"Jeg sover, men mitt hjerte våker. Da høres min elskedes røst - han banker på: Lukk opp for meg, min søster, min kjæreste, min due, du fullkomne. For mitt hjerte er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper." (Høy 5,2)
Hvile - men samtidig hjertes uro, som våker! Det er det normale kristenliv. Hvilende i Kristi fullbrakte frelsesverk, men med en årvåkenhet mot den åndelige søvn, mot kompromisset, mot å falle i synd. Troens hvile og forsikring om at det står vel til med min sjel, hvor all kjødelig aktivitet har opphørt. Bruden har vært på myrraberget, hun lever i lidelsesamfunnet med Kristus. Men hjertet våker.
Da - i den hvilende stilling - i stillheten og roen høres Brudgommens stemme! Ikke i larmen og mylderet. Da høres Den elskedes stemme. Ikke i ilden, stormen, men i den skjøre stillheten! Den stille susen. Da er det at sjelens elsker banker på hos oss.
Kunne vi bare lære dette!
Vi som søker tilfredsstillelse så mange steder. Kunne vi bare bli stille nok til å høre den vare bankingen og stemmen som sie: lukk opp! For Brudgommen stormer ikke inn døren, ei heller banker Han kraftig på vår hjertedør. Vi må våke for å høreceen, så varsomt banker Han på! Bønn er ikke noe annet enn dette: å lukke Jesus inn. "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg." (Åp 3,20) Det er vi som må åpn døra, "OM VI HØRER HANS RØST..." Ikke 'når', men 'om'.
"For mitt hode er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper..." Hvem er det som kommer midt på natten? "Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!" (Matt 25,6)
Bare den som har vært utendørs hele natten har hodet fullt av dugg! Dette er Jesus som kjemper hele natten i bønn i Getsemane: "Han har i sit kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden..." (Hebr 5,7)
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar