Om å dø for vår neste

Hvis du spør ørkenfedrene hvorfor ensomhet føder medfølelse, vil de si: "Fordi det får oss til å dø for vår neste." Til å begynne med virker dette svaret ganske urovekkende for et moderne sinn. Men når vi ser nærmere på det, kan vi se at for å være til tjeneste for andre må vi dø for dem; det vil si at vi må gi opp å måle vår betydning og verdi med målestokken til andre. Å dø for vår neste betyr å slutte å dømme dem, slutte å evaluere dem, og dermed bli fri til å være medfølende. Medfølelse kan aldri eksistere sammen med vårt behov for å dømme fordi det å dømme skaper avstanden, skillet, som hindrer oss i å virkelig være sammen med den andre.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 9

Det hender ofte at jeg synger Ole Brattekaas': 'Ren og rettferdig', og fryder meg over de sterke evangeliske sannhetene sangen formidler:  Det første verset lyder slik: 

Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder
Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja.

Jeg kom til å tenke på denne sangen igjen når jeg leser disse innholdsmettede ordene til apostelen Paulus i Fil 1,19-11: "for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris." 

Paulus bruker et interessant ord på gresk i dette verset. Det er det greske ordet: 'eilikrines'. De gamle grekerne mente dette ordet beskrev to ting. Det ene: 'eile' beskrev 'solskinn', og det andre: 'krinein' kan oversettes 'dømme'. Disse to ordene når de settes sammen til ordet 'eilikrines' kan beskrive det som kan bestå prøven når det utsettes for solskinn, uten at det blir avslørende flekker.

Men det finnes også en annen betydning av ordet 'eilikrines' og det er er at det kommer av ordet 'eilein' som betyr 'å ryste frem og tilbake som i et såld', og på den måten sile ut det som er urent. 

Hva betyr så dette? Det betyr at en kristen har behov for å leve sitt liv i lyset, og bekjenne sine synder etter hvert som Den Hellige Ånd avdekker ogg avslører ting i våre liv som ikke er Gud velbehagelig. Dette er helt i tråd med det apostelen Johannes skriver i sitt første brev: "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser fra all synd." (1.Joh 1,7)

"Den verste form for synd, er å ikke erkjenne at man er syndefull," skrev den hellige Caesarius av Arles (470-542).  Det er det samme som apostelen Johannes skriver: "Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss." (1.Joh 1,8) 

Bekjent synd, er tilgitt synd. Det er Krist blod som renser oss fra all synd og gjør oss rene og rettferdige i Guds øyne, eller som det står i teksten fra Filipperbrevet: "for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus." 

'Kristi dag' sikter Jesu gjenkomst. Paulus er inne på det samme i vers 6.

Vi merker oss at 'rettferds frukt' er noe som kommer fra Kristus. "For om døden kom til å herske ved den en, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da ikke da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus." (Rom 5,17)

"Men den kristne er ikke bare ren. Han er også 'aproskopos'." skriver William Barclay i sin kommentar til Filipperbrevet. Så legger han til: "han er aldri årsak til at en annen faller. Det er enkelte mennesker som selv er plettfrie, men som er så strenge at de skremmer folk bort fra kristendommen. Den kristne er selv ren, men hans kjærlighet og mildhet er slik at andre mennesker blir tiltrukket av kristendommen i stedet for å bli skremt." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Ansgar forlag 1990, side 33-34)

fortsettes

Minner fra Russland, del 2

Stedet var ikke avmerket på noe kart. På det kartet vi så var området helt hvitt. Før jernteppets fall eksisterte ikke disse stedene som ble kalt 'Russlands hvite byer'. Dette var forbudt område. Dette var de hemmelige russiske militærforlegningene. Vi befant oss på grensen mellom Russland og Hvite-Russland. 

Da hadde vi kjørt et godt stykke fra vårt utgangspunkt, Pskov. Vi befant oss inne i denne militære byen, og var nå på vei inn i en skog. Til fots. Sammen med en liten gruppe russiske pinsevenner. Sammen med oss var kona til en av offiserene. Hun var nylig blitt en kristen. Skogsstien førte oss til et lite skogstjern. Noen hadde med seg gitarer. Nede ved skogstjernet sang vi kristne sanger og ba til Gud sammen. Så ble det gjort klart til dåp. Offiserfruen vadet ut i det lille skogstjernet sammen med en av de lokale pastorene fra nabobyen og en medhjelper.

Der inne i den strengt hemmelige militærleiren ble offiserfruen døpt på bekjennelsen av sin tro, og oppreist til et nytt liv. Jeg gråt når jeg så dette gripende synet. Når de tre steg opp igjen av vannet og vadet inn til stranden igjen, fortsatte vi å lovprise Gud. Tenk det! Inne i en russisk militærleir! Det var tydelig at tidene hadde endret seg! Sangen kunne høres langt av gårde. Når som helst kunne det komme russiske soldater. Men ingen av oss var redde. Skrur vi klokka noen få år tilbake ville ikke det som skjedde ber i militærleiren hvert mulig. Da ble evangeliske - og ortodokse - kristne arrestert for sin tro, og dåp var strengt forbudt.

Nå har jeg selv gjennom årenes løp forrettet mange dåpshandlinger, og vært vitne til at mennesker har latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro, men ingen dåpshandling har vært så spesiell som dåpshandlingen inne i den russiske militærbyen. Den hører med til et av mine mest dyrebare minner, og jeg tenker ofte på den.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 8

Noe av det som karakteriserer apostelen Paulus fra første stund etter hans dramatiske omvendelse på vei til Damaskus i Syria, er dette: "For se, han ber." (Apg 9,11b) Flere av hans brever inneholder da også ikke bare oppfordringer om å be, men også hans egne bønner, så også det brevet vi studerer: Filipperbrevet. Ved siden av å være hellig tekst, forteller også disse bønnene oss ikke bare om hvordan Paulus ba og hva han ba om, men de gir oss også glimt av hans egen vandring med Gud.

La oss se nærmere på den bønnen han ba for den kristne forsamlingen i Filippi: 

"Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og innsikt..." (Fil 1,9)

Det er ingen form for sentimental kjærlighet Paulus ber om. Han ber om at filipperne må innsikt og dømmekraft, slik at de kann skjelne mellom det som er rett og galt. Et ord som stadig trekkes frem i vår egen tid, og som mange tror er et bibelsitat, er dette: 'Størst av alt er kjærligheten'. Men det er ikke hva Paulus sier i 1.Kor 13, som mange kaller Bibelens kjærlighetskapittel. Der skriver Paulus: "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst BLANT DEM er kjærligheten." (1.Kor 13,13) Uthevelsen er min. Kjærligheten kan nemlig ikke løsrives fra sannheten. Den "gleder seg ved sannhet" (1.Kor 13,6) 

Det er derfor Paulus ber for filipperne om at de både får kunnskap og innsikt så de ikke så lett vippes av pinnen. For kjærligheten er alltid veien til kunnskap. Når vi elsker noen vil vi så gjerne vite mer om vedkommende. Slik er det også med Jesus. Hvis vi elsker Ham, vil vi gjerne vite mer om Ham! Og hvis vi virkelig elsker Jesus vil vi være følsomme overfor Hans vilje og Hans følelser.  Apostelen Johannes gjengir Jesu egne ord: "Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud." (Joh 14,15) Og: "Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far, Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham." (v.21) Den samme Johannes skriver i sitt første brev: "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Hvorfor ber Paulus om Åndens kunnskap og innsikt? Han gir svaret i neste vers: "slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag..." (Fil 1,10)

Når Paulus ber om at filipperne må være i stand til å dømme om hva som er rett, bruker han det greske ordet 'dokimazein', som er ordet som brukes om å prøve et metall for å se om det er rent. For ekte kjærlighet er ikke blind. Den vil sette oss i stand til å se forskjellen mellom det falske og det ekte.

fortsettes

Minner fra Russland, del 1

 Jeg elsker Russland, og har gjort det siden tenårene. Kjærligheten til landet og folket kom med lesningen av Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Er det et språk jeg skulle ønske å beherske ved siden av hebraisk så er det russisk. Språket er som musikk i r mine ører. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har vært så heldig å få besøke Russland flere ganger, og da særlig byen Pskov med omegn. Ikke minst kjenner jeg på gleden av å ha besøkt en rekke byer og små tettsteder i Pskov oblast eller fylke. Her hadde jeg gleden av sammen med familien og gode venner å besøke små evangeliske forsamlinger tilhørende den nordvestlige pinseunionen. 

I tankene mine og bønnene mine er jeg stadig tilbake og ser for meg mennesker jeg har møtt, og menigheter jeg har besøkt i Nevel, Opochka, Ostrov, Palkino, Pechory, Porkhov, Pytalovo, Strugi Kransnye, Velikiye Luki,  - bare for å nevne noen. Jeg har talt i nedlagte kinolokaler, kirker, på husmøter, i fengsler. Et sted var det så trangt om plassen at jeg og tolken sto tett inntil veggen i husets stue, og hadde folk helt innpå oss. Det satt ikke folk bare i stua, men på kjøkkenet og i gangen. 

I et kinolokale holdt jeg en dag på å bli arrestert. Den lokale menigheten hadde leid dette lokalet og innhentet alle tillatelser som trengtes fra myndighetene. Etter at jeg hadde talt, skulle vi be for de som var kommet fram for å søke Herren. Jeg gikk rundt i salen og ba for folk, da jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og der sto to uniformerte politimenn! De ba meg om å følge med dem ut av lokalet. Jeg fikk med meg tolken min, og den ene av politimennene kunne fortelle at jeg var arrestert. For hva da, spurte jeg? Vi har jo alle tillatelsene som trengtes for å knne holde dette offentlige møtet.

Da kom det for dagen at det var den ortodokse biskopen i området som hadde henvendt seg til politisjefen og hadde bedt dem om å stanse møtet. Biskopen hadde jeg aldri møtt. Politisjefen, som var mannen som førte ordet, var bekymret for de som var kommet frem til forbønn. De kunne få problemer med den lokale ortodokse kirken, for eksempel når de skulle gifte seg eller om de skulle dø og måtte ha en kristen begravelse! Jeg forsøkte å si at det var jo ikke sikkert at de som hadde kommet frem til forbønn var ortodokse kristne i det hele tatt, og at vi ikke var ute etter å skape problemer for noen. Jeg berømmet politisjefen, som var synlig beruset, for at han hadde en slik rørende omsorg for landsbyens innbyggere, og da endret han plutselig karakter til å bli svært vennlig. Det var ikke snakk om at jeg, som mente har en slik fremragende politimann, skulle arresteres! Så den angstrengte situasjonen ble løst uten videre problemer. 

Jeg er ganske sikker på at et eller annet sted i Norge var det noen som ba inderlig til Gud for meg.

fortsettes

Billedtekst: Katedralen i Pskov. Foto: Wikipedia.

Å skape den nye, fremtidige verden

 Et bønnens menneske er, til syvende og sist, det mennesket som kan oppdage Messias' ansikt hos andre, som synliggjør det skjulte og som berører det som var utenfor rekkevidde. Et bønnens menneske er en leder nettopp fordi han gjennom å sette ord på Guds verk i sitt indre kan lede andre ut av forvirringen og mot klarhet, gjennom sin medlidenhet kan han lede dem ut av klikkens stengte sirkler og inn i menneskehetens vide verden, og gjennom sin kontemlative og reflekterte kritikk kan han har forvandle deres ødeleggende opprør til kreativt arbeid for å fremme den nye verden. 

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 187.

Medfølelse og bønn

Medfølelse ligger i hjertet av vår bønn for våre medmennesker. Når jeg ber for verden, blir jeg verden; når jeg ber for millioner av endeløse behov, utvides sjelen min og vil omfavne dem alle og bringe dem inn i Guds nærvær. Men midt i denne opplevelsen innser jeg at medfølelsen ikke er min, men Guds gave til meg. Jeg kan ikke omfavne verden, men Gud kan. Jeg kan ikke be, men Gud kan be i meg. Da Gud ble som vi er, det vil si da Gud tillot oss alle å gå inn i hans intime liv, ble det mulig for oss å få del i hans uendelige medfølelse.

Når jeg ber for andre, mister jeg meg selv og blir den andre, bare for å bli funnet av den guddommelige kjærligheten som holder hele menneskeheten i en medfølende omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lykkelig over Guds lykke

 Du ville ikke søke Gud hvis du ikke allerede var blitt funnet av ham. I det øyeblikket Gud skapte deg, tok han sin bolig i deg, og det er hans nærvær som lokker deg til å komme til ham.

Du er Treenighetens tempel. Du er uendelig rik, og du kan glede deg over skatten din. Faderen, Sønnen og Ånden lever i deg. Livet ditt kan bli en himmel på jorden hvis du er oppmerksom på dette mysteriet. De tre guddommelige personenes stadige kjærlighetsutveksling foregår i ditt eget indre. 

Kanskje finner du ingen grunn til glede i din egen livssituasjon. Likevel kan du alltid glede deg over den Guds glede og lykke som du alltid bærer dypt inne i deg. 

Den reneste og mest opphøyde glede er gleden over at Gud er den han er og at han er uendelig lykkelig. Da er du ikke først og fremst glad for at Gud er god mot deg, men du er glad for hans egen herlighet.

Troen lærer deg at Gud alltid er nærværende overalt. Du trenger aldri tvile på at han er hos deg. I deg selv bærer du ham som er selve gleen og lykken. Hva som enn skjer og hvordan du enn føler deg, så kan du alltid være lykkelig for Guds lykke.

Det å kunne glede seg over en annens glede, det er et tegn på åndelig modenhet. Guds glede er ubegrenset. Hvis du har lært deg å være glad for det han er i seg selv, da har du funnet en utømmelig kilde til glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 179

Ånden faller over 'tynne steder'

 Jeg skulle vikariere for Loren Cunningham - som tydeligvis ikke falt i smak for  menigheten. For første gang skulle jeg tale på en søndagsgudstjeneste. Selv om det var en liten kirke i en landens by med ikke mer enn fem tusen mennesker, var jeg nervøs!

Loren hadde invitert meg til å reise til noen få kirker i Midtvesten i USA, men etter litt mer enn en uke informerte han meg om at han hadde to forpliktelser for neste søndag, en i Chicago og en i en liten by i Iowa. Han foreslo at jeg skulle dra til Iowa og deretter "se hva som åpner seg etter det". Så det ble slutten på mine reiser med Loren!

Jeg gjorde mitt beste for å preke godt den morgenen, men uten trening og ingen tidligere erfaring visste jeg at det ikke gikk bra. Etter det ene søndagsmøtet hadde jeg ikke noe sted å gå og ingen penger å reise for, så mandag morgen spurte jeg pastoren om jeg kunne holde meg der en stund. Selv om han ikke var så begeistret over ideen, gikk han med på det og foreslo at vi skulle holde et kveldsmøte for ungdommen i kirken hans og i Metodistkirken kvelden etter.

Det som fulgte var langt utover det jeg kunne forestille meg. Mot slutten av den ungdomskvelden falt Den hellige ånd forsiktig på de titalls unge som var igjen, og de ble alle klar over at de trengte en frelser. Det ble etterfulgt av individuell anger og deretter en gledelig bevissthet om at de var tilgitt og at de var “rene” i Guds øyne.

Neste dag kom ungdommene tilbake til det lille huset der vi hadde vært kvelden før, og de hadde med seg venner. Det samme skjedde igjen! Og så dukket det opp et mønster. De kom til lunsj igjen og igjen etter skoletid, og deretter igjen om kveldene, og hver gang ville Guds nærvær gripe dem og spesielt vennene de hadde med seg. Byens prester og pastorer møtte meg og ba om at kveldsmøtene skulle holdes i kirkene og roterte fra den ene til den neste hver kveld. Så det var det vi gjorde, men Den hellige ånd ville komme over ungdommen når de kom tilbake til det lille huset etter møtene i kirkene.

I løpet av en periode på tre uker kom flere hundre unge til tro. De dro inn fra byer rundt i regionen mens nyheten spredte seg via jungeltelegrafen og gjennom lokalavisen.

Jeg hadde snublet over et "tynt sted", et bestemt sted der den florlette hinnen mellom himmel og jord har blitt "tynn".

Jeg hadde hørt at dette hadde skjedd før, fordi Duncan Campbell, som var 'katalysatorpredikant ' for vekkelsen på øyene i  Hebridene, hadde vært lærer på skolen for evangelisering noen måneder tidligere. Fra hans undervisning og etterfølgende lesing om vekkelser visste jeg at noen steder måtte noen ha bedt til sløret var tynnet ut. Men jeg møtte aldri den personen.

Cirka 25 år senere leste jeg en bok om åndelige gaver av C. Peter Wagner, og han oppførte "forbønn" som en av manifestasjonene til Den hellige ånd. Han ga et eksempel på en person som utøvde gaven og nevnte at hun bodde i den samme lille Iowa-byen! Jeg ble overrasket over tilfeldigheten, men gledet meg også over å fylle ut bildet av det som hadde skjedd der, fordi jeg visste at jeg måtte høste en høst som jeg ikke hadde forberedt.

Etter ytterligere 15 år, og med utviklingen av sosiale medier, fikk jeg en henvendelse. “Er du den Lynn Green som var i denne byen i Iowa for 40 år siden? Hvis du er det, vil du komme tilbake til 40-årsjubileet for denne Guds gjerning?"

Marti og jeg tok turen tilbake til Iowa og møtte noen av de "unge menneskene", nå i 50-60-årene. De var mennesker hvis liv ble snudd med den rette side opp fire tiår tidligere. Det var spennende å høre historiene til dem som hadde gått videre som pioner for nye kristne tjenester eller hadde tjent i lokale bystyrer  eller innenfor utdanning eller andre samfunnsområder.

FORBEDERE PÅ HEBRIDENE 

Jeg tror ikke "tynne steder" utvikler seg på en vilkårlig måte. For eksempel før Hebrides-vekkelsen, kjempet to eldre damer inderlig i bønn til de mottok en forsikring fra himmelen om at et gjennombrudd var sikret. Da ankom Duncan Campbell, og Guds nærvær ble kraftig og folk ble spontant omvendt. Det ble rapportert at fiskere som kom til havn opplevde syndenød da de nærmet seg øya.

På den dagen for førtiårsjubileet i den lille byen i Iowa oppdaget vi at det var en dame på et sykehjem som var en forbeder. Hun led av multippel sklerose, men de unge i byen kjente henne fordi hun uopphørlig oppmuntret og ønsket velkommen alle som ville besøke henne. Jesu lys strålte fra henne. De fortalte oss at hun ba sykepleierne vekke henne tidlig hver dag, slik at hun kunne komme seg gjennom den daglige bønnelisten. Hun var damen som Peter Wagner skrev om i sin bok om forbønn.

Vi elsker sikkert alle ideen om et "tynt sted", et sted hvor Guds nærvær er så sterk at menneskers liv endres bare ved å være der. Men jeg er fortsatt overbevist om at disse tingene ikke skjer på grunn av en vilkårlig og mystisk guddommelig beslutning. Jesus ba oss om og om igjen i evangeliene om å fortsette å be; å ikke gi opp; å gråte dag og natt; å faste og be til våre bønner blir besvart.

Jesus ba oss be: “Komme Ditt rike ...” og hva kan være et tydeligere uttrykk for Riket enn mangedoblingen av “tynne steder”? Er det mulig at noen som leser denne artikkelen kan bli kalt til å forberede Herrens vei gjennom inderlig bønn til Gud til hans nærvær metter byen din, kirken eller nasjonen? Kan det være deg?

- Lynn Green (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ånden forvandler alt

Når Den Hellige Ånd kommer inn i livet ditt, blir alt annerledes. Han forandrer ikke forholdene du lever under. Han forvandler ikke miljøet ditt, landet ditt eller byen din, men han forvandler hjertet ditt. Han er Livgiveren. Alt som var dødt, blir levende når han kommer inn i deg. 

Du har kanskje noen trossannheter som du har kunnet utenat i mange år og har sagt fram i kirken søndag etter søndag. Når du åpner deg for Den Hellige Ånd, blir de fylt av lys, liv og kraft. Det som du før hadde i hodet, synker ned i hjertet og blir til en brennende ild. En kristen som er fylt av Den Hellige Ånd, vet at Gud aldri er langt borte. 

Så lenge du ikke har tatt imot Den Hellige Ånd, kan ikke Jesu ord være levende for deg. Men hvis Ånden får være like nær deg som luften du puster inn, blir vært Jesusord en frisk kilde som du stadig kan drikke av uten noen gang å få nok. I lyset fra Den Hellige Ånd får evangeliene en dyp dimensjon som gjør at du stadig kan nå lenger inn i dem og utforske dem uten stans. Overalt vil du finne en innbydelse til å komme, i personlig kontakt med Gud. Bønnen blir fundamentet i ditt livet, siden Ånden i ditt hjerte stadig hvisker sitt 'Abba! Far!' (Gal.4,6). Ånden forvandler deg til et menneske som er fylt av guddommelig liv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 181

Stor økning i antall besøkende på bloggen

Bloggen jeg skriver daglig har de de siste ukene opplevd en stor økning i antall besøkende.  En av dagene hadde jeg 3300 besøkende. Det tror jeg er en foreløpig rekord. Besøkstallet ligget et sted mellom 800-2500 daglig. Normalt besøkstall ligger på rundt 25.000.30.000 i måneden. De fleste av bloggartiklene publiseres også på min Facebook-side, hvor man må være 'venn' med meg for å lese, men langt fra alle. Jeg får mange positive tilbakemeldinger, og det er jeg veldig takknemlig for. Mange skriver for å fortelle at de leser denne bloggen hver dag, og mange gjør det som det første de leser hver dag. Jeg har holdt på siden 2006 og skrevet stort sett hver eneste dag, opptil tre innlegg om dagen. Det er blitt til over 15.000 artikler. Alt i alt har nærmere 2,5 million besøkt bloggen siden starten.

En annen blogg, som jeg nå av og til publiserer artikler på: Monastisk, har hatt 90.000 besøkende siden starten i 2011.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 7

 "... for dere står sammen med meg i nåden..."(Fil 1,7) - er ikke det en fantastisk flott beskrivelse av den kristne tjenesten? Finnes det noe større å stå sammen om? Neppe. Det er veldig interessant at apostelen Paulus setter dette begrepet i sammenheng med at han faktisk er 'i lenker' når han skriver disse linjene. Han er ikke utenfor Guds vilje med sitt liv selv om han er fengslet, for Han er fengslet for Jesu Kristi skyld: "Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker." (Fil 1,13) Paulus er en fange for Jesu skyld, og fengselsoppholdet er en del av det å dele Kristi lidelsesfellesskap: "... så jeg kan få kjenne ham ... og samfunnet med hans lidelser..." (Fil 3,10)

Lidelsen var en del av kallsbrevet til apostelen Paulus. Til disippelen Ananias sier Jesus dette om Paulus: "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham for mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) Når Paulus møter de eldste fra forsamlingen i Efesos er også 'samfunnet med Kristi lidelser' et tema: "Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apg 20,22-23)

Jeg merker meg at Jesus i samtalen med disippelen Ananias sa: "For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." Det er det Paulus vitner om skjer i vitnesbyrdet han avlegger for de eldste fra Efesos. Den Hellige Ånd vitner for ham. Lidelse var ikke til å unngå om han ville følge Jesus der Jesus ville han skulle gå! 

Dette er ganske annerledes enn en herlighetsteologi. Men det er en korsteologi. 

Selv om vi er forskjellige som mennesker er det visse ting de kristne har felles. William Barclay peker på noen slike fellestrekk i sin kommentar til 'Brevet til filipperne'. Han sammenfatter dem slik: 

"I) De kristne er felles i nåden. De står sammen i gjeld til Guds nåde. 

II) De kristne er felles i arbeidet for evangeliet. Kristne har ikke bare en felles gave, men de har en felles oppgave. Denne oppgaven er å fremme evangeliet. Paulus brukte to ord for å uttrykke det kristne arbeidet i evangeliets tjeneste. Han taler om å forsvare og stadfeste evangeliet. Forsvaret (apologia) av evangeliet betyr forsvar mot angrep som kommer utenfra. Den kristne må være rede til å forsvare troen og grunngi det håp som bor i ham. Stadfestelsen (bebaiosis) av evangeliet er oppbyggingen av styrken innenfra, den kristne oppbyggelse. Den som er kristen må fremme evangeliet ved å forsvare det mot angrep fra dets fiender og ved å bygge opp troen og inderligheten hos dets venner. 

III) De kristne er felles i lidelsen for evangeliet. Når den kristne blir kalt til å lide for evangeliets skyld, må han hente styrke og trøst i minnet om at han er med i et stort fellesskap til alle tider i enhver generasjon og i ethvert land som heller har lidd for Kristus enn fornektet sin tro.

IV) De kristne er felles med Kristus. I vers 8 bruker Paulus et meget livaktig uttrykk. Den bokstavlige oversettelsen lyder: 'Jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi innvoller.' Det greske ordet for innvoller er splagchna. Dette ordet betegnet de øvre innvoller, som for eksempel hjertet, leveren og lungene. Grekerne trodde at dette var setet for følelser og lidenskaper. Dermed sier Paulus: 'jeg lengter etter dere med den samme lidenskap som Jesus Kristus selv. Jeg elsker dere slik som Jesus Kristus gjør det.' Den kjærlighet som Paulus har for sine kristne venner er ikke annet enn Kristi kjærlighet. Når J.B.Lightfoot skriver om dette avsnittet sier han: 'Den troende har ingen annen lengsel enn det hans Herre har. Hans hjertelag er Kristi hjertelag.' Når vi virkelig er ett med Jesus, er det hans kjærlighet som strømmer gjennom oss til vår neste som han elsker og som han har dødd for. Kristne er felles i Kristi kjærlighet." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Brevet til Filipperne. Ansgar Forlag 1990, side 31-32)

fortsettes

Når det virkelig gjelder

Når man blir alvorlig syk er det mange ting som ikke betyr noe lenger. Ting får et annet perspektiv, en annen dybde. En dag skal jeg stå for Guds ansikt. Det er det som betyr noe. Hva kan mennesker gjøre meg? Mye. Men det som virkelig teller er om jeg frykter Gud. Jesus sier det slik: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." (Matt 10,28) Nå snakker jeg ikke om en usunn gudsfrykt, men om ærefrykten for den tre ganger hellige Gud. 

Menneskefrykten er en virkelig snare. Den kan paralysere oss, slik at vi er villige til å kompromisse med Guds ord for å tekkes mennesker. Så menneskefrykten er ingen liten ting i et kristent menneskes liv. 

"Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" Ordene er hentet fra Salme 118. Det står mer der, og sammenhengen dette ordet står i er vesentlig: "Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Herren er med meg, han er den som hjelper meg, jeg kan rolig se på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren  enn å stole på fyrster." (v.5-9)

Det at Herren er med oss er det helt essensielle. For, som apostelen Paulus skriver i Rom 8,31: "Hva skal vi da si til dette? Er da Gud for oss, hvem er da imot oss?" Hvem er Gud redd for? Videre: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (v.33)

En annen dumpskap enn menneskefrykten handler om at man stoler for mye på seg selv. I Ord 3,5-8 leser vi: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Og: "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ordspr.26,12)

Når man en dag skal stå for Kristi domstol betyr det jo ingen ting hva mennesker har sagt, eller ment om meg eller deg, men om du har vært tro mot Kristus og Hans ord. Så kan vi alle svikte, men da trenger vi å ydmyke oss og be Herren om tilgivelse og la Herrenn begynne arbeidet på dreieskiven på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

Det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt er Guds nåde og Hans barmhjertighet - og å være elsket. Det som virkelig betyr noe er hva vi bygde vårt liv på. Som kristne skal vi ikke for Guds domstol, men for Kristi domsstol. Der gjelder helt andre ting: 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild."

La oss bygge våre liv på det som holder ildprøven. 

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

Den ild som brenner

Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og hele vårt indre. Derfor, om vi føler at hjertet vårt blir kaldt, hvilket er dra djevelen, fordi djevelen er kald, - la oss påkalle Herren, og Han vil komme for å varme våre hjerter med en fullkommen kjærlighet ikke bare for Ham, men også for vår neste.

Og fra dette Nærværets varme vil kulden fra den som hater det gode bli drevet bort.

- Hellige Serafim av Sarov (1759-1833)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 6

Det er ikke noe vagt og usikkert over Guds løfter. Han som er 'Alfa og Omega' - 'han som er, og som var og som kommer' - selve begynnelsen og enden - Jesus Kristus, 'Han som begynte en god gjerning vil fullføre den...' (Fil 1,6) Det er ingen tvil hos Paulus. Han er ikke bare 'litt sikker', han er helt overbevist, uten tvil: 'Jeg er blitt fullt viss på ...'

Herren Gud begynner ikke på et halvhjertet prosjekt, og Han begynner ikke på noe Han ikke fullfører! Det er det noe veldig trøstefullt over. Gud lar seg heller ikke skremme, blir overrasket i den forstand at Han ikke ser det som kommee og Han er på ingen måte nervøs. Han ler av sine fiender og den makt de representerer. Skulle noe være for vanskelig for Herren? Absolutt ikke! Han er ikke en del av skaperverket, Han ER Skaperen. 

Det er alltid Guds initiativ. Det er Han som begynner. Ikke jeg. Det er ikke engang jeg som tar initiativ til å søke Gud, det er Gud som har lagt ned i meg Gudslengelsen. Allerede før jeg søker Gud har Han søkt meg! Allerede før jeg begynner å be har Han formet tanker hos meg og skapt en lengsel etter å be. Han er Alfa - BEGYNNELSEN. Men Han er også Omega - SLUTTEN.

Så selv om det ser vanskelig ut, ja, nesten håpløst fullfører Herren det Han har begynt på! 

Og Han gjør det helt frem til 'Jesu Kristi dag' - det vil si: dagen da Han kommerigjen for å hente sine'. Vi kan bli fortvilet, vi kan bli redde, men det Herren har begynt på i våre liv, se det, det vil Han fulllføre og så henter Han oss hjem! 

Årsaken til dette utdyper apostelen Paulus i Filipperbrevet kap.2,13: 'For Gud er den som virker i dllere både å ville og å virke til hans behag.' 

Gud har en egen evne til å bevare sine! Judas hilser de som 'er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus' (Jud v.1). Hvordan det skjer? Det er opp til Gud. Det er Hans oppgave. Han er den som fullfører det Han har påbegynt. Han er pottemakeren som gjør leirkrukken ferdig. Av og til må Han begynne på nytt igjen, men Han vraker den ikke. Han former og danner den til Han er ferdig. Vi blir 'berget i havn' selv om seilasen kan være stormfull. Ingen kan rive noen ut av Fars hender, sier Jesus: 'Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem , er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.' (Joh.10,28-29)

Som Emilia Lindberg synger: 'Han er med meg på høyden, Han skal være med deg i dalen, så om motgang deg møter , da vil Han deg hjelpe, din Gud, for den Gud som finnes i medgang , Han er den samme i motgang, dag eller natt, ja det er samme Gud'. 

fortsettes

Bønnen modner

 Det finnes to måter å be på. Det ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt.

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk.18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han etter til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart." 

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så iherdig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så å si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber. 

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om noe. Du vender deg til Gud i nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil jo hjelpe deg. 

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyver tungdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud.

Bønnen blir en måte å være på. Den blir å være stille hos Gud, se på ham, beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 215.

Vanskelige dager - og en oppmuntring

Det er tøffe dager nå. Så mye smerter, tårer. Parkinsons er lei med meg. Stive muskler gir svimmelhet og kvalme. Jeg er ustø. Fredag var jeg hos kiropraktor. Det hjalp litt, men jeg stivner fort til igjen. Vanskeligheter med å sove og det er få krefter, så jeg klarer ikke være ute. Det er også for varmt for meg. 

Men en oppmuntring! Jeg lurer på om vi har hatt englebesøk. Et keltisk kors jeg er så glad i, som jeg fikk i gave av noen ortodokse nonner fra Hvite-Russland, og som jeg har brukt i mange år ble sporløst borte, Både May Sissel og jeg husket godt hvor vi så det sist, men der var det ikke. Vi lette høyt og lavt og ga til slutt opp. Underveis ba vi til Herren om at vi måtte finne igjen korset.  Det første May sissel gjorde da hun sto opp var å gå til den benken hvor vi sist hadde sett det. Og der lå det! På benken. Der hadde vi sett mange ganger. Men det var ikke der. Det er vi begge 100 prosent sike på. Likevvel, det var der det lå, Oppå benken, ikke tildekket. Kunne det være en engel som hadde lagt det der? Hvor var det i mellomtiden? Jeg vet ikke. Jeg tror absolutt det var et riktig Guds under.

Men nå trenger jeg ett til! Et under som gjør at svimmelheten gir seg, at kvalmen blir borte, så jeg kan få i meg mat og få sove. Vil du be for meg?

'Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake!'

Guds ord vekker motstand! Også blant kristne. Det kan både forårsake raseri og fullstendig avvisning. 'Det er utdatert', sies det. 'Det passer ikke inn!' Dette er helt naturlig. Korset vekker anstøt. Alltid. Så sa da også Jesus: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26) Guds ord "er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12/Bibelforlaget)

Det er underlig å tenke på hvor høy anseelse metodismens grunnlegger har i dag, når vi vet hvordan han ble behandlet i sin samtid. Her er et lite utdrag fra hans dagbøker fra 1739 og 1742, her i min oversettelse:

1739:

Søndag 7 mai: forkynt i St. Lawrence’s, ble bedt om å ikke komme tilbake lenger.

Søndag 7. mai forkynte i St. Katherine Cree kirke. Diakoner sa: “Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake."

Søndag, 14. mai, forkynte jeg i St. Ann, kan ikke dra tilbake dit heller.

Søndag ettermiddag, 21. mai, forkynte i St. John's, sparket ut igjen.

Søndag kveld, 21. mai, forkynte det på St. noen andres, kanskje Bennets, diakoner innkalte til spesiell møte og sa at jeg ikke kunne komme tilbake.

1742,

Fredag 10. mars forkynte på på en eng, jaget ut av enga mens en okse ble sluppet løs under gudstjenestene.

Så langt Wesley. 

Den som vil forkynne Guds ord må være villige til å ta omkostningene: "Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!" (2.Tim 2,3)

Å forkynne Guds ord handler aldri om å bli populær, verdsatt, aktet og respektert. Vi må leve med godt rykte og ondt rykte. Om man vil være tro.

Å bli seende

 Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp at vi skal bli seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger å be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd for all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Jesus vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand.

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser. 

Hvis du vil bli seende, må du slutte å beskytte deg mot det lyset som vil opplyse deg innenfra.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 238.

Himlenes rike

 Den største opponenten til at Himlenes rike skal komme til jorda er organisert religion! 

- Samuel Brassfield