Troner

 Som regel bruker jeg ganske mye tid i Åpenbaringen. Jeg synes det er fascinerende og relevant for dagens omstendigheter. I Åpenbaringen 2 og 3 oppdager vi de forskjellige belønningene som gis til de som oppnår posisjonen "seiersvinner" De som er seirende over den religiøse strukturen/ånden som motsetter seg Sannheten og "troen som en gang for alle ble overlevert til de hellige."

En av de mest bemerkelsesverdige er gitt i den laodikeiske tidsalder fremhevet i Åpenbaringen 3:21 – Den som seirer, vil jeg gi ham å sette seg ned med meg på min trone, slik jeg også vant og satte meg ned med min Far på hans trone.

For et fantastisk løfte! Muligheten for å sitte sammen med Herren på hans trone gis til de som beseirer den falske ånden som etterligner kristendommen og søker å lede mennesker bort fra kunnskapen om sannheten. Det er disse som nå forberedes til å "regjere og regjere" med Kristus fra posisjonen til hans trone. Disse åndelige virkelighetene er ønskelige for dem som er født av Ånden og er åndelig anlagt.

Ingen tvil om at vi alle ønsker å høre Herren si, "godt gjort gode og trofaste tjener." Ved å forbli trofaste mot Guds åpenbarte ord vil vi oppnå den fantastiske velsignelsen. Det foregår en kamp for sannheten. Herren søker dem som har utviklet stor følsomhet og lydhørhet for hans nærvær og hans ord. Disse vil være forløperne til "tiden som kommer" og lede oss inn i denne nye tjenestemodellen som til slutt vil kulminere med Herrens gjenkomst.

​- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c). Illustrasjon: Den profetiske seeren, apostelen Johannes

Hva karakteriserer den siste menighetstiden?

Den siste menighetstiden som er fremstilt i Åpenbaringen 3, er Laodikea. Dette er tydeligvis den tidsalderen som best skildrer de siste 120 årene av kirkehistorien. I den er det en selvevaluering som finner sted som resulterer i at et folk føler at de er "rike, har blitt velstående og trenger ingenting." Likevel, innenfor den alderen er det en rest med en motsatt vurdering. De som er desperate etter Gud på et nivå få har vært vitne til.

Det er med denne gruppen Herren har forberedt seg på å gjøre noe ekstraordinært. De er ikke fornøyde åndelig, men søker noe langt utover ethvert nåværende uttrykk for Gud på jorden; Den siste dagsutgytelsen som vil resultere i den store høsten. (i de siste dager vil jeg utgyte av Min Ånd)

Jeg tror en stor del av dette vil være en demonstrasjon av oppstandelseskraft og helbredelse som aldri før har vært vitne til i kirkehistorien. En siste visning av Guds kraft som bringer oss inn i kulminasjonen av alle ting. Dette er Omega-utgytelsen.

Som Judas skildret i det tredje verset, er det de som «strider oppriktig» (for å kjempe hardt) for denne troen som en gang for alle ble levert gjennom de apostoliske fedre.

 - Paul Keith Davies/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Å bare være til for Jesus

Jeg vokste i troen, men opplevde samtidig at jeg ble slukt av en 'kirkekultur' i stedet for å være opptatt av Jesus. Jeg hadde begynt å arbeide for Jesus. Det er ikke feil å arbeide for Jesus, men det blir feil hvis vi ikke har tid til å være sammen med Ham. Jeg arbeidet for Ham, men var Jesus med i det? Jeg kan ikke huske at Han noen gang hadde bedt meg om å arbeide for Ham. Det han hadde bedt om, var at jeg skulle være i Ham og være sammen med Ham. 

Den guden jeg hadde som muslim, forventet at jeg skulle arbeide for ham, drepe, lyge, stjele og bedra på hans vegne. Men Jesus sa aldri at vi skulle arbeide for Ham. Likevel fant jeg at jeg bare arbeidet og aldri hvilte. I Matteus 11,28 står det at Jesus sa: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg vil gi dere hvile." Hva var det jeg manglet? Jeg hadde vokst opp med en religion som tvang en til å gjøre sånn og sånn. Jeg var bundet i gammel tankegang. Derfor misforsto jeg det kirken forsøkte å si når den oppmuntrer til tjeneste. Jeg snublet fremover. Min nye tro holdt på å bli en lovreligion.

Når jeg forsøkte å gjøre en tjeneste, var det som om Jesus manglet i den, men jeg følte meg elendig uten Ham. Gleden forsvant, selv om jeg leste Bibelen hver dag, gikk til kirken to ganger i uken og hadde husfellesskap en gang i uken. Hva var problemet? En dag da jeg kom hjem, la jeg meg skuffet og motløs på sengen. Jeg sa ganske enkelt: 'Herre Jesus, jeg savner deg.' Straks etter kom Hans herlighet inn i rommet, og Han spurte: 'Maryama, gjorde du store ting for meg da jeg fant deg?' 'Nei, Herre, da var jeg i dårlig forfatning', svarte jeg. 'Hvorfor prøver du da å imponere meg med dine gode gjerninger nå?' Hjertet mitt sank i meg, og med tårer svarte jeg: 'Herre, jeg trodde du ville elske meg enda mer.'

- Maryama fra Somalia i boken: 'En ny dag gryr i Somalia', av Stig Magne Heitmann, Ventura forlag 2022, side 37-38
 

Den Hellige Ånds lengsel er å åpenbare Jesus

 Den Hellige Ånd lengter etter å åpenbare Jesus for denne verden, og Han ønsker å gjøre det gjennom et folk som har overgitt seg til Ham. Selviske mennesker kan ikke åpenbare hvem Jesus er. Overgitte mennesker kan. Derfor ser Han kontinuerlig etter overgitte mennesker, etter et ja. 

- Fra en tale holdt av Bill Johnson/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Enhetens pris

 Charles Wesley skrev et brev til George Whitefield. De vokste opp sammen. Så oppsto det teologiske uenigheter og de gikk hver sin vei. I brevet skrev han dette: "Vi elsket mer når vi visste mindre!"

Hele livet har jeg lagt merke til dette: når mennesker som elsker hverandre og står sammen i tjenesten, jo mer de vokser inn i sin tjeneste, jo mer vokser de fra hverandre. For det synes som om vi elsker mer jo mindre vi vet.

Det betyr ikke at vi omfavner uvitenhet, men at vi står ansikt til ansikt med omkostningene ved enhet. Hva innebærer det å leve? Det betyr at noe koster. Det innebærer at jeg må gi opp noen av mine rettigheter, noen kjepphester. Det betyr ikke at jeg kompromisser med sannheten.

Jeg vil oppgi min egen visjon for å verdsette det han verdsetter. Han verdsetter enhet så mye at han var villig til å utholde alt det han gikk gjennom for å gjøre det mulig at vi skulle oppleve et overnaturlig nærvær og gaver som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd nyter sammen. At vi vil erfare den realiteten når vi erfarer enhet sammen. 

- Hentet fra en tale av Bill Johnson. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er en ild

 ~Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og indre deler.

Derfor, hvis vi føler i våre hjerter kulden som kommer fra

djevelen - for djevelen er kald - la oss påkalle Herren. Han vil komme for å varme våre hjerter med fullkommen kjærlighet, ikke bare til ham, men også til vår neste, og kulden til ham som hater det gode vil flykte for hans åsyns hete.~

Hl. Serafim av Sarov/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Hva skjønnhet er

 De spurte en ortodoks kristen kvinne hva som gjorde henne så vakker, mens hun ikke brukte kosmetikk. Svaret var dette:

– For mine lepper bruker jeg sannheten.

- For min stemme bønnen.

- For mine øyne, sympati.

- For mine hender veldedighet.

- For ansiktet mitt, rettferdighet.

- For mitt hjerte kjærlighet.

De stille i landet

For en tid tilbake leste jeg en riktig hånlig og ikke så lite overbærende kommentar i et kommertarfelt i en kristelig avis. Vedkommende undret seg over hvilken 'nytteverdi' et menneske har som har valgt å trekke seg tilbake i bønn, og stillhet. Han som skrev dette skulle bare visst! 

Jeg takker virkelig Herren for de mange Han har kalt til et tilbaketrukket og stillferdig liv. Tenk hvilken innsikt de får i Kristi mysterium og Kristi lidelsessamfunn, de bønnesvarene de opplever, de daglige erfaringene av Herrens nærvær, velsignelser uten tall. De lever enkle liv, er bofaste og reiser sjelden. De er ukjente for de fleste, men de bærer hele lokalsamfunn og land  i deres forbønner. De er de stille i landet. Den beønning som venter dem, er stor.
 

Hva er ditt motiv

 "Det eneste akseptable motiv for Gud, er at alt skjer til Guds ære. Mye av det som skjer i kirken i dag, gjøres av mennesker for deres egen ære. Kirkens største problem er personlige ambisjoner. Den største kirken, den lengste adresselista, flest helbredelser. Alt vil bli brent opp, fordi motivet er galt." 

- Fra en tale av Derek Prince, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Tilstanden i dagens kirke og veien videre

 "Jeg sørger over at størsteparten av dagens kristenhet ikke lenger er underlagt Kristi herrevelde. Den er i økende grad formet av individualister som lever og tilber ifølge den rasjonalistiske egen-vilje og personlige preferanser, isteden for selvfornektelse og underordning til Den evige sannhet. 

Jeg ser dette som selve hovedkarakteristikken til den organiske menighetsbevegelsen som krever å få tolke Skriften for seg selv, ofte på bekostning av 2000 års visdom.

Vi 'hører' Gud for oss selv og står ikke til ansvar for den kunnskapen som er ervervet av dem som har gått foran oss og som er forbindelseslinjen mellom oss og evigheten. Våre åndelige ører er blokkert av humanisme og materialisme, av kulturell og politisk orientering i den grad at vi knapt kan høre Gud når vi leser Hans ord."

- Ina Steyn (Hosting the King 2023, side 16. Norsk oversettelse. Bjørn Olav Hansen)

Skjebnetid for Norge og for barnet i mors liv

 Kun fem stemmer avgjør om Norge skal få en ny abortlov! Det er nå det gjelder! Vi må kalle til målrettet og fokusert forbønn for Norge og for fosteret i mors liv. 

VG kunne fredag fortelle at Fremskrittspartiet er på vippen i det som må karakteriseres som en skjebnetid for Norge. Det er ventet at regjeringen vil legge fram et forslag om å utvide grensen for selvbestemt abort fra 12 til 18 uker i løpet av våren. Hvis Norge skal få en ny abortlov, må to ting skje ifølge VG: 

1. Arbeiderpartiets helseminister Ingvild Kjerkol må få gjennomslag i regjeringen for å foreslå en ny lov - selv om regjeringspartner Senterpartiet er imot. Det er i så fall ventet at et forslag vil bli sendt fra regjeringen til Stortinget denne våren

2. Forslaget må få flertall på Stortinget. Det vil si at minst 85 av de 169 representantene må stemme for. Partiene som er for å utvide abortloven til 18 uker - eller lenger - har 80 representanter på Stortinget.

Noen partier har i enkelte avstemninger om verdispørsmål, fristilt sine representanter. Hvis dette skjer i denne saken, kan flertallet sikres ved hjelp av utbrytere fra de andre partiene - for eksempel fra Senterpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet. Det står altså om fem stemmer. 

Be derfor for Sivert Bjørnstad, fra Frp som stemte for 18 uker da Venstre foreslo det i Stortinget i 2022. For Terje Halleland, også han fra Frp som er for utvidelse. Det samme med Morten Wold, som foreslo 14 ukers grense som en mellomløsning, men som ikke er fremmed for å gå for 18 uker. Frp nestor, Carl I. Hagen stemte ja for å utvide abortgrensen sist det ble behandlet i Stortinget. Han vil ikke svare hva han vil stemme nå. Silje Hjemdal, har ikke bestemt seg ennå, mens Stortingets 2. visepresident Himanshu Gulati går inn for å utvide abortgrensen til 18 uker. Be om at alle disse fem representantene fra Fremskrittspartiet bestemmer seg for å stemme for å beskytte barnet i mors liv og gå imot utvidelsen av abortloven.

"Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil..." (Ordspr 21,1)

Den store fasten

Den store fasten før påske begynner å nærme seg raskt. I år begynner denne store gaven Kirken har gitt oss 14.februar. 40 dager hvor fordjupning og sentrering om Jesus er det essensielle og viktige. 

Det er noen øyeblikk i livet som fester seg i ens sinn, og som man ikke glemmer. Et slikt, jeg vil kalle det et hellig øyeblikk, en gudfeldighet, da jeg sto med boken til en ortodoks munk i hendene, fotr første gang. Bokens ytre, formatet og den særdeles enkle layouten, i brunt, skal vi si, innpakningspapir, tiltalte meg. Her var det ikke noe forsøk på å selge en bok på glorete papir. Tittelen: 'Jesus - enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.' Bokens forfatter: En munk fra Østkirken. Ikke noe mer. At den var dansk skremte meg ikke. Det var noe med denne bokens enkle ytre, som tiltalte meg. Så har den også fulgt meg, gjerne som en del av den åndelige nistepakka mi, som jeg alltid har med meg i ryggsekken min. Jeg har måtte lappe den sammen etter mange års flittig bruk.

Vi skriver tidlig 1970-tall. Boken er senere kommet på norsk, med et forord av biskop Per Lønning. Han skriver at ingen vet hvem denne munken var, men der tok godeste Lønning feil. Det har lenge vært kjent at bak pseudonymet 'en munk fra Østkirken', står fader Lev Gillet (1893-1980). Han skrev en rekke bøker under dette pseudonymet, som skulle bli allemannseie i mange kristne miljøer. Det passer i grunnen veldig bra, fordi Lev Gillet var en pilegrim som på så mange måter kroppsliggjorde kirkens enhet og evangelienes grensesprengende kjærlighet. I løpet av sitt lange liv - han ble 87 år - levde han i kloster både i vest og øst, blant emigranter og hjemløse i Paris og senere i London, Beirut og Geneve.

Munken fra Østkirken ble født i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6.august 1893. Han studerte filosofi og psykologi, samtidig som det var vakt en djup lengsel i ham etter Gud. Han ble dratt mot den ortodokse tradisjonen, og levde en tid i det som vi vel må kalle en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina, for deretter å vende tilbake til Frankrike. Etter en tid i et katolsk kloster, fant han at det var ortodoks han var, men hele livet forsøkte han å bygge broer og forsone ulike kristne grupper og tradisjoner.

25.mai 1928 ble han vigslet til prest i Den ortodokse kirken, og tjente først i Europa, så Midt-Østen. Han arbeidet både som prest, omreisende predikant, retreatleder, åndelig far og sjelesørger for andre prester og biskoper.

For meg personlig er fader Lev Gillet et stort forbilde.

Om du var alene med Jesus en dag

En ortodoks munk, fader Seraphim, som nå er bosatt på den skotske øya Iona, men som opprinnelig kommer fra Moldova, utfordret meg skikkelig her om dagen! Han stilte spørsmålet: 'Hvis du hadde Jesus for deg selv en hel dag, hva ville du ha snakket med Ham om? Hvis dere to hadde hatt 24 timer sammen, hva ville du gjort? Hva ville du sagt?'

Stans litt opp før du svarer!

Hva hadde vært viktig for deg å si? Bare snakke? Få svar på ting du lurer på?

Ville du ha gått en tur sammen?

Egentlig, er spørsmålet litt underlig, sier munken fra Moldova, for Jesus er jo der sammen med oss hver dag, men du forstår sikkert hva han mener: at Jesus er fysisk tilstede, slik Han var det for disiplene. Og du fikk Ham for deg selv en hel dag. Hva ville du gjort?

Jeg kan bare svare for meg selv.

En sesong av overgang

For tiden har Herren talt til Amy og meg om at dette er en sesong med "overgang" og "å krysse over." Interessant nok, i hvert av de syv brevene til kirkene i Lilleasia, gjør Herren det tydelig at han vurderer kirkene og enkeltmenneskene.

"Jeg kjenner dine gjerninger" Åpenbaringen 2:2 "Jeg kjenner din trengsel og din fattigdom (men du er rik) Åpenbaringen 2:9. "Jeg vet hvor du bor ... Du holder fast ved navnet mitt." Åpenbaringen 2:13 "Jeg kjenner dine gjerninger og din kjærlighet og tro." Åpenbaringen 2:19 "Jeg kjenner dine gjerninger ... Levende, men du er død." Åpenbaringen 3:1 "Jeg kjenner dine gjerninger... Du har en åpen dør" Åpenbaringen 3:8 "Jeg vet dine gjerninger at du verken er kald eller varm." Åpenbaringen 3:16

Det foregår en evaluering av Ånden. Herren søker frem og tilbake for å se hvem sitt hjerte er helt hans, så han sterkt kan støtte dem i denne nye dagen. (2 Krønikebok 16:9) ​

- Paul Keith Davis/Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

La det gamle ligge!

 Å tro er å gi avkall på sin egen sikkerhet og overgi seg selt til Gud på liv og død. Gud blir din eneste garanti. Et menneske som blir kalt av Gud, inviteres til å la det gamle livet ligge og gå inn i et nytt og ukjent liv i tillit til ham.

Mange synes livet er så ensformig. Det henger kanskje sammen at de ikke tør slippe taket i det gamle. De går stadig i samme bane. Det skjer ikke noe nytt i livet hvis vi holder fast på alt vi har samlet. Klamre deg ikke fast til noe, sier Gud, gå ut av deg selv. 

Guds kall er ikke begrenset til noen få, store øyeblikk i livet. Hvert eneste øyeblikk lyder hans røst: Forlat det som har vært, stol på meg og gå inn i det nye som jeg har lagt klar for deg.

Gud vil at hele livet ditt skal være kjærlighet. Kjærlighet er å gå ut av seg selv, og det er bare mulig om du tror og stoler på Gud.

Troen vokser særlig i prøvelser og mørke. Du kjenner håpløshet når Gud kaller deg til noe du tror du ikke makter. Da kan det hende du endelig slipper taket i deg selv og kaster deg blindt i Guds armer. Når du ikke kan vente deg noe av deg selv, da kan du begynne å vente alt av Gud. 

Troen er en livsholdning som du vokser inn i, tvers gjennom kriser og problemer. Og Gud går sammen med deg, skritt for skritt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 25

Urene ånder og falske profeter

Mens Herren forkynte Israels fremtidige utfrielse, sa han: "Jeg vil fjerne fra landet både de falske profetene og urenhetens ånd som fulgte med dem" (Sakarias 13:2). Dette er ikke bare noe som skjedde for tusenvis av år siden i den bibelske opptegnelsen. Det skjer i dag.

Ordet "profet" refererer her til en person i en offisiell egenskap som er talsmannen eller taleren som representerer noen andre enn dem selv. I dag representerer noen av disse falske profetene våre politikere og villfarne ledere i Kirken. Vi har begrenset definisjonen av «falsk profet» til det som skjer i Kirken. Den har en bredere forståelse som omfatter talsmenn som snakker om ting som er i strid med Skriften og Guds hjerte og krever at vi aksepterer deres usannhet.

"Urenhetens ånd" i verset ovenfor er det som kommer sammen med ordene som ble talt av en falsk profet. Noen oversettelser bruker ordet «uren» for å beskrive denne urene ånden. Det betyr å snakke imot det som er etisk og religiøst. Dette handler ikke om en død og livløs representasjon av religion. Det er et godt og riktig uttrykk for vår tro.

Når en falsk talsmann erklærer hva som ikke er etisk eller rett, er det som følger med dem og styrker budskapet deres en uren ånd av urenhet. Denne ånden må skjelnes for å forstå dens hensikt. Det eneste målet for å avgjøre om en talsmann er en falsk profet, er Guds sannhet uttrykt gjennom Hans ord og den skapte orden. Det handler ikke om hva som stemmer overens og stemmer overens med feilslått menneskelig logikk eller utseende. Bare det å kjenne sannheten vil tillate oss å avgjøre om vi hører en profet med et sant budskap eller en falsk en som ønsker å omslutte sinnet vårt med en uren ånds forvirring.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)​

Antisemmittismens gift må bekjempes

 "Antisemittismen i si noverande form er ein kulturell arvesjukdom i den vestlege tradisjonen, ei gift som følgjer oss som ei mare frå ei fjern fortid til ei ukjend framtid, og som må nedkjempast på nytt og på nytt i kvar generasjon og i kvart sekel. Røtene til antisemmittismen kan vi aldri gjera nok for å rive opp."

- Edvard Hoem, forfatter (bildet), i avisen Klassekampen, lørdag 3.februar 2024. Foto: Wikipedia.

Hellig overgivelse

 Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus, men hvor ofte må han ikke sørge på grunn av vår troløshet! ...En vil heller gi store løfter enn å være tro i det lille. En synes bedre om sangen: "Din jeg er!" enn samfunnet med Guds lam på den blodbestenkte vei. Hvor er alle de som sang at de ville bær4e korset, forlate alt og følge Jesus? De sang som Herrens folk på den andre siden av havet: "Han er min Gud, og han vil jeg opphøye", men de har aldri kjent noe dypere ansvar for det liv som de lever. Kristus har mange bekjennere, men få etterfølgere."

- Emil Gustafson (bildet) : Samlede skrifter, bind 1: En konges brud. Filadelfiaforlaget 1962

Kristi domstol

"At leve er krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte - det er at holde dommedag over sig selv." Ordene tilhører Henrik Ibsen. Jeg tillater meg en lett omskrivning: "Å preke - det er å holde dommedag over seg selv. Som jeg skrev i onsdagens artikkel er det å forkynne Guds ord en stor oppgave og ikke minst et kolossalt ansvar. Jeg tenker på ordene fra Jakobs brev: "Ikke mange bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi skal få en strengere dom." (3,1) Vi som taler Guds ord står ikke bare til ansvar overfor menigheten, men vi står først og fremst ansvarlig for Gud. Derfor skal vi tale som Guds ord. Jeg våger ikke annet.

Bibelen taler om at vi en dag skal stå for Kristi domstol. Det er forskjell på Guds domstol, og Kristi domstol. Den som har sitt navn skrevet i Livets bok hos Lammet, kommer ikke for Guds domstol. Kristus har betalt skyldbrevet og gjort opp gjelden vår, men vi skal alle for Kristi domstol, på grunn av en helt spesiell hensikt: "For alle må vi stå fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han gjennom sitt legeme har utrettet, enten det er godt eller ondt." (2.Kor 5,10) Forskjellen på disse to domstolene er følgende: Guds domstol handler om frelse eller fortapelse, Kristi domstol handler om belønning eller tap.

Når man blir alvorlig syk er det mange ting som ikke betyr noe lenger. Ting får et annet perspektiv, en annen dybde. En dag skal jeg stå for Guds ansikt. Det er det som betyr noe. Hva kan mennesker gjøre meg? Mye. Men det som virkelig teller er om jeg frykter Gud. Jesus sier det slik: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." (Matt 10,28) Nå snakker jeg ikke om en usunn gudsfrykt, men om ærefrykten for den tre ganger hellige Gud. 

Menneskefrykten er en virkelig snare. Den kan paralysere oss, slik at vi er villige til å kompromisse med Guds ord for å tekkes mennesker. Så menneskefrykten er ingen liten ting i et kristent menneskes liv. 

"Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" Ordene er hentet fra Salme 118. Det står mer der, og sammenhengen dette ordet står i er vesentlig: "Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Herren er med meg, han er den som hjelper meg, jeg kan rolig se på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren  enn å stole på fyrster." (v.5-9)

Det at Herren er med oss er det helt essensielle. For, som apostelen Paulus skriver i Rom 8,31: "Hva skal vi da si til dette? Er da Gud for oss, hvem er da imot oss?" Hvem er Gud redd for? Videre: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (v.33)

En annen dumskap enn menneskefrykten handler om at man stoler for mye på seg selv. I Ord 3,5-8 leser vi: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Og: "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ordspr.26,12)

Når man en dag skal stå for Kristi domstol betyr det jo ingen ting hva mennesker har sagt, eller ment om meg eller deg, men om du har vært tro mot Kristus og Hans ord. Så kan vi alle svikte, men da trenger vi å ydmyke oss og be Herren om tilgivelse og la Herrenn begynne arbeidet på dreieskiven på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

Det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt er Guds nåde og Hans barmhjertighet - og å være elsket. Det som virkelig betyr noe er hva vi bygde vårt liv på. Som kristne skal vi ikke for Guds domstol, men for Kristi domsstol. Der gjelder helt andre ting: 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild."

La oss bygge våre liv på det som holder ildprøven. 

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

I gudstjenesteliturgien til Den ortodokse kirke hevnes *Kristi forferdelige domstol'. 

Svar på Jesu blikk

 Når Markus forteller om hvordan Jesus kaller de første disiplene, skriver han at Jesus fikk se Simon og Andreas, og senere at han så begge Sebedeus-sønnene (Mark 1,16 og 19). 

Jesus ser med spesielle øyne. Vi kan umulig forestille oss alt det han ser der han fester blikket på noen. Han ser mye mer enn vi. Han ser menneskets indre lengsel, synd, tro, håp og kjærlighet.

Jesus ser på deg også. Ditt dypeste indre kan møte blikket hans, og bare da kan du lære deg selv å kjenne. Ditt svar på hans blikk røper hvem du er. Møter du blikket hans med lengsel, velvilje og åpenhet? 

Da han kalte disiplene, fikk han et ubetinget ja til svar. Markus skriver at de straks forlot alt som utgjorde hverdagslivet deres - garnene sine, faren sin og hele slekten - og fulgte Jesus.

Sammenlignet med dette umiddelbare, reservasjonsløse ja ser du kanskje bedre hvor nølende du selv ofte har svart på Jesu blikk og kall. Kanskje størsteparten av livet ditt har gått forbi uten at du noen gang, dypt inne i deg selv, har svart når han har sett på deg. Kanskje du aldri har tatt deg tid til det viktigste, det du er skapt for, nemlig møtet med Jesus i ditt innerste.

Men det er ennå ikke for sent. I dag ser Jesus på deg igjen. Han ser alt som er i deg, alt det mørke, men også alt det gode og vakre som ingen ting har kunnet ødelegge. Og han venter bare på at du skal bekrefte både ham og deg selv. Det gjør du når du besvarer hans gjennomtrengende blikk og gir ham ditt ja.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 22