Det er saligere å gi enn å ta imot

Amerikaneren og antropologen Mark Gruber tilbrakte for noen år siden en tid i Bishoi-klosteret i Egypt. En dag fikk han oppleve noe, som lignet på en av historiene man kan lese om de første ørkenfedrene.

Noen pilegrimer gav en dag abbeden i klosteret en bolle med store, fine druer, fra Nildalen. Anba Serabamon var svært glad for gaven, og takket gjestene. Når de var reist gav han druene til Mark Gruber, siden han var gjest ved klosteret. Etter at abbeden hadde gått, bestemte Mark Gruber seg for å gi druene til Abuna Sidrak, som var verten for klosterets gjester, fordi han hadde tatt så godt vare på Gruber. Abuna Sidrak takket for druene, og gav de videre til sin åndelige veileder i klosteret, i takknemlighet for all den hjelp han hadde fått fra ham.

Den åndelige veilederen takket så hjertelig, og gav de videre til klosterets eldste munk i ærbødighet og respekt for hans høye alder. Han gav på sin side druene til den yngste munken i gave, for å oppmuntre ham som nylig hadde forlatt sitt hjem for å bli en del av klosterets familie.

Og slik vandret druene rundt om i hele klosteret.

En dag åpnet Mark Gruber døren til sin klostercelle. Utenfor var det en bolle rosiner. Fra en anonym giver. Gruber undret seg på om ikke rosinene var druene som pilegrimene hadde gitt til klosteret i utgangspunktet.

På en eller annen måte hadde alle i klosteret hatt gleden av å få og gi videre. De hadde lært det Jesus sa: 'Det er saligere å gi enn å ta imot'. (Apg 20,35)

Axios! Axios! Axios!

Det var sterkt å lese om den 30 år gamle syrisk-ortodokse presten, fader Basilios Nassar (bildet), som på en brutal måte ble skutt ned og drept onsdag denne uken. Fader Basilios var i ferd med å hjelpe en annen syrier som var skutt av terrorister, da de samme personene gjentatte ganger skjøt presten. Han ble liggende igjen på gaten i en halv time, og blødde ihjel.

Fader Basilios viste seg å være en sann hyrde, som ofret sitt eget liv i forsøket på å redde et annet menneske som var skadet. Han viste i praksis det Jesus underviser om den gode hyrden i Johannes 10:

'Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårend'. (v.11)

Litt senere i det samme evangeliet, sier Jesus:

'Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for fårene'. (15,13)

Når en prest blir vigslet til tjeneste i Den ortodokse kirke, og presenteres for menigheten roper menigheten tre ganger:

Axios! Axios! Axios!

Det betyr: Han er verdig!

Det samme kan sies om fader Basileios! Han er verdig til å kalles en sann hyrde. Han stakk ikke av får faren truet flokken han var kalt til å tjene, men forble på sin post. De som skjøt han kunne ikke unngå å se at han var prest. Han var iført sine presteklær. Likevel drepte de han med kalt blod i det han forsøkte å redde et annet menneske.

Under den gripende begravelsen i går var kirken Hama i Kfar Bahm fullsatt av sørgende mennesker. De sørget over en prest de var så glade i og som etterlot seg et så sterkt og levende vitnesbyrd om Jesus.

Axios! Axios! Axios!

Fader Basilios er nå hjemme hos Herren, og vil motta seierskransen for fullført løp her på jorden.

Det står om tjenesten fader Basilios hadde i 1.Pet 5,2-4:

'Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få ærens uvisnelige krans'.

Disse ordene kan sannelig sies om denne modige presten. Nå tilhører han den utallige martyrskaren hjemme hos Gud.

Syrisk prest drept i det han hjalp såret mann

OPPDATERT KLOKKEN 11.50. Se oppdatering nederst på artikkelen:

Den syriske kirken har fått en ny martyr.

Fader Basilios (bildet), født i landsbyen Kafrabhoum, og prest i Hama i Kfar Bahm, ble skutt ned og drept i går av en terroristgruppe. Fader Basilios var i ferd med å hjelpe en såret mann i al-Jarajmeh, som er et av nabolagene til Hama, da han på en så brutal måte ble drept.

Fader Basilios (Mazen Nassar), var en høyt elsket prest, svært hjelpsom og et levende vitne om Jesus. Han ble bare 30 år gammel.

Fader Basilios ble liggende en halv time før noen kom han til unnsetning. Han ble skutt mange ganger, og døde av skadene.

Han studerte teologi ved universitetet i Balamand, og var uteksaminert i 2004. Fra det året var han prest i Hama.

Evig ihukommelse!

Et liv i Guds nærvær - ikke svevende åndelighet

I dag vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe som bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize har sagt, og noe som sies om denne kommuniteten. Jeg tror mange vil finne det nyttig:

'Vi skal leve våre liv som mennesker i Guds nærvær, ikke søke åndelighet som svever oppe i skyene'. (Bror Roger av Taize)

'Vi håper at vi skaper rom her så folk kan finne Kristus, der alle elementene i evangeliet er tilstede, uten at vi legger press på noen - det er opp til folk å finne veien på egen hånd. Vi forsøker å ligne den udelte kirken slik den var i kristenhetens begynnelse: åpen, men rotfestet i den sanne tro. Vi fremmer ingen bestemt konfesjonel eller teologisk linje'. (Bror Jean Marie, Taize)

Svenske kristne tar initiativ til å kjempe mot våpenhandel

'Salige er de som skaper fred,' sa Jesus, og la til: 'For de skal kalles Guds barn'.

I dag starter en viktig to dagers konferanse i Thailand. Det er den såkalte Göteborgprosessen som står bak, sammen med Christian Conference of Asia. Deltagerne kommer fra flere land og trossamfunn i Asia, og hensikten er å få satt søkelys på våpenhandelen i regionen og få den stanset. En av drivkreftene bak konferansen er den tidligere svenske erkebiskopen, KG Hammer.

Han synes verden er absurd. Jo rikere et land blir desto mer legger man vekt på å ruste opp sitt forsvar, uansett om det finnes et trusselbilde eller ikke. Og for å kjenne trygghet vil man gjerne ha større våpenarsenal enn naboen, når man egentlig burde tenke motsatt. Til svenske Dagen sier Hammer:

"För att du ska känna dig trygg borde du försöka få din granne att känna sig trygg och det kommer grannen inte att göra om du har en massa vapen".

Han er ordfører for konferansen. Spørsmål om våpenhandel er svært aktuelle i denne regionen. Gøteborgprosjektet beskrives på følgende måte:

Ekumeniskt initiativ som startade 2001 och som samlar kristna kyrkor och kyrkliga organisationer runt frågan om vapenhandel.Tar sin utgångspunkt i den etiska dimensionen av produktion, handel och spridning av militär utrustning. Arbetar för att öka kunskapen om de etiska utmaningarna inom vapenhandel runt om i världen.

Du kan lese mer om konferansen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=295244

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk finner du nå en artikkel om Gregorios av Nazianz, en av de såkalte 'kapadokiske fedre'. Han er en av de fremste teologer som Kirken har fostret. Det gjelder ikke minst hans bidrag til å kle Treenighetslæren med ord.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 4

Jon Amos Comenius (bildet) er uløselig knyttet til De bøhmiske brødre og moravianerne. Han ble født inn i den moravianske vekkelsen i 1592, og der ble han tidlig berørt av kjærligheten til Jesus som kjennetegnet denne vekkelsen.

Nå hatet Jon Amos Comenius skolen, han led under onde og hensynsløse lærere. Han kom senere i livet til å kalle disse skoleårene for 'sinnets slaktehus'. Men dette til tross klarte han å holde ut til han var i stand til å komme inn på det Calvinistiske i Herborn.

Som en slags skjebnens ironi utdanner Comenius seg til lærer! Og i 1614 begynte han som lærer på en moraviansk skole i Prerau. Det var her han skulle introdusere de nye undervisningsmetodene som han er kjent for, og som skulle forandre en hel verdens måte å tenke skole og undervisning på. Drivkraften bak det hele var troen på at fordi alle ting ble skapt gjennom Kristus og for Ham, kunne Kristus bli sett i alt. Comenius hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og han erklærte at 'naturen er Guds andre bok'. Et kjerneord for Jon Amos Comenius var Kol 1,16:

'For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham'.

I 1618 ble Comenius pastor fo en moraviansk forsamling i Fulneck, en stilling som også innebar at han fikk ansvaret for skolen der. Snart ble denne skolen kjent over hele Moravia. Det var også på denne tiden han begynte å skrive.

Men mørke skyer begynte å samle seg over Europa, og disse kom radikalt til å forandre retningen på livet til Jon Amos Comenius. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt romersk-katolsk. Comenius fikk beskjed om at han fortsatt kunne beholde skolen. Men det var knyttet en betingelse til dette som Comenius ikke kunne godta. Han måtte forlate sine moravianske overbevisninger. Dermed ble han nektet adgang til skolen, og mistet ikke bare sin stilling, men også sitt svært dyrebare bibliotek og alle sine arbeider.

Mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million. Comenius mistet sin kone og deres eneste barn.

Den store tragedien drev Comenius i Frelserens favn. Han forstod mer hvilket enormt offer Faderen hadde vist ved å gi sin Sønn for verdens synd. Og Comenius visste at var det noe verden trengte, så var det å få del i åpenbaringen om Guds kjærlighet til menneskeheten. Han bestemte seg for å bruke resten av sitt liv til å åpenbare Ham.

(fortsettes)

Å gjøre Guds kjærlighet for verden praktisk

Den europeiske baptistføderasjonen ønsker å oppmuntre sine mer enn 13.000 medlemsmenigheter i 58 nasjonale baptistunioner, til å ta et større samfunnsansvar.

28 representanter fra 20 av de nasjonale baptistunionene som er medlem av Den europeiske baptistføderasjonen, møttes 11.14. januar, for å drøfte dette temaet. Det var International Baptist Seminary i Praha (bildet) som innbød til konferansen: 'Kirken og sosialt ansvar'. En av de som underviste var presidenten for Den rumenske baptistunionen, Otniel Bunaciu. I sine bibelstudier understreket Bunaciu behovet for en holistisk tilnærmelse til samfunnet:

- Å bygge Guds rike handler ikke bare om å adlyde misjonsbefalingen som er gitt oss av Jesus Kristus, men også om å adlyde det store budet om å elske sin neste.

Han utfordret de menighetene som har valgt å forkynne evangeliet alene, og utelatt den delen som består i praktisk nestekjærlighet. Bibelen er krystallklar når det gjelder begge deler.

- Men kristne må ikke handle ut av en form for forpliktelse, men heller drevet av kjærlighet til sin neste, sa Buniaciu.

Otniel Buniaciu var også tydelig på at slike praktiske omsorgshandlinger ikke skulle bli sett på som et middel for å få nye medlemmer. De skal gjøres fordi de har en egenverdi:

- Å bygge Guds rike handler om en pågående teologisk refleksjon for menigheten i hvordan den skal forkynne de gode nyhetene, så vel som hvordan den kan finne frem til praktiske handlinger for å elske sin neste.

Representanter for Den spanske baptistunionen gav eksempler på hvordan selv små menigheter kan drive suppekjøkken. Dette er blitt svært aktualisert i forbindelse med den økonomiske krisen landet opplever.

Presten havnet på sykehus - fikk lede politisjef til tro

I siste nr av Ljus i Öster fant jeg denne gripende historien:

Alekseij Aljoskin (bildet) er prest i Den ingermanlandske kirken i Saransk i den russiske delrepublikken Mordvinia. For noen år siden ble han akutt syk og måtte innlegges på sykehus.

- Jeg hadde store smerter i ryggen og klarte ikke å komme meg ut av senga. Jeg ringte etter sykebil, men så viste det seg at jeg hadde låst døren fra innsiden, og jeg bodde i femte etasje. De måtte derfor ringe etter brannvesenet, som firte ned en brannmann og som tok seg inn i rommet gjennom vinduet. Med hjelp av ambullansen kom jeg meg til sykehuset, hvor jeg ble satt i en rullestol, forteller Aljoskin.

Han synes selv det så nokså håpløst ut det hele, og var svært nedfor. Han gråt og spurte Gud: hvorfor?

- Da kom jeg til å tenke på noe som står i Johannes evangeliet: ' ... og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil'. (Joh 21,18)

Noe senere kommer det inn en bevisstløs mann til sykehuset. Han må dele rom med Aljoskin. Når han kom til seg selv begynte han å fortelle om sitt liv. Han holdt på nesten hele natten:

- Han fortalte at han var en pensjonert politisjef som hadde trakassert kristne på ulike måter, forteller Aljoskin, som oppdaget at mannen var svært ulykkelig.

- Jeg spurte om han noen gang hadde lest Bibelen? Det hadde han ikke, så jeg gav ham en Bibel. Han leste og gråt. Etter en stund spurte han:

- Kan Gud elske meg også? Jeg har brutt alle Hans bud.

Alekseij Aljoskin kunne fortelle den pensjonerte politisjefen om syndernes forlatelse, og siden kunne de to be sammen. Politisjefen gav sitt liv til Jesus. Etter at han var frisk nok til å kunne forlate sykehuset begynte han å gå regelmessig i kirken hvor Aljoskin er prest. Han var alltid så beveget over å ha blitt frelst og kunne få komme til kirken at han ba sine venner om å bli med. Dessverre døde politisjefen en tid etter dette.

- Men det var herlig å se hans liv mot slutten, forteller Aljoskin.

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 3

I 1467 bestemte De bøhmiske brødrene seg for å etablere en apostolisk styringsmodell. De opplevde vekst, til tross for forfølgelse. Gjennom loddtrekning valgte de tre pastorer. De tre som ble prester var Matěj sønn av en bonde, Eliáš en møller og Tůma Přeloučský en skredder som kunne latin. Matěj, som kun var 24 år ble på grunn av sin gode moralske vandel valgt til biskop. Etter valget av ledere, som skjedde i Lhotka, ble sannsynligvis alle medlemmene av De bøhmiske brødrene døpt. Årsaken til dette var at de ikke aksepterte at romersk-katolske prester skulle forvalte sakramentene.

Etter hvert skulle det bli brytninger blant brødrene. Lukáš Pražský sluttet seg til Brødrene, og ble involvert i organiseringen av dem. I 1494 overtok en gruppe under ledelse av Lukáš Pražský mer eller mindre ledelsen av De bøhmiske brødrene. Han var født i 1460 og ble etter hvert kjent for sine skrifter - om blant annet nattverden, og forsvar av Den Hellige Skrift. Lukáš Pražský eller Lukas fra Praha på norsk, ble en viktig person for utviklingen av De bøhmiske brødrene. Det regnes også som Lukáš' fortjeneste at De bøhmiske brødre oppgav sin negative holdning til verdslig utdannelse, noe som førte til at flere høyt utdannede personer ble medlem av broderskapet.

Brytningene førte til Lukas fra Praha ble valgt til biskop i år 1500, og 18 år senere ble han leder av presbyterne (eldste) i brødreskapet. Han døde 11.desember i 1528 i Mlada Boleslav (bildet) i Tsjekkia.

Martin Luther

Til tross for mange forsøk på å få lokket De bøhmiske brødrene tilbake til Den romersk-katolske kirken, lykkes ikke dette. Martin Luther forsøkte også å få dem over på sin side, men heller ikke han lykkes med det. Men etter at Lukáš Pražský døde mistet De bøhmiske brødrene sin særegne karakter, og nærmet seg mer og mer lutheranerne. Martin Luther skrev faktisk et forord til De bøhmiske brødrenes bekjennelse fra 1535.

På grunn av nye forfølgelser måtte de emigrere til Polen og til Hertungdømmet Preussen. Under trevdeårskrigen ble de nesten fullstendig utslettet, og måtte møtes i djupeste hemmelighet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på Jon Amos Comenius, som ble en viktig skikkelse i det vi kan kalle den moravianske vekkelsen.

(fortsettes)

Fremdeles uvisst hva som har skjedd med fire iranske kristne

En måned etter at sikkerhetspolitiet stormet en pinsemenighet i Ahwaz i det vestlige Iran - to dager før jul - og arresterte hele forsamlingen, barna inkludert, er det fremdeles usikkert hva som har skjedd med menighetens pastor og tre av medlemmene. De andre er blitt løslatt fra fengselet.

De fire som fremdeles holdes fengslet er pastor Farhad Sabokroh, hans kone Shahnaz og Naser Zamen-Dezfuli og Davoud Alijaniare. Vi oppfordrer bloggens lesere til spesielt å huske disse i deres bønner i tiden fremover.

Det var på lille-julaften at sikkerhetspolitiet i en vel organisert aksjon slo til mot pinsemenigheten. Samtlige som deltok på gudstjenesten ble transportert vekk fra menighetens lokale til ukjent sted. Sikkerhetspolitiet bar masker, og det rapporteres at de oppførte seg svært dårlig overfor barna som ble arrestert. De ble svært skremt av dette.

Både pastoren og hans kone lider av en blodåresykdom som gir store smerter. De skal ellers være ved god helse. De fire ble holdt i samme fengsel frem til 28. desember. Etter det holdes de adskilt på hemmelige adresser.

Stadig flere ønsker å følge Jesus i Nasaret

Hjemmet til Jesus - Kongen, baptistmenigheten i Nasaret, som jeg har skrevet om ved flere anledninger, fortsetter å vokse.

Fem nyfrelste ble tatt opp som medlemmer sist søndag, og under gudstjenesten bestemte også en kvinne som var tilstede at hun ville følge Jesus, hun også!

I dag teller den nystartede menigheten over 40 medlemmer. I forbindelse med julehøytiden besøkte menigheten flere fattige familier med pakker. Også sykehus fikk besøk. Mange arabere er blitt svært grepet av den omsorg og kjærlighet, som menigheten har vist dem gjennom disse julegaveaksjonene. Julegaveaksjonene har vært mulig å gjennomføre takket være økonomisk støtte gjennom den humanitære organisasjonen 'Ny start i Øst', med tilholdssted på Gjøvik.

Bildet er fra gudstjenesten sist søndag.

Svensk baptistpastor med i sivil ulydighets aksjon

Den svenske baptistpastoren Stefan Swärd (bildet) er med i gruppe kristne, som sammen med andre demonstranter, er villig til å ta ibruk sivil ulydighet når svenske myndigheter i dag planlegger å utvise en gruppe irakere. De vil, med hjelp av ikke-voldelige midler, forsøkte å stanse utvisningene.

- Jag kommer att vara med i Märsta. Vårt kristna engagemang för utsatta människor behöver ta sig olika konkreta uttryck, sier pastor Stefan Swärd til Dagen.

Stefan Sward har vært med på tidligere demonstrasjoner mot utvisninger, men det er første gang han deltar aktivt i sivil ulydighet ved å forsøke å forhindre at utvisningene finner sted. Menigheten han er pastor for, Elimkyrkan i Stockholm, har engasjert seg i saken ved å samle inn mat til flyktningene. Men Stefan Swärd mener at det ikke er nok:

- Som kristna behöver vi göra mer för att hjälpa människor som har det svårt. Detta är ett konkret sätt att visa vad vi tycker, sier han.

Det skal være opptil 60 irakiske flyktninger som skal utvises fra Sverige.

Personlig synes jeg det er flott at kristne engasjerer seg på denne måten. Vi burde være flere som gjør som pastor Swärd. Jesus sier i Matt 25,35: 'Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.' Og: 'Alt det dere gjorde mot èn av disse mine minstre brødre, det gjorde dere mot meg'. (v.40)

Du kan lese mer om saken her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=294855

Vil du være med på å be for Guinea-Bissau - et av verdens fattigste land?

I går startet en bønneaksjon for Guinea Bissau, som varer frem til 28. januar.

Republikken Guinea Bissau, som grenser til Senegal i nord og Guinea i sør, er en av de fattigste landene i verden. Landets befolkning sliter med sykdom, analfabetisme og arbeidsløshet. Flesteparten av landets innbyggere - 1,5 millioner - lever på eksistensnivå.

Det finnes over 27 etniske grupper i Guinea Bissau. I 1860 ble Mandinka-folket tvunget til å konvertere til Islam. Siden da har Islam blitt blandet sammen med tradisjonell folketro, hvilket også innebærer tilbedelse av ånder. I dag er det ikke uvanlig å se folk gå til moskeen for å be, for så å ofre en kylling til landsbyens ånder. Mange mennesker søker råd hos muslimske 'hellige' menn for helbredelse, beskyttende amuletter, eller for å bli spådd om deres fremtid. Dessverre er det få av dem som kan lese.

Misjonsorganisasjonen World Evangelism Crusade (WEC), grunnlagt av legendariske C.T Studd, ble startet opp i 1940, av en kvinne. Denne pionermisjonen var i de neste 50 årene den eneste protestantiske misjonsorganisasjonen som var tillatt i landet! Etter 1990 har flere startet opp et arbeid her.

The Evangelical Church of Guinea Bissau, som ble grunnlagt av WEC, har nå omlag 120 menigheter med ca 20.000 medlemmer, og over 60 aktive pastorer. Den nasjonale kirken inkluderer folkegrupper som Mankanha, Bijago, Felupe og Bayote. Visjonen til WEC er å starte opp arbeid blant Fula-folket, og folkegruppene Mandinka, Nalu og Sasu. De arbeider allerede blant disse folkegruppene, men mangler flere misjonærer. Bærer du på et misjonskall?

Utadrettet arbeid skjer gjennom kristne radiosendinger. Disse programmene går hver uke. Nytestamentet på kreolsk er tilgjengelig på kassetter, og det finnes opptak på 26 språk og dialekter. Jesusfilmen finnes også tilgjengelig på 14 språk, og brukes ofte i evangeliseringsarbeidet.

Vil du være med på å be for Guinea Bissau? Her har du konkrete bønne- og takkemner:

* Takk Gud for utviklingen av DVD program som inkluderer stammespråk, kreolsk og portugisisk.

* Be om at disse programmene skal bli lettere tilgjengelige, og at de skal føre til menighetsvekst.

* Be for det nasjonale bibel instituttet som tilbyr fire års trening for pastorer og evangelister.

* Be Herren sende ut arbeidere til Guinea-Bissau.

* Be om at Herren reiser opp bønneteam som vil være med på å åpne opp for evangeliet gjennom lovprisning og forbønn.

* Be om at Jesusfilmen vil få stort gjennomslag blant Mandinka-folket.

* Be om at Jesus åpenbarer seg gjennom drømmer og visjoner for Mandinka-folket.

* Be om at Herren reiser opp en seirende menighet blant Mandinka-folket, til sitt navns ære.

Spennende misjonsreise til mitt elskede Pskov

Siden jeg har reist en del i Pskov-distriktet i Russland, og besøkt menigheter ute på landsbygda, så er det spennende å lese denne rapporten, som jeg har forsøkt å oversette:

15. januar startet to misjonsekspedisjoner til nordvest-regionen av Russland. Misjonsteamet består av åtte personer fra ulike baptistmenigheter i St.Petersburg.

Pskov-distriktet er stort, med et areal på hele 55.300 kvadratkilometer. Mange av byene, tettstedene og landsbyene her har ingen evangelisk menighet i det hele tatt. Pskov-distriktet har grenser til både Estland, Latvia og Hvite-Russland. Det grenser også til St.Petersburg fylke, Novgorod, Tver og Smolensk. Den er den vestligste av alle Russlands føderale enheter. Byen Pskov, med sine 202.780 innbyggere, er administrativt senter for hele fylket. Den ligger ved eleven Velikaja, rundt 20 kilometer øst for grensen til Estland. Byen dekker et areal på 95,5 kvadratkilometer.

Misjonsteamet delte seg i to grupper når de ankom Pskov. Det første teamet besøkte steder som Pskov, Zaplyuse Plyussa, Struga, Velikie Luki før de vendte tilbake til Pskov. De besøkte også et sted som kalles Røde øya, som ligger helt på grensen til Hvite-Russland. Her har jeg selv vært. Dette var en av de såkalte 'hemmelige byene' under kommunist-tiden. De stod ikke på kartet. Dette var militære byer, som ofte skjulte store troppeansamlinger. Da vi besøkte stedet var vi inne på det militære området, og i et tjern der ble de første kristne på dette stedet døpt. Det var en sterk opplevelse å være vitne til. Teamet besøkte også et sted jeg ikke har vært, nemlig Pavlovsk, hvor det finnes en baptistmenighet.

Mirakelhuset i Lopatova

Det andre teamet dro til landsbyen Lopatova. For tre måneder siden ble det opprettet et rehabiliteringssenter her med åtte plasser. Historien bak dette stedet er nokså spesiell. Huset hvor rehabiliteringssenteret holder til er et vanlig bolighus. Eieren bor i den ene delen, den andre har han gitt bort til å kunne brukes 'til Guds ære'. Lokalbefolkningen likte ikke dette stedet. For tre år siden brant det ned. Og folk sa til eieren: 'Ja, nå kan du se, det skyldes nok at du gav det til baptistene!'

Men så bygget baptistene huset opp igjen, og i byggeprosessen endret folk oppfatning av både baptistene og eieren. I dag er de stolte av å ha et rehabiliteringssenter i landsbyen sin. De er vitne til de under som skjer med forkomne alkoholikere der. Og de er det mange av i Russland. Nå kaller de det Mirakelhuset.

I byen Porkhov finnes det et bedehus langs elva Shelon. Her er det så vakkert. Nesten hele byens befolkning kom hit når teamet kom på besøk. Men menigheten her har det vanskelig. Den står for tiden uten pastor, og medlemmer av baptistmenighetene i Pskov reiser hit for å hjelpe til med gudstjenestene. Kanskje du vil være med på å be om at Gud vil kalle noen til å bli pastor for menigheten her? Høsten er sannelig stor, arbeiderne få. Jeg ber om at Gud skal gi meg helse til å reise tilbake til Pskov for å hjelpe menighetene her. Jeg har lagt igjen mye av mitt hjerte i denne delen av Russland.

Bildet er fra møtet i Lovpatova.

Historiker sammeligner kampen for ekteskapet med kampen mot nazismen

Baptist-historikeren, Timothy George (bildet), sammenligner dagens kamp for livets hellighet, det tradisjonelle ekteskapet og religionsfrihet med den heroiske motstandskampen mot nazistene i Tyskland.

Timothy George, som er dekan ved Samford University’s Beeson Divinity School, sa i forbindelse med et pastorseminar 17. januar, at den såkalte Manhatten deklarasjonen, som han skrev i 2009 sammen med Charles Colson of Prison Fellowship og Robert George of Princeton University, var inspirert av Barmen deklarasjonen fra 1934. Barmen deklarasjonen var ført i pennen av Karl Barth og Bekjennelseskirken som en respons på Hitler's nasjonale kirke. Hovedbudskapet i Barmen-deklarasjonen er Jesus som Herre. Du finner en link til denne deklarasjonen nederst i denne artikkelen.

I forbindelse med seminaret, som ble sponset av Judson College and the Alabama Baptist State Board of Missions, delte Timothy George ut kopier av Manhatten deklarasjonen, som blant annet innholder en oppfordring til sivil ulydighet mot fosterdrap og samkjønnede 'ekteskap'.

'Denne deklarasjonen handler ikke om politikk, men om moral', sa Timothy George og la til: 'Den er et eksempel på hvordan kirken tar et standpunkt i viktige anliggender på tvers av skillelinjer for å søke støtte fra mennesker fra ulike politiske og religiøse overbevisninger. Jeg tror at det er dette kirken både kan og skal gjøre.

Manhatten-deklarasjonen, som er undertegnet av nesten en halv million mennesker, ble skrevet i forbindelse med 70 års jubileet til Barmen-deklarasjonen. Barmen-deklarasjonen var en respons på den sterke nasjonalistiske og antisemittiske 'Tysk-kristne'-bevegelsen som støttet Hitler.

Timothy George sa i forbindelse med seminaret at begge disse to deklarasjonene 'appellerer til Bibelens autoritet'. Han la til: 'Begge erkjenner at den kristne tro kan bli, og ofte er blitt fordreid av tilpassningen til de nåværende ideologiske og politiske overbevisinger i dag'.

I sin tale kom Timothy George også inn på de som mener at kristne ikke bør blande seg inn i disse problemstillingene:

'Enkelte hevder at kirken skulle ta et friår fra å tale til samfunnet. Hitler var lykkelig, i det minste for en tid, for å la de kristne være for seg selv, så lenge de holdt seg innenfor kirkeveggene, og avsto fra å blande seg inn i spørsmål relatert til den offentlige politikk og det ordninære livet til det tyske folk. Men både Barmen- og Manhatten deklarasjonene avviser påstanden om at det finnes områder som ikke angår Jesu herrevelde. Begge disse deklarasjonene viser til at det koster å etterfølge Jesus'.

Her er Barmen-deklarasjonen:

http://www.sacred-texts.com/chr/barmen.htm

Her er Manhattan-deklarasjonen:

http://www.manhattandeclaration.org/the-movement/leaders-list.aspx

Et apostolisk manifest, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til Art Katz (her sammen med sin danske kone Inger):

Om vår överlåtelse endast är ytlig och tillfällig, om vi har ställt oss utanför dess verkan, om det finns områden vilka vi inte vill placera under Guds hand, då uteblir den apostoliska karaktären, den församlingens styrka som fordrar respekt och erkännande bland fiendens härsmakt. Vi måste låta riskera en överlåtelse till varandra, till varandras liv, sådana vi nu är i all svaghet och till den auktoritet som Herren vill låta uttrycka mitt i denna svaghet. Ett ledarskap kommer alltid att uppvisa svaghet, men gemenskapen förser med aspekter av verkligheten vilka kompenserar denna svaghet hos får såväl som hos herdar. Vi kommer inte att kunna finna några ursäkter för att undandra oss överlåtelsen till gemenskapen och till den auktoritet som Gud har lagt ner i den genom de människor han samlat i den.

Det verkliga provet, viket visar om vi har omfattat den verklighet till vilken Gud har kallat oss består i den attityd som våra barn intar till den. Känner barnen att det vi representerar är värt deras uppmärksamhet och deras deltagande? Eller håller de fast i våra kjolar och bälten bara för att vi kräver det? Har vi nått en ställning där den verklighet vi hävdar verkligen gör intryck som något som är värt deras deltagande, istället för att vara en vuxenkultur som vi åtnjuter på deras bekostnad?

I avsaknad av denna verklighet har det blivit alltför enkelt att skapa barn- och ungdomsprogram med dess mångfaldiga uttryck i hopp om att hålla kvar dem in någon slags relation därför att den verklighet som innefattas i Guds syften och som skulle ha fört dem till verklig gemenskap undanhålles dem. Vi har inte varit villiga till den helöverlåtelse som en sådan gemenskap fordrar. Våra barn visar oss genom sitt missnöje och sin irritation att vi inte har nått fram till Guds mått och att vi inte har någon ambition att göra så. De erkänner, respekterar och reflekterar den verklighet och den närhet familjen har bestämt och gett sig till.

Om vi fattar beslut i den riktning och av den sort som angivits kommer vi att få uppleva avklädanden av det ena eller andra slaget. Vi förs in i en himmelsk verklighet som känner till ett belönande vilket gör våra förluster lätta att bära – ’vår bedrövelse, som varar ett ögonblick och väger föga, bereder åt oss, i översvinnligen rikt mått, en härlighet som väger översvinnligen tungt och varar i evighet’, 2 Kor 4:17. Gud kommer att låta oss bli prövade i vårt yrke, vad gäller vårt rykte och på många andra områden.

Församlingen befinner sig i ett upprättelsens skede, in i sådant som hörde till dess första tid. Vårt studerande av Bibeln håller på att förändras från att ha varit ett förnöjande och mentalt stimulerande intresse av uppenbarelsen. Bibelläsandet och studerandet finner ett allt rikare mått av omedelbarhet, brev och texter skrivna direkt för oss, därför att vi finner oss leva i den knivskarpa ytterligheten i den yttersta tiden på samma sätt som den första församlingen kände den.

Bibelstudier som en harmlös sysselsättning en kväll mitt i veckan – om vi nu ens uppehåller en sådan rutin – är ett mått på hur långt bort från det apostoliska sammanhanget vi förts, hän mot något av betydligt vekare karaktär. När vi återvänder till den verklighet som den första församlingen kände, då kommer gudsordet att äga övertygande styrka, förmåga att tränga igenom och ha en omedelbarhet vilket det för närvarnade inte har i våra liv. Vi kommer att föras från de traditionella bibelstudierna till att bli instruerade för ett vandrande på Herrens vägar och i ett handlande styrt av hans syften. Allt detta grundas i och utformas enligt våra val.

Den gemenskap som jag beskriver är en samfällighet som strävar efter det evigas lön och krona, som inte anser martyrskapet värt att frukta, som tvärtom ser det som ett privilegium. Om inte denna tidsålder får sitt slut i ett martyrium, tillhör vi de mest bedragna av alla. Att vänta detta springer inte upp ur ett romantiskt drömmande men utgör en realistisk beredskap inför de konsekvenser vilka följer den överlåtelse som hör ändtiden till. Den livsstil en sådan gemenskap väljer, följer ur ett realistiskt bearbetande av dessa tankar.

En gemenskap av denna sort måste i verklig mening ha skiljt sig från världens sätt och uppehålla detta avskiljande i dagligt liv. Den måste vara en medveten kontinuitet av gångna tiders apostoliskhet. Den måste bära med sig en medvetenhet om den sky av vittnen, dessa som uthärdade under allt motstånd, till och med till döds, dessa som inte fann någon lön under sin livstid, dessa som inte når fram till fullheten oss förutan. Detta är apostoliskt tänkesätt, apostolisk förståelse, apostolisk tro och apostolisk förväntan.

De bøhmiske brødre - radikale etterfølgere av Jesus, del 2

Petr Chelčický var fascinert av eiendomsfellesskapet som ble praktisert i urkirken. Han lærte at det måtte være absolutt likhet i menigheten. Der skulle det ikke være noen fattige eller rike, og årsaken til det lå i at man oppgav all eiendom og status. Dette var svært radikale toner den gang - som nå. Men Petr Chelčický holdt fast ved at denne var vanlig praksis i urkirken. Han gikk så langt at han mente kun fattige kunne være kristne.

Petr Chelčický var også tilhenger av en streng menighetstukt. Han mente at onde mennesker skulle støtes ut av menigheten. Det var gjennom å elske mennesker og se på dem som sin neste, at man ville vinne dem for Guds rike. Han fastholdt at alle typer av tvang var av det onde, og at kristne ikke skulle delta i politiske maktkamper. I boken: Om det tredelte samfunn kritiserer Chelčický adelskapet, presteskapet og middelklassen. I den beskriver ham hvordan de undertrykker vanlige folk og behandler dem "som om de var dyr". Han mest omfattende verk, skrevet i 1443 og et av hans siste, var "Troens nett". I det viser han hvordan den første menighet behandlet alle mennesker som likeverdige, og betraktet Kristus som det eneste hode for menigheten. Det var i denne boken han argumenterte med at keiseren og paven var to store hvaler som ødela troens nett, som jeg skrev om i forrige artikkel.

Chelčický la vekt på at Det nye testamente var den endelige autoritet for å få rede på hva som var Guds vilje. I motsetning til hva den offisielle kirken lærte, mente Chelčický at det fantes bare to sakramenter: dåp og nattverd. Han oppfordret alle til å lese Bibelen på egenhånd, og tolke den selv.

De bøhmiske brødrene, som først ble kalt Chelčický-brødrene skulle senere ta avstand fra Petr Chelčický' sterke understrekning av fattigdomsidealet. Kong Georg av Podiebrad (1420-1471), som var tsjekkernes eneste husittiske konge, gav Chelčický og hans trosfeller eiendommen Kunvald (bildet) som fast tilholdssted. Og det er her at De bøhmiske brødre blir stiftet i 1457. Blant stifterne var broder Řehoř og den husittiske biskopen Jan Rocycana.

(fortsettes)

Ørkenens lampe

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Makarios av Egypt, eller Makarios den store.

'Jeg leste homiliene til Makarios og sang,' skrev John Wesley.

Han er ikke en eneste som er blitt velsignet og inspirert av å lese Makarios.

Du kan lese mer om ham på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 13

Det begynner å bli tid for å trekke noen konklusjoner av denne artikkelserien. Den har vært et forsøk på å beskrive noe av den trosvandring jeg selv har gått de siste årene.

Ganske tidlig opplevde jeg et kall til bønn. I første omgang handlet dette om mitt eget personlige bønneliv. Så ble dette utvidet til et bønneengasjement for Norge, og så for Europa. Jeg ble etter hvert knyttet til European Prayer Link, et nettverk av ulike nasjonale bønneorganisasjoner rundt om i Europa. En bønnekonferanse i Praha kom til å få stor betydning for mitt liv og tjeneste. Her møttes nasjonale bønneledere til dager i strategisk og målrettet forbønn for de ulike landene som var representert. Et møte med den internasjonale bønnelederen Brian Mills, kom også til å få avgjørende betydning for meg. Han ble som en åndelig far for meg. Sammen med Arne Borgersen, grunnleggeren av Bønnetjenesten for Norge, tok vi initiativet til de første nasjonale bønnekonferansene i Norge. Den første ble holdt i Østre Frikirke i Oslo. Både kontakten med det europeiske bønnearbeidet og det nasjonale bønnearbeidet her i Norge, gjorde at kontakten mellom de ulike kirkene og kirkesamfunnene vokste frem. Jeg fikk gode venner for livet i flere av disse sammenhengene. Etter hvert ble de nasjonale bønnekonferansene lagt til Grimerud, og jeg ble en del av innbydergruppen for disse konferansene. Jeg har også gjennom årenes løp talt på ulike nasjonale bønnekonferanser i flere europeiske land. Det har vært gode opplevelser gjennom møte med mange bedere, som har betydd mye for meg.

Både kontakten med europeiske og nasjonale bønneledere har betydd veldig mye for meg. Dette har vært et strategisk arbeid, hvor man også er blitt kjent med den åndelige situasjonen i de ulike landene. Gjennom dette åndelige kartleggingsarbeidet, har det vært lettere å kunne arrangere bønnekonferanser og ta del i ulike bønneinitiativ på både europeisk og nasjonalt plan. Jeg holder fortsatt god kontakt med disse bønnelederne, og vi møtes også jevnlig.

Det skjer noe med deg når du ber sammen med et menneske! På mange plan. Og murer bygget mellom oss brytes ned. På tvers av kirkesamfunnene kjenner vi på et djupt åndelig fellesskap. Vi bærer på mange av de samme lengslene, ser de samme nedbrytende tendensene i samfunnet og i kirkelivet, og ønsker det samme: vekkelse og nytt liv!

Gjennom vårt bønnearbeid bringer vi også forsoning mellom ulike grupper i Kristi kropp. Vi lærer å lytte til hverandre, se hverandre og høre på hverandre. Dermed oppdager man brødre og søstre fra ulike konfesjoner. Jeg undrer jeg ofte på de som går så hardt ut mot sine trossøsken i andre kirker og kirkesamfunn, om de noensinne har satt seg ned for å snakke med noen fra denne sammenhengen? Har de noensinne bedt sammen med dem? Eller har de kun hørt på hva deres motstandere sier om dem?

Med meg har det skjedd noe i møte med andre kristne fra en annen sammenheng enn min egen. Jeg er gang på gang blitt overrasket over Gud! At Han virker i sammenhenger hvor jeg har trodd at Han ikke gjør det - ja, hvor det har vært helt utenkelig at Gud skulle kunne velsigne! Det har vært ydmykende opplevelser hvor jeg har sett mitt eget åndelige hovmod.

På grunn av dette bønnearbeidet har vi i de siste årene opplevd at Gud har utvidet denne tjenesten, til å gjelde relasjonsbygging med ledere fra ulike kirkesamfunn. Dette kallet handler om å være støttespillere for ledere som står alene i tjenesten, som medvandrere og forbedere. På forunderlig vis har Gud åpnet dører som vi ved Guds nåde har gått inn i.

(fortsettes)