Jeg har skrevet om John Howard Yoder (bildet) ved ulike anledninger på bloggen, og kommer sikkert til å gjøre det flere ganger. Men siden dette er en serie om radikale røster i Kristi kropp, så hører Yoder absolutt med. Derfor denne artikkelen:John Howard Yoder, født 29.desember 1927 og død 30. desember 1997, var en av de mest innflytelsesrike teologer i den siste delen av det 20 århundre. Han trodde og lærte at pasifisme er uatskillelig fra kristen teologi og praksis og arbeidet utrettelig for å formidle de gode nyhetene til alle som ville lytte. Den virkelig store lytterskaren fikk han når han skrev boken: The Politics of Jesus i 1972.
Yoder er utdannet fra Goshen College, USA, hvor han studerte under innflytelsen av den toneangivende mennonite-teologen Harold S. Bender. Han fullførte så sin teologiske doktorgrad ved Universitetet i Basel i Sveits, hvor han studerte under Karl Barth, Oscar Cullman, Walther Eichrodt og Karl Jespers.
Etter 2. verdenskrig dro Yoder til Europa for å legge til rette for det humanitære hjelpearbeidet til Mennonitenes sentralkomite, og ble en av de Gud brukte for å revitalisere mennonite menighetene i Europa på denne tiden. Etter at han kom hjem til USA arbeidet han et år i grønnsaksproduksjonen til sin far.
I tiden som følger ble Yoder professor i teologi ved Goshen Biblical Seminary og Mennonite Biblical Seminary fra 1958-1961 og fra 1965-1984. Mens han underviste ved Mennonite Biblical Seminary begynte han også å undervise med Notre Dame University. Han ble også en av lærerne ved Institue for International Peace Studies. Etter sin karriere som lærer, henga Yoder seg til sin forfattervirksomhet.
Boken: The Politics of Jesus er et sterkt forsvar for kristen pasifisme og en like sterk kritikk av det Yoder kaller Konstantinismen. Han var på linje med anabaptistene i sin lesning av kirkehistorien, og argumenterte at mens de første kristne holdt seg til en kristen pasifisme, kompromiterte det fjerde århundres kirke seg med keiser Konstantin og gikk til krig. I følge Yoder bukket kirken under for Konstantinismen.
Konstantinismen er en ordning hvor kirkens holdning til vold og penger endres, og bryter med Det nye testamentes holdning til pasifisme og motstand mot rikdom, slik at man lager seg en etikk som passer til å kunne dominere og herske over mennesker som ikke bekjenner Jesus som sin Herre.
Selv om John Howard Yoder er død, fortsetter han å påvirke mange mennesker gjennom sine bøker og hans tanker om kristen pasifisme er ikke blitt mindre aktulle med årene.
28 kommentarer:
Hallo Bjørn Olav.
Du har skrevet veldig mye om pasifisme de siste ukene. Viktig tema, men jeg synes ikke det er så enkelt som artiklene gir utrykk for.
Romerbrevet sier at samfunnet skal bære sverdet, til straff for det onde. Vi lever i et velutviklet demokrati og må ta anvar for samfunnet. Å straffe det onde er Guds vilje. Må vi overlate denne jobben til de ikke-kristne, eller må vi selv være med å ta ansvar ? Ondskapen inne vårt land kan vi kanskje kalle "det lille onde". Kamp mot terrorisme, organisert kriminalitet, vold mot uskyldige og gamle osv. Jeg tror vi kristne må ta vårt ansvar og være med på dette !
Og slik også i kampen mot "det store ondet"..krigen.
Det er vondt å tenke på situasjonen noen steder i verden. Foreksempel i Kongo. Grupper av militser angriper landsbyer og masakrerer store folkegrupper.
Tenk deg du bor i en landsby med 100 personer, menn, kvinner og barn. I slike går grupper på 4- 5 soldater inn. Dreper alle menn, voldtar kvinner, tvinger barn til barnesoldater, masakrerer osv. Hadde jeg bodd der tror jeg Gud hadde kalt meg til å bære sverdet for å straffe det onde. Hadde jeg hatt våpen hadde jeg stoppet gruppen på 5 soldater, og hele landbyen min hadde overlevd !
For oss som bor her ( og for de fleste av denne bloggens lesere,) er vold omtrent bare et teoretisk spørsmål. Så vi slipper å ta stilling til spørsmålet i praksis. Men mange lever under helt andre forhold.....
Vanskelig spørsmål.
Dette er et spørsmål som opptar meg, fordi det rører ved Guds rikes kjerneverdier. Mye av vår forståelse er preget av den etter-Konstantinske tiden, hvor sammenblandingen mellom stat og kirke har ført til så mange tragedier.
Jeg er enig med deg i at det ikke er enkle spørsmål eller problemstillinger, og at det er enkelere å sitte trygt her hjemme og snakke om pasifisme. Men nå har jeg regelmessig kontakt med mange som lever under helt andre kår enn oss. Senest to ganger denne uken. Den ene fra Algerie, den andre fra Burma. De er villige til betale prisen, om det så skulle være med sitt eget liv, ved ikke å ta igjen.
Jesu ord om å elske våre fiender, er radikale. Det samme er ordene til Martin Luther: "Og om vårt liv de tar og røver alt vi har, la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få. Guds rike vi beholder."
Kirkens historie er full av eksempler på at tusenvis av mennesker tok dette på alvor.
De første kristne tok ikke del i statsmakten. Jeg forholder meg til det. Samtidig ba de for øvrigheten, det er vår oppgave.
Tror nok det kan være anderledes å tenke bare på seg selv, hva en ville gjort om en stod overfor en trussel mot eget liv. Noe annet er ansvaret for sin familie, sin "landsby", sitt land. Hva mener du om situasjonen i Kongo? Det er jo helt utrolig hvordan ondskapen kan få spillerom. Over en million mennesker er jo slaktet ned der. I eksempelet med "min landsby".... Er det da rett å la disse 5 "ture" fram og slakte ned 100 mennesker ??? (når dette kan unngås) Hvem skal bære sverdet til straff mot det onde? Hadde jeg stått rolig og sett på dette, hadde jeg følt at jeg hadde 100 liv på samvittigheten.
Og igjen Bjørn Olav: Er det bare de ikke-kristne som skal være øvrigheten i vårt demokrati. Skal vi kristne bare "rope på politi" når vi trenger det, men ikke ta ansvaret for å være del av øvrigheten selv?
Å leve i vårt demokrati kan jo ikke sammenlignes med å leve under tidligere autoritære samfunn. Vi har jo alle et ansvar for hvordan landet vårt fungerer.
Ellers tror jeg og det er viktig å radikalisere forkynnelsen. Å følge Jesus er radikalt. Men jeg tror utfordringen for oss kristne ligger på helt andre plan. Personlig tror jeg det viktigste er vårt forhold til penger (mammon)
Er ikke hjelp til våre brødre som lider, misjon osv. viktigere enn "fliser på badet og hengetoalett" (for å si det litt banalt). Og tidsbruk ? Og ansvar og delaktighet i menigheten? Tror det er her utfordringene til det radikale kristenlivet ligger idag.
Er spent på å høre hva du ville gjort om du bodde i landsbyen som skal slaktes ned...Hvem skal bære sverdet???
I følge Guds ord er det øvrigheten som bærer sverdet, ikke kirken.Det er en vesentlig forskjell. Blander vi disse får vi problemer med å leve evangeliet.
Alle apostlene led martyrdøden, med unntak av Johannes, som døde en naturlig død. Frem til keiser Konstantin døde tusener av Jesu etterfølgere. De ble slaktet ned for fote, eller døde under grusomme romerske leker. Vi leser ikke om noe opprør blant dem. De kan jo sammenlignes med uskyldige mennesker som dør i Kongo.
Kanskje kan noen liv reddes ved at noen ofrer seg? Man kan vel også hindre drap uten selv å drepe, men det er ikke sikkert at man redder sitt eget liv. I Åp 12 står det om de som "har seiret ... i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. OG DE HADDE IKKE SITT LIV KJÆRT, LIKE TIL DØDEN." (v.11)
Er ikke dette Lammets vei?
De første kristne tok ikke del Romerrikets hær. Hvorfor er demokratiet forskjellig fra dette? Som militær må du kunne drepe en annen. Når kan en kristen gjøre det? For å forsvare et stykke land? For friheten? Når ble friheten viktigere enn å lyde Gud?
Ellers er jeg enig med deg i det du skriver om Mammon. Han er en avgud, og mange er avgudsdyrkere i Norge. Men det farlig om vi begrenser en radikal overgivelse og et radikalt liv til bare det som har med penger å gjøre. Det handler vel så mye om de spørsmålene vi nå samtaler om.
Synes det er vanskelig å sammenligne romerriket med dagens demokratiske samfunn. Gjør vi det må vi jo si at vi er ansatt i "romer-riket" sikkert halvparten av bloggens lesere. Vi er kommunalt ansatte, vi er veiarbeidere, renovasjonsarb. leger, lærere,sykepleiere, politi osv. Så vi kristne er jo en del av øvrigheten. At ikke kirken skal være det er vi nok enige om, men den enkelte kristne er jo det.Så er det vel vårt ansvar å gjøre øvrigheten så god som mulig.
"Martyrenes blod er kirkens sæd"
I åpenbaringsboken snakkes det jo om å være tro inntil døden, i valget mellom å fornekte Jesus eller dø. Det er vel et helt annet spørsmål enn å "bære sverdet" mot ondskapen.?
Å være tro inntil døden innebar for de første kristne at man var tro mot sannheten. Det er tydelig at for de første generasjoner kristne - frem til keiser Konstantin - så gjaldt Bergprekenens ord, Det var for dem umulig å tjene både Gud og Mammon, og Mammon da i utvidet betydning til også å gjelde det som har med denne verden å gjøre. For dem var det å fornekte Jesus, også det å fornekte det Han hadde sagt. Jesus sa jo: "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg." (Joh 14,21) "Om noen elsker meg, da holder han mitt ord ... den som ikke elsker meg, holder ikke mitt ord." (Joh 14,23-24)
Det er forskjeller og likheter mellom Romerriket og vår virkelighet. Likheten er at også det norske samfunnet har lover som tar liv. Fosterdrapsloven er et eksempel. Vi har andre ugudelige lover, som f.eks den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven.
I aposteltiden fantes det yrker som var uforenelige med det å være en kristen. Slik er det også i dag. Problemet med vår tid er at vi tilpasser oss så godt samfunnet, og har så mange gode unnskyldninger for det vi gjør. Få er villig til å betale omkostningene med det å følge Jesus. De vil gjerne ha både-og.
For ordens skyld, Otto: Jeg respekterer at vi har forskjellig syn på dette.
Bjørn Olav
1)Hva mener du med ikke å ta del i statsmakten?? Som sagt så skal jo ikke kirken være statsmakt, men vi som kristne er jo som alle andre borgere del av den. Så hva mener du med "ikke ta del i statsmakten"?
2)I bildet fra Kongo (som dessverre er "hentet fra virkeligheten") Ville du bare sett på at dine landsbyvenner ble bestialsk drept, din kone og andre kvinner voldtatt, ungene deres masakrert.... Det er helt utrolig hvilken ondskap som utspant seg i Kongo. Ville du ikke gjort noe, og bare latt disse fem få ture fram og så fortsette til neste landsby dagene etter ?
3) "Å bære sverdet for å gjøre Guds vilje til straff", slik Paulus snakker om. Er det bare de "ikke-kristne" som skal gjøre det ????
1. Jeg forholder meg til at jeg bor i Norge, og "underordner meg myndighetene" (Rom 13,1). Det vil si at jeg er lovlydig så sant det ikke strider mot Guds ord. Det betyr at jeg ikke kan ta del i noe som bryter med f.eks Guds 10 bud. Jeg kan heller ikke avlegge ed, fordi dette klart strider mot det Jesus sier i Bergprekenen. Jeg kan ikke ta en jobb som fører meg opp i konflikter med Guds ord. F.eks - om jeg var lege - kunne jeg ikke utføre et fosterdrap. Får vi lover i Norge som begrenser muligheten til å evangelisere, må jeg lyde Gud mer enn mennesker.
2. Jeg har vel egentlig svart på dette allerede. Jeg har sagt at for å redde andres liv, må man kanskje ofre sitt eget. Og - både urkirken frem til Konstantin, anabaptistene og andre har betalt med sine liv. Ingen av dem tok igjen med sverdet i hånd.
3. Slik jeg ser det, ja. Fordi vi ikke skal ta andres liv. Noen yrker står i konflikt med den kristne tro.
Spørsmål 2.
"for å redde andres liv må vi kanskje ofre vårt eget" Mener du redde livet til de 5 melits-soldatene ? Skal ingen redde livet til landsbyen, din familie, ja alle 100 som bor der ?
Det jeg mener å si er at kanskje må jeg ofre mitt liv, for at min familie, og landsbyen, skal leve. Slikt har da hendt før, Otto. Alternativet er at alle dør. Men vi har da himmelen i vente, har vi ikke?
Bjørn Olav,
du snakker om å ofre ditt liv for at din familie og landsbyen skal leve.
Men det er jo ikke det som er situasjonen. Ved at du dør, dør din familie og hele landsbyen og. De som lever videre, er de 5 soldatene, som får gå videre og fortsette grusomhetene. !
Hvem skal "bære sverdet" mot dem?
Så i valget mellom din familie og landsby, og de 5 velger du at de 5 skal få leve og fortsette sin bestialske framferd?
Ondskapen seirer ikke til slutt. Det kommer en dom, og en oppstandelsens dag. Den sanne kirkens historie viser at kirkens sæd er martyerens blod.
Jeg tror at det at de kristne ikke ville fornekte sin Herre, men var tro til døden, var det som skapte undring, og som dermed ble til vekst for kirken.
Situasjonen i Kongo er ingen kamp (forfølgelse av de kristne, ingen får valget mellom livet eller det å fornekte Jesus) Men en kamp for å utrydde en "rase" Så det at en rase bukker under, fører overhode ikke til kirkevekst. Så det å bære sverdet i denne sammenhengen, er "Å fullbyrde Guds straff over den som gjør det onde"
Det er et onde, men å la hele landsbyen dø, og disse 5 få fortsette sin ondskap, er et større onde.
Og mange ser denne problematikken ut fra en slik synsvinkel.
Ville skrive litt mer her nå (16.oktober) for det ble jo litt vanskelig når du 15.oktober sier at de som har dette syn ikke kan få være del av den kristne menigheten. Eller kanskje jeg har misforstått ?
Jeg respekterer at du "står opp for kirketukt", det er mangelvare idag ! Men at man har en annen forståelse av Romerbrevet kap. 13, skal føre til utestengning fra den kristne menigheten, ...... ?
Mvh. Otto
Det jeg sier er at ditt syn først blir akseptert av kirken etter keiser Konstantin, slik så mange ting endret seg med sammenblandingen mellom stat/kirke. Dette synet var fremmed for den nytestamentlige forsamlingen, fordi det også er fremmed for innholdet i Bergprekenen. Slik er dette blitt forstått også av grupper opp gjennom kirkens historie som har valgt å forbli tro mot den tidlige kirkes tro og praksis. Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at de første kristne ikke gjorde motstand mot de som stod dem etter livet, og drepte dem.
Den som griper til sverd, skal falle for sverd, sier Jesus.
Bjørn Olav,
ja, det er sant: Den som griper til sverd skal falle for sverd !Med det menes vel kanskje at ingen har lov til å gripe til sverd, og om noen gjør det, så vil han falle for sverd. Øvrigheten straffer ham.
De to synene på forsvar, bunner jo i ulikt syn på deltakelse og ansvar i samfunnet. For samfunnet kan ikke følge bergprekenen, det hadde blitt kaos.
Du har skrevet mye om hva de første kristne mente om militærtjeneste. Den kjente tyske teologen Bonhoeffer sa jo det samme under nazismen i Tyskland. Og ingen kristne er vel uenig i det. Hæren i Tyskland, og "den romerske hær"(som drepte uendelig mange kristne), var vel noe ingen hverken kunne eller ville ta del i.
Og jeg tror ikke de kristne i urkirken så situasjonen på noen annen måte enn at de måtte velge fornektelsen eller døden. Noen annen mulighet hadde de vel ikke. Slik som jødene under krigen. De hadde ikke mulighet til å forsvare seg. De prøvde jo på opprør i Warszawa, men overmakten var jo altfor stor.
"Hvor lenge vil du vente hellige og troverdige Herre, før du holder dom og straffer dem som har utøst vårt blod" Åp.6.10 Dette trøsteskriftet, om Herrens seier, skulle vel være med å hjelpe urkirken til å holde ut.
Men, det var egentlig ikke meningen å fortsette samtalen om pasifismen. Det som var spørsmålet var jo utestengelse fra menigheten. Utestengelse av dem som forfekter et annet syn enn pasifismen. Mener du det ???
Nei, samfunnet kan ikke følge Bergprekenen, men vi skal, om vi vil følge Jesus. Det finnes ikke noen etterfølgelse uten å følge Jesu ord. "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud." (Joh 14,15) Dette er problemet for den etter-konstantinske kirke. Den setter staten foran Kristus i mange tilfeller. Luther manet til væpnet kamp. Han slo seg sammen med makthavere.
Som jeg skrev: den etterkonstantinske kirke ser dette annerledes enn den før-konstantinske. For den etter-konstantiske kirke er det en ære for en kristen å forsvare sitt land med våpen i hånd. Så er det spørsmålet om en skal forholde seg til den før-konstantinske lære og praksis, eller den etter-konstantinske. Det må vi svare på hver enkelt av oss. Jeg har ikke vært borti noen menighet her i Norge som har nektet soldater å være medlem av menigheten. Jeg er for tiden ikke pastor for noen menighet, så problemstillingen er ikke så aktuell for meg personlig. Jeg respekterer at du ser dette annerledes, men jeg må følge min tro og min overbevisning og den er i disse spørsmål grunnet i Bergprekenen og den tidlige kirkes tro og praksis.
Vel, mangt og mye kan nok sies om tida før og etter Konstantin.
Men, grunnen til at jeg skrev et innlegg her igjen, var dine tanker på bloggen 14.oktober, der det hørtes ut som du mente at de som ikke deler den pasifistiske tanken, skulle utelukkes fra menigheten.
Nei, tror heller ikke det finnes noen menighet som forfekter et slikt syn.
At du ikke er pastor, og ikke må ta ansvar for "kirketukt", gjør vel ikke at du ikke har et syn på saken ? Og flere som leste bloggen 14.oktober, forsto det slik at du mente dette.
Mvh. Otto
Og det svaret har jeg allerede gitt deg. Min tro og min overbevisning er knyttet til den tro og den praksis som tilhører den før-konstantinske kirke. Det fremgår av det at ingen soldat var medlem av kirken.
Men jeg respekterer at andre har et annet syn på dette.
Om vi skal nektes medlemskap i kirken er det jo utrolig alvorlig !
Hva mener du med at du respekterer et annet syn?
Ja, klart det er det. Men slik hadde det vært om du og jeg hadde vært første generasjon kristne i Israel og Lille-Asia etter pinsedagen. Med ditt syn hadde du blitt stilt på valg. Det er noe å tenke over. Hva ville du valgt da?
Jeg respekterer at det finnes to syn på dette i 2010, og jeg forholder meg til det, selv om jeg altså av overbevisningsgrunner står for den tro og den praksis som fulgte den før-konstantinske kirke.
Bjørn Olav,
mener du det er å respektere et syn, når det å ha dette synet diskvalifiserer en fra menigheten?
Ja, fordi jeg forholder meg til at vi lever i etter-konstantinsk tid, og at det er få menigheter som praktiserer dette synet. Dvs det er de som praktiserer det, og har fulgt den før-konstantinske tradisjonen.
Du er jo ikke diskvalifisert fra Den norske kirke, som du tilhører.
Men kan du svare meg på hva jeg spurte deg om?
Hadde apostelen Peter stilt meg på valg om å følge Jesus og bli en del av menigheten eller (eller hva? være soldat?)
Klart jeg hadde valgt å følge Jesus! Da hadde jeg jo visst at dette var en rett problemstilling ! At vi måtte velge det ene eller det andre !
Men slik opplever jeg det ikke idag. Hadde jeg gjort det, hadde jo saken vært enkel.
Kristne velger ikke "forsvarslinjen" fordi de har lyst til det eller synes det er det letteste.
Langt ifra. Jeg skulle gjerne vært pasifist, jeg synes det høres mye enklere ut. Man slipper førstegangstjeneste, og man slipper å dra i krig. Jeg har ingen interesse av å bære våpen og drepe. Det er en forferdelig ting. Jeg kunne mye heller tenke meg å sitte hjemme, mens mine naboer dro ut for å forsvare oss. Jeg er glad i livet mitt, har overhodet intet ønske om å gå i krig, med stor sjanse for å bli såret og drept.
Men man gjør det jo fordi man tror det er rett og en plikt. Så hadde du overbevist meg om at pasifismen er rett, hadde jeg syntes det var en lettelse !
Nei, jeg er ikke diskvalifisert fra min menighet. Å stille noen utenfor menigheten er jo alvorlig, man tar jo egentlig fra dem kristen-navnet. Så kirketukt må vel føres på et annet grunnlag enn ulike meninger om hva kirkefedrene har sagt. Og her kommer vel "Bibelens klare ord inn" ?
PS. Det nok riktig at kirkefedrene forfektet et pasifistisk syn (f.eks Origenes og Tertullian), men du finner og noen med et annet syn (Clemens Alexandrimus)
Mvh. Otto
Du hadde nok blitt stilt på valg. Derom hersker ingen tvil. Så radikalt levde de første kristne. Kan vi leve annerledes?
Jeg synes ikke et pasifistisk syn er lettere å forfekte i Norge, heller tvert om. Jeg møter kristne som kaller meg "puddingkristen" fordi jeg står for det synet jeg står for, og synes det er underlig at jeg ikke vil drepe muslimer. De synes korstogene var nødvendige, og de synes norske soldater er helter. Så det er nok dårligere tider for slike som meg.
Verneplikten har jeg ikke sluppet unna. Jeg har avtjent lengre tid som sivilarbeider enn førstegangstjenesten. 18 måneder for mitt vedkommende.
Jeg synes Det nye testamente er svært tydelig og ikke til å misforstå når det gjelder disse spørsmålene. Men det er ikke uten betydning hva de første kristne trodde og lærte om dette. Det handler jo tross alt om Apostlenes lære.
Vel, jeg ser ikke hva det som er radikalt for oss nordmenn med å være pasifister. Pasifister har overhode ikke "dårlige tider" i landet vårt. Jeg var selv inne til 1.gangstjeneste i 12mnd. Så ble jeg overbevist pasifist, noe som da innbefattet at jeg måtte inn til siviltjeneste. "Livet" som pasifist var fullstendig uproblematisk, det har ingen ting med radikale krav å gjøre, det er det enkleste. Dagens unge som sier de er pasifister, slipper vanligvis unna all siviltjeneste, det er bare plass til et lite mindretall. Så noe radikalt med pasifisme i Norge ser jeg ikke. Det er for de fleste av oss bare et teoretisk spørsmål.
Men mange etiske spørsmål er vanskelige Bjørn Olav. Bibelen sier nemlig at to ting er Guds vilje:
1. Å bære sverdet til straff for det onde. (dette er Guds vilje, og altså en god og rett ting)
2. Å vende det andre kinnet til.
Disse tingene er vanskelige å forene, men slik er det med mange ting i Bibelen !
Når vi ender opp med ulike syn på dette, skyldes det at vi ser forskjellig på det å være en del av samfunnet, og ta ansvar for det.
Men at dette skulle diskvalifisere den ene part fra å være en del av menigheten......??????
Til slutt: Jeg skiftet syn igjen når jeg ikke bare hadde meg selv å tenke på, men fikk ansvar for kone og barn. Og så ble jeg engasjert av landet Israels situasjon.
Mvh. Otto
Jeg er ikke enig med deg i at det er enkelt å være pasifist i Norge, Otto. At ikke alle kommer ut i siviltjeneste handler jo mest om de endrede forhold mht tjenesteplikt i det hele. Jeg møter liten forståelse for mitt pasifistiske syn.
Blant flere Israelsvenner møter jeg et syn jeg synes er vanskelig å forene med det vi finner beskrevet i Det nye testamente. Ofte møter jeg nærmest et hatforfold til muslimer.
Å bære sverdet er forbeholdt øvrigheten.
Det diskvalifiserte for medlemskap blant de første kristne. Teller ikke det?
Vel, opplevelser kan jo ikke diskuteres. Jeg opplevde det iallefall fullstendig uproblematisk å være pasifist. Intet offer overhode. Ingen radikalitet. At du har opplevd det annerledes, må en jo bare ta til etterretning.
Ja, det er mange uforståelige syn blandt Israelsvenner. Jeg hører ikke hjemme i denne gruppen som støtter Israel i alt, f.eks demonstrere for krigen mot palestinerene for et par år siden.
Men, jeg ser klart at landet må ha et forsvar. Og er pasifismens tanke rett, er den rett for alle, også jøder.
Ja, det er øvrigheten som bærer sverdet, og gjør Guds vilje. Og kirken som menighet, skal overhode ikke blande seg inn i dette.
Men vi lever i et demokrati, med rettigheter og avsvar. Og som sagt før: Vi kan ikke bare rope på politiet når vi trenger det, men ikke selv være villig til å gjøre jobben. Vi er en del av øvrigheten.
Men, men, men. Nå diskuterer vi pasifismen igjen.
Det det gjelder er jo setningen du skriver tilslutt: At forutsetning for medlemskap i menigheten er å være pasifist (rett tolket?) Det er faktisk første gang jeg har tenkt tanken på at jeg ikke er "verdig" en menighet, at jeg burde utelukkes..... ???
Legg inn en kommentar