I Kristus blir alt holdt sammen

Det er mye ved livet som er gåtefullt, men i Kristus finner vi svaret. Metodisten og evangelisten Stanley Jones (bildet) har sagt det så fint: "I Kristus er alt sammenbindende. Uten Jesus Kristus går alt i stykker."

Dette stemmer godt overens med Guds Ord. I Kolosserbrevet skriver Paulus: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (1,17) 
 

Korsets tegn

 En enkel og konkret måte å ære Kristi kors på, er å gjøre korsets tegn. 

Allerede tidlig i oldkirken begynte de kristne å gjøre et lite korsets tegn i pannen. Etter hvert ble dette erstattet med et større kors som ble tegnet fra panne til bryst og fra høyre til venstre skulder.

Å gjøre korsets tegn er som å stille opp et sterkt skjold foran seg: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" (Rom 8,35). Da Jesus hang på korset, var det ikke han som bar det, men korset som bar han. Så kan vel du også få oppleve at korset bærer. 

Korsets tegn er en konkret sammenfatning av troen. Korset begynner øverst, i pannen. Alt begynner øverst, i himmelen, hos Faderen. Han er prinsippet, selve livets kilde. Siden synker hånden ned mot hjertet. Gud kommer ned fra himmelen, han blir menneske i Jesus Kristus. Og Jesus Kristus bor i våre hjerter. Den vertikale, nedadgående linjen uttrykker inkarnasjonen, det at Gud ble menneske. Så trekker du linjen fra høyre til venstre skulder. Det er Den Hellige Ånd som forbinder og forener alt. Det er i ham at Gud er virksom her på jorden, i dine horisontale forhold og engasjementer. 

I stedet for å gjøre korsets tegn, kan du bli et kors selv. Da må du strekke ut hendene dine. Mennesker er aller vakrest når de strekker ut hendene for å be til Gud eller omfavne et medmenneske.

Korsets tegn minner deg stadig om at du er korsfestet med Kristus og ikke lenger lever ditt eget liv (Gal 2,19-20).

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 93

Et stykke ærlighetsteologi

 Det er så mye med Gud jeg ikke forstår. Derfor har jeg stor sans for den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som svarte følgende da han ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning. Etter å ha tenkt seg om lenge, som vise mennesker gjør før de svarer, svarte han: 'Han heter Underlig!' Ikke Under, men Underlig. Svaret inneholder et stykke ærlighetsteologi. 

I den fasen av livet som jeg befinner meg i akkurat nå, hvor Parkinson ser ut til også å ramme venstre side av kroppen, utfordres jeg av to skikkelser fra Bibelen. Den ene er Abraham, den andre er Maria, Jesu mor. Det heter om Abraham i Romerbrevet: "Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjorde døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære." (Rom 4,17-20)

Jeg har ikke Abrahams tro, men jeg deler erfaringen om en skrøpelig kropp, selv om det er noen år til jeg blir 100! Men jeg holder fast ved Guds løfter, og ønsker å gi Gud all ære, ikke bare med mine ord men også med levd liv.

Jeg vil aldri slutte å sette min lit til Herren, men jeg stoler ikke på meg selv. Det jeg gjør er følgende: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre alle dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." (Ordspr 3,5-8) Jeg er fristet til å sette min lit til mine følelser, mine omstendigheter, min diagnose, men den eneste formen for tro med en garanti, er å sette sin lit til Abrahams Gud.

Den andre som inspirerer meg, er Maria, Jesu mor. Jeg tenker på bryllupet i Kana i Galilea, hvor selskapet var i ferd med å gå tom for vin. Da er det at Maria sier noe jeg ikke klarer å slippe tak i: "Hva han sier til dere, det skal dere gjøre." (Joh 2,5) Det er Herren det kommer an på, ikke meg og min tro.

I en tid som denne holder jeg fast ved et ord fra profeten Nahum, en bibelbok vi sjelden leser fra. Her heter det: "Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham." (Nah 1,7)

Tenk det, Herren kjenner meg!

Den ondes og de ondes råd

 Vi lever alle med en åndelig virkelighet. Det finnes både et synlig og et usynlig rike, noe vi kan se med øynene, og noe som ikke kan ses, men som er like virkelig som virkeligheten. 

Jeg oppholder meg for tiden i Salme 1 og Salme 2. I Salme 1 beskriver salmisten det han kaller "gudløses råd" (Pollestads oversettelse) eller "ugudelige folks råd" (Bibelen 1988). Dette i motsetning til Herrens fortrolige råd som beskrives i Jeremia 23,18: "Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte hans ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?" Det er en sammenheng mellom Salme 1 og Salme 2 med hensyn til dette. I Salme 2 vers 2 leser vi om: "Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og hans salvede." Disse jordens konger og fyrster representerer de gudløses råd, og representerer en antikristelig sammensvergelse i endens tid. Dette er fysiske konger og herskere, som lar seg bruke av den onde i den ondes tjeneste, men bakenfor disse kongene og herskerne finnes det makter og myndigheter - et ondskapens råd. For ugudeliges råd kan også oversettes 'ondskapens råd'. Slike ondskapens råd er det ikke vanskelig å få øye på gjennom menneskehetens historie. Heller ikke i dag. 

Salmisten advarer oss mot å holde oss i nærheten av og å lytte til ordene som kommer derfra. Det samme gjør kong Salomo i Ordspråkene 4,14-18: "Slå ikke inn på de ugudeliges sti og følg ikke de ondes vei. Sky den, følg den ikke, vik fra den og gå forbi! For de får ikke sove uten at de har gjort noe ondt, de mister søvnen om de ikke har ført noen til fall. For de eter ugudelighets brød og drikker voldsgjernings vin. De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag." 

Lys har ikke noe med mørke å gjøre! Der er Bibelen krystallklar! 

"De rettferdige tenker bare på det som rett er, de ugudeliges råd er svik." (Ordspr 12,5/1930-oversettelsen)

En slik sammensvergelse i sporene til de ugudeliges råd ser vi tydelig i dramaet rundt Jesu korsfestelse og død. Det heter i Matteus 26,4: "De rådslå om å gripe Jesus med list og slå ham i hjel". Det er den samme sammensvergelsen som blir beskrevet for oss i Salme 2,2-3: "Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss." 

Om Herren heter det: "Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd." (1.Kor 4,5)

La oss følge rådet i 2.Kor 4,2: "Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpen fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet." Det er mange som er villige til å forfalske Guds Ord i dag for å få ros hos menneskene. Men vi er ikke slike. Vi følger apostelens råd i Efeserbrevet: "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbart, er lys." (Ef 5,11-14a) 

Her er oppropet til faste og bønn fra messianske og arabiske troende i Israel 25-27.februar

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

ET OPPROP TIL MESSIAS' KROPP I ISRAEL OM TRE DAGER MED OMVENDELSE, FASTE OG BØNN FOR VÅR NASJON, 25.-27. FEBRUAR

Å, at mitt hode var vann og mine øyne en kilde med tårer, så jeg kan gråte dag og natt over de drepte av mitt folks datter.

For mitt folk har gjort to onde ting; de har forlatt Meg, kilden med levende vann, og hogd seg ut brønner, knuste brønner som ikke kan holde vann.

Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og gjør kjød til sin styrke. Salig er den mann som setter sin lit til Herren, og hvis håp er til Herren. (Jeremia 9:1, 2:13, 17:5,7)

Vår nasjon går gjennom, hva som kan være, den mest kritiske timen vi har møtt i vår historie siden vår etablering som en moderne stat i 1948.

Vi blir konfrontert med krig på flere fronter, innenfor og uten Israels nåværende grenser. Vi har kjempet en krig i Gaza i flere måneder og har lidd store tap og tap, enten det er dødsfall og alvorlig såring av mange av våre sivile og soldater eller dødsfall og umenneskelige ydmykelser til mange av gislene våre.

Den uventede invasjonen av Hamas på Shemini Atzeret og invasjonen av vår ubeskyttede sikkerhetsbarriere av tusenvis av terrorister resulterte i det første marerittaktige holocaust på Israels jord. Dette skjedde, ikke ved en tilfeldighet, en dag etter 50-årsjubileet for Yom Kippur-krigen i 1973, som også overrumplet Israel.

Den ubeskyttede sørlige grensen til Israel var en refleksjon av en illevarslende åndelig virkelighet at våre åndelige porter var åpne og ubeskyttede slik at Satan bittert kunne angripe oss på grunn av synd i vårt land.

Vi står overfor en desperat situasjon som utfordrer oss som aldri før i vår moderne historie. Alle menneskelige løsninger er svake i møte med de mange dilemmaene og dilemmaene som møter oss angående interne og eksterne kamper som truer vår eksistens som nasjon.

Det skumle presset og kravene fra USA og andre nasjoner som tynger Israel, hvis de innrømmes, er sikre garantier for fremtidig katastrofe. Hvis vi ikke underordner oss dette presset utenfra, kan vi godt finne oss selv fullstendig isolert fra verdenssamfunnet av nasjoner.

Foran oss, forbli de uløste spørsmålene om krig med Hizbollah i Libanon og en stadig økende mulig fremtidig atomkrig med Iran og hennes fullmektiger i nasjonene som omgir oss.

Hvis det noen gang har vært en tid da vi, det innfødte Messias-legemet i Israel, trengte å ta vår plass som et prestedømme foran Guds trone på vegne av vår nasjon, så er det nå! Det har vært flere oppfordringer til bønn i Israel fra det religiøse etablissementet, men vi som et organ har ennå ikke samlet oss for å ydmyke oss for himmelen på vegne av vår nasjon, og bønnfalle Gud om at hans barmhjertighet, tilgivelse, beskyttelse og guddommelig inngripen skal utvides. to oss.

Det har vært bønn i de enkelte menighetene, men vi har mislyktes som et legeme i å være forent som én stemme før himmelen, i faste og bønn som et prestedømme på vegne av vårt folk. Det var ett felles Zoom-bønnemøte i begynnelsen av krigen og et annet møte med omtrent 100 ledere, jøder og arabere, som ba og omvendte seg for Herren.

Synden i landet har åpnet åndelige porter for at denne nåværende katastrofen kan komme over vårt land og folk. Splittelsen og fiendskapen i nasjonen og dens ledelse, hat uten grunn, utgyting av uskyldig blod gjennom aborter, talsmann for umoral og seksuell perversjon, avgudsdyrkelse og stolthet, og den store synden med å avvise suvereniteten til Abrahams Gud , Isak og Jakob over dette landet og dets folk - har alle arbeidet for å fjerne Guds dekke av velsignelse og en stor grad av hans beskyttelse fra oss.

Nova-festen, der ungdommene våre danset rundt en stor statue av Shiva, minnet om gullkalvens synd og en klar advarsel om konsekvensene. Vi sørger med alle de som har lidd og mistet sine kjære på denne begivenheten.

Vi har virkelig mislyktes som et legeme i å bønnfalle Herren i enhet og unison om hans barmhjertighet for Israel og å stå i gapet foran ham når vi ber ham om å tilgi oss for våre mange synder mot ham og hverandre. Før vi effektivt kan stå i bekjennelse og ydmykelse av våre hjerter for Gud for Israel, må vi først begynne med oss ​​selv. Vi, undertegnede, tror i dyp enighet og overbevisning i hjertet at det er på tide å søke Herren og kalle Messias' legeme i landet til tre dager med faste og bønn med hovedvekt på omvendelse.

Følgende er vår forståelse av hvordan vi skal søke Herren i løpet av disse tre dagene, fra 25. til 27. februar:

      Den første dagen av den 25. skal være en dag for personlig omvendelse for hver enkelt troende, for synder mot Herren og hverandre. Omvendelse må først begynne med hvert enkelt menneskehjerte foran Gud. Den andre dagen av den 26. skal være en dag for omvendelse og bønn for Messias' legeme i landet. Vi har vært kriminelle i prestedømmet vårt, slik det klart ble avslørt i perioden med koronaviruspandemien da vi ikke kunne møtes som et legeme i bønn og omvendelse for Gud for våre synder og vårt folks synder.

Det er hardhet i hjertet i kroppen, uløste og uomvendte problemer mellom brødre som inkluderer utilgivelse, splittelse, mangel på syndsbekjennelse og fattigdom av nåde og kjærlighet. Dette viser til uavklarte saker innad i de ulike menighetene, uavklarte saker mellom ulike menigheter, og uavklarte saker mellom ledelsen i ulike menigheter. Dommen begynner i Guds hus, og derfor må vi ydmyke oss for disse sakene og andre alvorlige saker i kroppen.

Den tredje dagen av den 27. skal være en dag hvor vi står foran Gud sammen for de mange synder i vår nasjon som nevnt ovenfor, i henhold til kallet til Joel 2:12-19. Vi ber Gud om å vise barmhjertighet og tilgi vårt folk våre synder, at vi vender oss til kjødets arm i stedet for til ham, Israels levende Gud. Vi vil bringe nasjonens synder frem for ham og minne ham om hans paktsløfter til Israel og be om at hans navn må bli æret og hans herlighet åpenbart blant oss.

Det er vår forståelse at ledelsen i hver menighet som samtykker i å forplikte seg til dette kallet, bør lede sitt folk i løpet av disse tre dagene slik Herren vil lede dem. I stedet for å innkalle til felles møter på Zoom, ville det være bedre for ledelsen i hver kongregasjon å samle sine folk og hjelpe menighetene deres til å forholde seg til disse spesifikke spørsmålene sammen. Menighetsledere bør orientere sin forkynnelse av Ordet før disse dager, for å forberede hjertene til sine menigheter for denne tiden med omvendelse, faste og bønn.

Herren har lenge ventet på at vi skal komme foran ham sammen, og han er trofast til å gjøre en dyp gjerning i våre hjerter når vi ydmyker oss for ham. Hvis vi kommer til ham i en holdning av sørgende og oppriktig tro, vil han helt sikkert høre våre bønner for Israel og svare på vårt rop om nåde på vegne av vårt folk. Vårt eneste sanne håp, legitimitet og skjebne som nasjon er i Herren Yeshua og Hans Ord. Vår eneste tillit er at når vi ærer, opphøyer og troner vår Konge gjennom våre liv som hans Kehilah i hans land, i tro og i ydmykhet i hjertet, vil Herren forbarme seg over sitt folk, vil svare oss og være nidkjær for Hans land (Joel 2:18).

I det sanne bånd av hans fellesskap, kjærlighet og tro, dine brødre

  Avi og Chaya Mizrachi - Tel Aviv

Reuven og Benjamin Berger - Jerusalem

Tony Sperandeo - Kfar Sava

Evan Thomas - Netanya

Rick og Patti Ridings - Jerusalem

Eitan Shishkoff - Haifa

Claude Ezagouri - Tiberias

Shmuel Birnbaum – Bat Yam

Dani Sayag - Haifa

Karen Davis - Haifa

Beni Mugas - Haifa

Najib Attieh - Haifa

Nizar Touma - Nasaret

Saleem Shalash - Nasaret

Ariel Blumenthal - Jerusalem

Michael og Dina Beener - Sderot

Victor BahBah - Ramley

Eehab Ashkar – Shefa-'Amr

Daniel Matiash - Haifa

Gil Afriat - Tel Aviv

Alexsey Raikhstad - Tel Aviv

Michael Yaron - Rishon Letzion

Howard Bass - Beer Sheva

Chad Holland - Jerusalem

Guy Cohen - Akko

Jonathan Moore - Jerusalem

Marcel Rebiai – Jerusalem

Simcha Davidov - Ashdod

David Injiashvili - Rishon Letzion

Daniel Rozen - Tel Aviv

Argaw Andargachew - Tel Aviv

Lev Guller - Neytanya

Gennadiy Shykhotvsov – Haifa

Eli Dorfman - Jerusalem

 

La oss fortsette å be for Ukraina

 Natt til 18. februar var det to år siden Herren vekket meg og ba meg om å be for den ukrainske byen Mariupol. Her er hva jeg skrev og offentliggjorde på bloggen min 18,februar 2022 med tittelen: "Ble vekket natt og hørte ordene: Be for Mariupol!" "Mens jeg ba for Ukraina i natt kom det så sterkt for meg at vi i dag spesielt må be for byen Mariupol. Flere ganger i natt ble jeg vekket med ordene: "Be for Mariupol!" Jeg har bedt om Guds beskyttelse, om at Herren må sende engler til byen og at den ondes planer må avsløres."

Seks dager senere rullet russiske militærkjøretøyer over grensen til Ukraina. Samtidig lyste missiler opp himmelen over de fleste av Ukrainas store byer, inkludert hovedstaden Kyiv. Den russiske fullskalainvasjonen var i gang. Det tok ikke lang tid før russiske tanks nærmet seg Ukraina hovedstad, men de ble stanset og drevet tilbake. Nå står kampene langs en om lag 1000 kilometer lang frontlinje øst i Ukraina. Etter blodige slag tok Russland over Mariupol og kontrollerer nå hele kystlinjen langs Azovhavet til Krym. Tusenvis av menneskeliv har gått tapt på både russisk og ukrainsk side. Viktig infrastruktur er ødelagt, og store flyktningestrømmer har vandret gjennom Europa. Bare i lille Norge finnes det nå over 70.000 ukrainske flyktninger. 

Krigen i Ukraina pågår ikke i et europeisk utkantland eller i en russisk bakgård. Det er i selve sentrum av Europa at krigen pågår. Derfor er krigen eksistensiell for Europa og Europas framtid. I januar i år uttalte Russlands president at han aldri vil gi avkall på 'erobrede ukrainske territorier'. Ekspresident og nåværende nestleder i Russlands sikkerhetsråd Dimitrij Medvedev skrev nylig på sosiale medier: "Tilstedeværelsen av en uavhengig ukrainsk stat i de historiske russiske territorier vil nå være konstant årsak til fiendskap..." 

Det ser ut til at Russland fortsatt har råd til denne krigen, både hva tap av menneskeliv angår og rent økonomisk. Nesten 30 % av statsbudsjettet, om ikke mer går med til militæret. Ukraina må vinne denne krigen. Det handler ikke bare om Ukraina, men om Europas skjebne. Det er grunn til å minne om ordene til Winston Churchill, som han uttalte 18.juni 1940: "Hva er vårt mål, spør du? Jeg kan svare med et ord: seier. Seier for enhver pris, seier til tross for all redsel, seier, uansett hvor lang og vanskelig veien kan være. For uten seier blir det ikke noe liv."

La oss fortsatt omslutte Ukraina i våre forbønner. Jeg er full av beundring for landets kristne befolkning som fortsetter å samles til gudstjenester og driver hjelpearbeid midt under krigens redsler. Jeg takker også Gud for den bistand de får fra europeiske kristne og deres misjonsorganisasjoner, flere av dem norske. La oss ta godt imot og ta vare på sårbare ukrainske flyktninger som har kommet til landet vårt.

Slava Ukraini

Mumlende bønn

Jeg går rundt og mumler - og det er helt bibelsk! I Salme 1 leser vi i Kjell Arild Pollestads oversettelse: "Salig den mann som ikke går i gudløses råd, ikke står på synderes vei, ikke sitter i spotteres lag, men har sin lyst i Herrens lov og mumler hans lov dag og natt. Han er lik et tre, plantet ved rennende vann, som gir sin frukt i sin tid og løvet visner ikke - han lykkes i alt han gjør." (v.1-3)

I andre oversettelser brukes ordet 'grunner' på Herrens lov. Ordet kommer av det hebraiske ordet 'hagah', som kan oversettes 'grunne','reflektere', 'stønne', 'mumle', 'gruble', 'lage en stille lyd som i et sukk', 'meditere over noe, mens man gjentar ordene'.

Ifølge studieutgaven til Bibelen Guds Ord innebærer det i jødisk tenkning 'å meditere eller grunne på Skriften at man gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte, mens man fullstendig stenger ute alle ytre distraksjoner. Fra denne tradisjonen kommer en spesiell jødisk form for bønn, kalt daven eller davening. Den innebærer at man fremsier tekster, ber bønner med sterk innlevelse mens man nikker eller vugger fram og tilbake. Sannsynligvis går denne formen for meditasjonsbønn helt tilbake til Davids tid.' ( Bibelen Guds Ord Studieutgave, 1.opplag 2007, side 655 ) 

Så mumling har fått en ny betydning for meg. 
 

Kjent og elsket innenfra

 Når et menneske åpner seg for Jesu blikk og lar lyset trenge inn, da skjer det et under. Lyset avslører det urene i menneskers hjerte, men dette urene blir forvandlet til lys. Når du avslører ditt mørke for Jesus, forvandler han det til lys.

Jesus kjenner oss ikke bare utenfra, slik en lege kjenner pasientenes sykdommer. Da kunne han ikke befridd oss helt fra vår indre ensomhet. Men Jesus kjenner oss innenfra. Han har opplevd det vi opplever. Jesus vet av egen erfaring hvor fristende den kan være, den veien som ikke er Guds vei. "Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,18).

Jesus har ikke syndet. Likevel har han båret hele menneskehetens synd på skuldrene sine. Ikke som en fremmed byrde so tross alt ikke berørte hans innerste. Nei, han har båret synden i sitt hjerte. Synden har trengt inn i ham. Han har kjent på hvor vondt synden gjør, og det har han kjent mye mer enn en hvilken som helst synder. Hans natur var å være ett med sin Far. Derfor kan vi ikke fatte hvor grusomt det var for ham å være forlatt av Faderen.

Jesus kjenner oss innenfra. Ingen kjenner oss så godt som han. Han er den eneste som kan forvandle vårt mørke til lys. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 70

Unikt: Messianske jøder og kristne arabere forenes i bønneopprop for Israel

 Et stort antall ledere for den messianske bevegelsen og den kristne arabiske bevegelsen i Israel har blitt enige om tre dager med bønn og faste for landet sitt, med start denne søndagen.

«Israels ubeskyttede sørgrense var en refleksjon av en illevarslende åndelig virkelighet», skriver pastorene i appellen, der de oppfordrer alle Jesus-troende til å delta.

Over 35 israelske pastorer, både messianske jøder og kristne arabere, har startet tre dager med omvendelse, bønn og faste for landet sitt, 25. til 27. februar. I et brev oppfordrer de alle Jesus-troende i Israel til å komme sammen for Gud i ydmykhet og be for situasjonen i landet.

Lederne konstaterer at situasjonen er desperat og at staten Israel går gjennom det som kan være den mest kritiske tiden i sin historie siden opprettelsen i 1948, med angrepet fra Hamas 7. oktober i fjor, med krig på flere fronter og alvorlig press og krav fra USA og andre land.

«Israels ubeskyttede sørgrense var en refleksjon av en illevarslende åndelig virkelighet, at våre åndelige porter var åpne og ubeskyttede slik at Satan bittert kunne angripe oss på grunn av synd i vårt land», skriver pastorene i oppropet.

Pastorene mener at noen av årsakene til at Israel har mistet en del av Guds beskyttelse er splittelse og fiendskap innad i landet, aborter, seksuell umoral, stolthet, en form for avgudsdyrkelse med nyåndelige elementer og avvisning av Guds suverenitet.

Den første dagen med faste og bønn vil bli viet til personlig omvendelse, den andre dagen til omvendelse og bønn for de Jesus-troende i landet. Ifølge initiativtakerne til kallet handler det om utilgivelse, splittelse og mangel på syndsbekjennelse innenfor og mellom messianske menigheter, samt mellom ledere.

På den tredje dagen vil de troende stå sammen for Gud og be om tilgivelse for Israels folks synder.

En av pastorene som signerte appellen er Avi Mizrachi, pastor i den messianske kongregasjonen Adonai Roi i Tel Aviv og administrerende direktør for Dugit Outreach Center i byen. Han forteller verden i dag at han er en del av en gruppe lokale israelske pastorer som har bedt for landet deres en gang i måneden i åtte år.

Fra den gruppen har bønneinitiativet 25. til 27. februar vokst. Og hver dag kommer flere pastorer til som ønsker å være en del av dette.

- Dette er veldig viktig. Jeg tror vi lever i en profetisk tid, sier han, og snakker om oppfyllelsen av Guds løfte om å bringe sitt folk tilbake til landet.

Fra 600 000 jøder i Israel i 1948, har antallet vokst til mer enn syv millioner i dag.

Trinn to i Guds plan er å utgyte sin Hellige Ånd over Israels folk og gi dem et nytt hjerte, sier Mizrachi. Det er det de bedende pastorene ønsker å se skje enda mer, også blant arabere.

Kristi kropp i Israel har vokst mye de siste 30 årene, fra noen hundre troende til mer enn 20 000 og rundt 500 menigheter, forklarer han.

– Yeshua (Jesus) er vårt eneste håp. Vi beveger oss mot endetiden og vi vet at verden vil bli mørkere, med flere og flere kriger i Midtøsten. Men Gud kaller oss som troende i Israel til å la sitt lys skinne og vise veien til sitt folk.

- Fra Världen idag/journalist Ingrid Byström/norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (c)

Vil du at tjenesten vår skal fortsette? Da trenger vi din hjelp

 Vil du at vi skal fortsette med å besøke menigheter hvor Bjørn Olav kan forkynne og undervise i Guds ord?^Da trenger vi din hjelp. Den trofaste bilen vår trenger ny registerreim og andre helt nødvendige reparasjoner for å få den EU-godkjent. Det er en 2012 modell. Vi er helt avhengig av bilen, både i tjenesten og privat, blant annet for å få med oss Bjørn Olavs elektriske rullestol.

Verkstedregningen er såpass stor at vi klarer den ikke alene, og uten bil kommer vi oss ikke til de menighetene og kirkene hvor Bjørn Olav etter planen skal preke i år, og da stanser tjenesten opp.

Du som kjenner for at du vil gi et beløp til dette kan bruke:

vipps 90525875

eller konto: 1604.04.04345 White Field Mission.

På forhånd takk for ditt bidrag.

Den siste tid er en profetisk tid

 Jeg tror at Skriften forutsier at den siste generasjonen på jorden før Herrens gjenkomst vil være djupt profetisk. En betydelig del av den profetiske Skrift vil bli oppfylt i denne siste generasjonen i tillegg til mysterier og åpenbaringer beseglet i Daniels dager for å bli åpenbart ved «endens tid» (omega-tid).

En av hovedhensiktene med dette, tror jeg, vil være å innrette folk til å bli «guddommelige delaktige i Hans veier». Tilbake i 1995 profeterte Paul Cain (bildet) over meg noe jeg aldri har glemt. Han profeterte viktigheten for ledernes Herre som vil instruere Guds folk i «hans veier». Israel så Guds kraft og gjerninger, men Moses forsto hans veier.

Dette innebærer en forståelse av ikke bare den utrolige fremvisningen av Guds kraft, men også grunnen til at den er sendt. Forstå hans hjerte, hans ønsker og hans motivasjoner. Dette tror jeg er relatert til å søke Herrens ansikt og hans indre … Hans hjertes ønsker.

Måtte vi gå inn i den sesongen for å forstå Guds veier og posisjonere oss for å samarbeide med himmelen for å vise ikke bare hans makt, men hans guddommelige egenskaper.

- Paul Keith Davis/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Troner

 Som regel bruker jeg ganske mye tid i Åpenbaringen. Jeg synes det er fascinerende og relevant for dagens omstendigheter. I Åpenbaringen 2 og 3 oppdager vi de forskjellige belønningene som gis til de som oppnår posisjonen "seiersvinner" De som er seirende over den religiøse strukturen/ånden som motsetter seg Sannheten og "troen som en gang for alle ble overlevert til de hellige."

En av de mest bemerkelsesverdige er gitt i den laodikeiske tidsalder fremhevet i Åpenbaringen 3:21 – Den som seirer, vil jeg gi ham å sette seg ned med meg på min trone, slik jeg også vant og satte meg ned med min Far på hans trone.

For et fantastisk løfte! Muligheten for å sitte sammen med Herren på hans trone gis til de som beseirer den falske ånden som etterligner kristendommen og søker å lede mennesker bort fra kunnskapen om sannheten. Det er disse som nå forberedes til å "regjere og regjere" med Kristus fra posisjonen til hans trone. Disse åndelige virkelighetene er ønskelige for dem som er født av Ånden og er åndelig anlagt.

Ingen tvil om at vi alle ønsker å høre Herren si, "godt gjort gode og trofaste tjener." Ved å forbli trofaste mot Guds åpenbarte ord vil vi oppnå den fantastiske velsignelsen. Det foregår en kamp for sannheten. Herren søker dem som har utviklet stor følsomhet og lydhørhet for hans nærvær og hans ord. Disse vil være forløperne til "tiden som kommer" og lede oss inn i denne nye tjenestemodellen som til slutt vil kulminere med Herrens gjenkomst.

​- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c). Illustrasjon: Den profetiske seeren, apostelen Johannes

Hva karakteriserer den siste menighetstiden?

Den siste menighetstiden som er fremstilt i Åpenbaringen 3, er Laodikea. Dette er tydeligvis den tidsalderen som best skildrer de siste 120 årene av kirkehistorien. I den er det en selvevaluering som finner sted som resulterer i at et folk føler at de er "rike, har blitt velstående og trenger ingenting." Likevel, innenfor den alderen er det en rest med en motsatt vurdering. De som er desperate etter Gud på et nivå få har vært vitne til.

Det er med denne gruppen Herren har forberedt seg på å gjøre noe ekstraordinært. De er ikke fornøyde åndelig, men søker noe langt utover ethvert nåværende uttrykk for Gud på jorden; Den siste dagsutgytelsen som vil resultere i den store høsten. (i de siste dager vil jeg utgyte av Min Ånd)

Jeg tror en stor del av dette vil være en demonstrasjon av oppstandelseskraft og helbredelse som aldri før har vært vitne til i kirkehistorien. En siste visning av Guds kraft som bringer oss inn i kulminasjonen av alle ting. Dette er Omega-utgytelsen.

Som Judas skildret i det tredje verset, er det de som «strider oppriktig» (for å kjempe hardt) for denne troen som en gang for alle ble levert gjennom de apostoliske fedre.

 - Paul Keith Davies/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Å bare være til for Jesus

Jeg vokste i troen, men opplevde samtidig at jeg ble slukt av en 'kirkekultur' i stedet for å være opptatt av Jesus. Jeg hadde begynt å arbeide for Jesus. Det er ikke feil å arbeide for Jesus, men det blir feil hvis vi ikke har tid til å være sammen med Ham. Jeg arbeidet for Ham, men var Jesus med i det? Jeg kan ikke huske at Han noen gang hadde bedt meg om å arbeide for Ham. Det han hadde bedt om, var at jeg skulle være i Ham og være sammen med Ham. 

Den guden jeg hadde som muslim, forventet at jeg skulle arbeide for ham, drepe, lyge, stjele og bedra på hans vegne. Men Jesus sa aldri at vi skulle arbeide for Ham. Likevel fant jeg at jeg bare arbeidet og aldri hvilte. I Matteus 11,28 står det at Jesus sa: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg vil gi dere hvile." Hva var det jeg manglet? Jeg hadde vokst opp med en religion som tvang en til å gjøre sånn og sånn. Jeg var bundet i gammel tankegang. Derfor misforsto jeg det kirken forsøkte å si når den oppmuntrer til tjeneste. Jeg snublet fremover. Min nye tro holdt på å bli en lovreligion.

Når jeg forsøkte å gjøre en tjeneste, var det som om Jesus manglet i den, men jeg følte meg elendig uten Ham. Gleden forsvant, selv om jeg leste Bibelen hver dag, gikk til kirken to ganger i uken og hadde husfellesskap en gang i uken. Hva var problemet? En dag da jeg kom hjem, la jeg meg skuffet og motløs på sengen. Jeg sa ganske enkelt: 'Herre Jesus, jeg savner deg.' Straks etter kom Hans herlighet inn i rommet, og Han spurte: 'Maryama, gjorde du store ting for meg da jeg fant deg?' 'Nei, Herre, da var jeg i dårlig forfatning', svarte jeg. 'Hvorfor prøver du da å imponere meg med dine gode gjerninger nå?' Hjertet mitt sank i meg, og med tårer svarte jeg: 'Herre, jeg trodde du ville elske meg enda mer.'

- Maryama fra Somalia i boken: 'En ny dag gryr i Somalia', av Stig Magne Heitmann, Ventura forlag 2022, side 37-38
 

Den Hellige Ånds lengsel er å åpenbare Jesus

 Den Hellige Ånd lengter etter å åpenbare Jesus for denne verden, og Han ønsker å gjøre det gjennom et folk som har overgitt seg til Ham. Selviske mennesker kan ikke åpenbare hvem Jesus er. Overgitte mennesker kan. Derfor ser Han kontinuerlig etter overgitte mennesker, etter et ja. 

- Fra en tale holdt av Bill Johnson/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Enhetens pris

 Charles Wesley skrev et brev til George Whitefield. De vokste opp sammen. Så oppsto det teologiske uenigheter og de gikk hver sin vei. I brevet skrev han dette: "Vi elsket mer når vi visste mindre!"

Hele livet har jeg lagt merke til dette: når mennesker som elsker hverandre og står sammen i tjenesten, jo mer de vokser inn i sin tjeneste, jo mer vokser de fra hverandre. For det synes som om vi elsker mer jo mindre vi vet.

Det betyr ikke at vi omfavner uvitenhet, men at vi står ansikt til ansikt med omkostningene ved enhet. Hva innebærer det å leve? Det betyr at noe koster. Det innebærer at jeg må gi opp noen av mine rettigheter, noen kjepphester. Det betyr ikke at jeg kompromisser med sannheten.

Jeg vil oppgi min egen visjon for å verdsette det han verdsetter. Han verdsetter enhet så mye at han var villig til å utholde alt det han gikk gjennom for å gjøre det mulig at vi skulle oppleve et overnaturlig nærvær og gaver som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd nyter sammen. At vi vil erfare den realiteten når vi erfarer enhet sammen. 

- Hentet fra en tale av Bill Johnson. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Gud er en ild

 ~Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og indre deler.

Derfor, hvis vi føler i våre hjerter kulden som kommer fra

djevelen - for djevelen er kald - la oss påkalle Herren. Han vil komme for å varme våre hjerter med fullkommen kjærlighet, ikke bare til ham, men også til vår neste, og kulden til ham som hater det gode vil flykte for hans åsyns hete.~

Hl. Serafim av Sarov/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Hva skjønnhet er

 De spurte en ortodoks kristen kvinne hva som gjorde henne så vakker, mens hun ikke brukte kosmetikk. Svaret var dette:

– For mine lepper bruker jeg sannheten.

- For min stemme bønnen.

- For mine øyne, sympati.

- For mine hender veldedighet.

- For ansiktet mitt, rettferdighet.

- For mitt hjerte kjærlighet.

De stille i landet

For en tid tilbake leste jeg en riktig hånlig og ikke så lite overbærende kommentar i et kommertarfelt i en kristelig avis. Vedkommende undret seg over hvilken 'nytteverdi' et menneske har som har valgt å trekke seg tilbake i bønn, og stillhet. Han som skrev dette skulle bare visst! 

Jeg takker virkelig Herren for de mange Han har kalt til et tilbaketrukket og stillferdig liv. Tenk hvilken innsikt de får i Kristi mysterium og Kristi lidelsessamfunn, de bønnesvarene de opplever, de daglige erfaringene av Herrens nærvær, velsignelser uten tall. De lever enkle liv, er bofaste og reiser sjelden. De er ukjente for de fleste, men de bærer hele lokalsamfunn og land  i deres forbønner. De er de stille i landet. Den beønning som venter dem, er stor.
 

Hva er ditt motiv

 "Det eneste akseptable motiv for Gud, er at alt skjer til Guds ære. Mye av det som skjer i kirken i dag, gjøres av mennesker for deres egen ære. Kirkens største problem er personlige ambisjoner. Den største kirken, den lengste adresselista, flest helbredelser. Alt vil bli brent opp, fordi motivet er galt." 

- Fra en tale av Derek Prince, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)