rettssal eller ved presidentinnsettelser: Den ene hånden plassert på Bibelen og den andre hånden hevet med håndflaten. Man avlegger ed på å fortelle sannheten, og bare sannheten, "så hjelpe meg Gud".

Egentlig er det noe absurd at det er Bibelen man bruker, for det strider mot det Jesus ettertrykkelig sier: En Jesu etterfølger kan ikke avlegge ed eller sverge ved noe som helst!

"Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde. (Matt 5,33-37)

De første kristne tok disse ordene på ramme alvor, og det skapte store problemer for dem, og for noen endte det med martyrdøden. Som det også gjorde med anabaptistene på 1500-1600-tallet. For anabaptistenes del ble dette nedfelt blant annet i den såkalte Schlitheim-bekjennelsen fra 1527 som består av syv punkter. Her heter det i punkt fire og syv, her i min oversettelse: "Kristne skal ikke ta del i krigens voldsutøvelse, selv ikke i selvforsvar, men i stedet følge Jesu eksempel...Kristne skal ikke avlegge ed, da de er unødvendige og fører til falske løfter."

Vi ser denne radikalt annerledes måten å leve på tydelig i de opptøyene Lukas beskriver i Apg 17,6-9: "Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn og ropte: Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus."

Det holder med ja eller nei, sier Jesus, alt ut over dette er "av det onde". Det er Jesu egne ord. Tydeligere kan det ikke sies. Derfor kommer en Jesu disippel på kollisjonskurs om han eller hun må avlegge ed og må derfor velge hvor de har sin lojalitet.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 16

 Tekst: Matt 5,21-26.

Jesus peker på en radikalt annerledes vei i Bergprekenen enn denn verdens måte å tenke og handle på! Det er en vei som går motstrøms.

Jesus understreker dette selv med ordene: "Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere..." Det er en ny og høyere standard.

Det er vanskelig å snakke om Kristi vei i Matt 5,21-26 fordi vi alle berøres av den og møter oss selv i døra. For den er Lammets vei, den veien profeten Jesaja beskriver i Jesaja 53,7: "...lik et lam som føres bort for å slaktes..."

For hvem har vel ikke i sinne eller frustrasjon kalt et medmenneske en "idiot"?

Lammets vei er annerledes. Apostelen Peter utdyper dette i sitt første brev, i 1.Pet 2,21-23: "Det er jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig."

"Veien i Lammets spor" er et tema som går igjen, ikke minst hos Johannes: "Det er de som følger Lammet hvor det enn går". Å gå i Lammets spor betyr å etterfølge Jesu eksempel i livet, å leve i overenstemmelse med hans ord og å søke å gjøre hans vilje.

"Du skal ikke slå ihjel" er et av de ti bud. Jødene praktiserte det bare i det ytre. Jesus sier at synden sitter like mye i hjertet som i selve gjerningen. Bare det å være sint på sin bror er en synd som faller inn under dommen. Det fantes foretreelser som ble påtalt innenfor den lokale domstolen, og det fantes grove forbrytelser som måtte opp for Det høye råd i Jerusalem. Meningen med Jesu ord er at den som blir sint og fornærmer en annen, gjør seg skyld som er like alvorlig og straffbart. Jesus mener vi er skyldige innfor Gud, og for Guds domstol.

Derfor er det så viktig å tilgi og forsone seg dersom man vet at man har blitt uvenn med noen. Det går ikke an å komme med sin offergave til Gud om man ikke vil gjøre sitt for å bli forsonet med sin bror. Dette ordet gjelder ikke bare offergaver, men når vi ber og lovpriser Gud. Vi kan ikke gjøre det med harde og uforsonlige hjerter. Her trenger vi alle nåde og Guds hjelp. Dette er ikke noe vi klarer selv. "Ta vare på hjertet ditt, for livet utgår fra det", leser vi i Ordspråkene. Uforsonligheten stenger veien til Gud, her i tiden og når vi står for Kristi domstol. Mens vi ennå er på veien gjelder det å forsone seg.

fortsettes

Kjærlighet til alt Guds folk

 Mens jeg fortsetter med å forberede nye tekster til serien om Bergprekenen, har jeg fortsatt å dvele litt lenger ved det lille personlige brevet apostelen Paulus skrev til den som han omtaler som sin "kjære venn og medarbeider Filemon" (v 1). 

Det er en setning som jeg går rundt og tenker på "...for jeg hører om kjærligheten du har til alle de hellige..." (v.6).

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og den gryende karismatiske bevegelsen på 1970-1980 tallet. Det kjenner jeg en djup takknemlighet for. Sarons dal (bildet) reklamerte for sommerstevnet sitt med at det var "For alt Guds folk", og var det noe både Jesusvekkelsen og den karismatiske bevegelsen lærte meg, så var det at Gud har sitt folk alle steder. Og jeg lærte meg til å sette pris på dem, enten de hadde merkelappen protestant, katolikk eller ortodoks. Jeg fant tidlig ut at jeg hadde så mye å lære, at vi har mye til felles. Ikke minst troen på Jesus.

Så har jeg vært så heldig - og velsignet - med å få gode venner blant protestanter, katolikker, ortodokse og blant kopterne. det har beriket meg, og utvidet perspektivet mitt. Jeg har også vært så heldig å få tale i mange av deres kirker og forsamlingshus.

Det betyr ikke nødvendigvis at vi ser likt på alt. det gjør vi ikke, men er man trygg i sin egen tro og overbevisning behøver man ikke å frykte en bror eller søster i et annet kirkesamfunn enn sitt eget.

Derfor kan jeg si med Filemon at jeg elsker alt Guds folk. Vi har Jesus til felles, og det holder. Vi ser kanskje annerledes på dåp og nattverd, eskatologi og eklesiologi, men de er mine søsken.

Det som knyttet Filemon og menigheten som kom sammen i huset han eide, (v.1), sammen var kjærligheten. Vi har alle noe å dele fra våre egne sammenhenger som man kan berike den andre med. Gjør det med respekt og kjærlighet.

Med Ånden som lærer

Noen tanker om evangelieteksten for Søndag før pinse, tredje rekke, som er hentet fra Joh 16,12-15: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere."

For oss som lever i tiden etter apostlene er den bibelske åpenbaringshistorien avsluttet. Det kommer ingen nye åpenbaringer etter at punktum er satt i Åpenbaringen 22,21 som er det siste verset i de kanoniske skrifter. Nye åpenbaringer som kommer i tillegg til kanon er det bare en ting å si noe om: de er alle sammen falske! Uten unntak!

Men det betyr ikke at vi ikke trenger åpenbaring og lys over Skriften! Jesus hadde mye på hjertet i dagene mellom påske og pinse. Mye han ville undervise disiplene om. Evangelisten, legen og kirkens aller første historiker, Lukas, forteller oss at: "I førti dager viste han seg for dem og talte til dem om det som hører Guds rike til." (Apg 1,3) Likevel var det noe han ikke kunne fortelle dem, og Jesus begrunner det med at de ikke var modne for det! "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå." (v.12)

Dette har vi sikkert merket selv. Skriften åpner seg gradvis opp for oss. Bibelord vi har lest gjentatte ganger, men som har vært dunkle eller som vi har lest overfladisk, får plutselig Åndens lys over seg og vi ser! Kanskje for første gang! Vi ser sammenhenger og ordene blir levende og vi undre oss over at vi ikke har sett dette før. Men vi har ikke vært modne for det. Tiden har ikke vært inne. Dette gjelder også Åndens ledelse. Ånden kan sette hindringer i veien for oss, for tiden er ennå ikke inne. Slik ledet også Ånden apostelen Paulus. Det kan du lese om i Apg 16,6-10.

"Men når Sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (v.13)

I disse versene hentet fra Jesu avskjedstale til disiplene, forteller Jesus også om det som er Den hellige ånds fremste oppgave: å herliggjøre Jesus! Med andre ord gjøre Jesus stor.

Den hellige ånd peker aldri på seg selv, men alltid på Jesus. Ånden drar oppmerksomheten mot Sønnen.