Vi kan ikke studere striden rundt de hellige bildene uten å snakke om Johannes Damaskenos, eller Johannes av Damaskus. Han er Østkirkens siste store kirkefar, og ble født omkring år 675. Johannes ble født inn i en flere generasjoners innflytelsesrik kristen arabisk familie som bar navnet Mansur. I følge den helgenvita som ble skrevet om Johannes, går det frem at hans familie overvåket kalifatets finansielle administrasjon. Hans far og farfar var det vi i dag ville kunne kalle finansminister ved kalifatet i Damaskus.Takket være en solid utdannelse kunne Johannes følge i sin farfars og fars fotspor. Den første delen av sitt liv var han ansatt i det muslimske kalifatets administrasjon i Damaskus. En eller annen gang på begynnelsen av 700-tallet velger Johannes å forlate hovedstaden i det Umayyadinske imperiet (661-750) for å leve som munk. Vi vet ikke hvor gammel han er på dette tidspunktet, men han er et sted mellom 30-55 år da han begynner sitt nye liv. Enkelte forskere mener at dette skjedde rundt år 706. Årsaken til det er at kalifen al-Walid forandret på administrasjonens sammensetning, og det kan være den ytre årsaken til at Johannes valgte å ta på alvor sitt indre kall. Resten av livet kom Johannes til å tilbringe som munk i et kloster som lå nært ved Jerusalem. Foruten å være munk var han også prest og teologisk rådgiver for Patriarken i Jerusalem. Vi vet heller ikke sikkert når han dør, men vi har et referansepunkt. Den såkalte ikonoklastiske synoden i Hiereia, Khalkedon, omtaler han som død. Og den ble holdt i 754, så hans bortgang har skjedd en gang etter 750.
Johannes Damaskenos trer inn på den kristne arenaen under den såkalte billedstriden. Han kaster seg med stor iver inn i striden. Når dette skjer er han allerede munk i klosteret utenfor Jerusalem. Enkelte vil mene at det ikke var dette klosteret Johannes var munk i, men derimot i klostret Mar Saba i Judea ørkenen.
Johannes Damaskenos skulle bli en av de fremste forsvarerne av ikonene. Hans polemiske verk mot ikonoklasmen ble da også en av hovedkildene for beslutningen som ble gjort ved kirkemøtet i Nikea i 787. Kirkemøtet forsvarte de hellige bildene noe som skulle få stor betydning for gudstjenestelivet i Bysants. Nå fikk ikke Johannes selv oppleve bildenes gjenopprettelse. Mer om det i neste artikkel.
(fortsettes)
4 kommentarer:
Gratulerer med ny lay-out !
Den var fin. Før har det ofte vært litt rotete å lese tekst ved siden av bilder. Det ser jo fint ut nå !
Mvh. Otto
Takk, det er min flinke datter, som har laget den nye lay outen for meg.
Du skriver:
"Kirkemøtet forsvarte de hellige bildene".
Hva menes med "de hellige bildene"? Etter min mening er det vel ingen bilder som er hellige! Og det er vel også det Gud vil med bildeforbudet; ingen bilder eller ting må stå i veien for forholdet til Gud. Og Gud er Ånd! Ikke bilde!
Om en Kristen mister noe av sitt Gudsforhold hvis et bilde eller annen gjenstand forsvinner; DA er det grunn til å ringe med varselklokkene! Hva/hvem er fokuset? Mange klarer sikkert dette skillet, å holde bilder utenom Gudstilbedelsen, men for mange andres skyld tror jeg det er helt riktig å fraråde aktiv bruk av bilder og annet i Gudsforholdet, akkurat som ett av Guds ti bud gjør!
Hilsen
Thomas i S.
Med de hellige bildene mente man ikonene, og man mente at billedforbudet ble opphevet, slik mange andre ting ble opphevet med Kristus. Når Gud var kommet i kjød, så hadde Gud fått et ansikt, Han kunne tas på. Det er dette som er bakgrunnen for at man begynte å male ikoner og bruke dem i gudstjenestefeiringen.
Legg inn en kommentar