I går tenkte jeg mye på den hellige Serafim av Sarov, eller Undergjøreren, som han også kalles. Det har nok sammenheng med drømmen jeg hadde natt til lørdag, og som jeg gjenga på bloggen og på Facebook i går. Serafim hadde nemli nær kontakt med skogens dyr der inne i de djupe Sarov-skogene i Russland. Dyr fra skogen strømmet til skogskoia hans, og han matet dem med brød. Han ble spurt om hvor han kunne skaffe nok mat til dem alle. Han svarte at det alltid var nok mat til dem i kurven.
En dag så Matrona, en nonne, fader Serafim sitte på en trestamme i selskap med en bjørn. Livredd slapp hun ut et skrik. Staretsen snudde seg og så henne, klappet dyret og sendte ham bort. Så inviterte han Matrona til å komme og sitte ved siden av ham. «Men», forteller Matrona, «vi hadde knapt satt oss ned før bjørnen kom tilbake fra skogen og kom og la seg vedstaretsens føtter. Jeg ble like livredd som før, men da jeg så fader Serafim, ganske ubekymret, behandle bjørnen som et lam, stryke ham og gi ham litt brød, ble jeg rolig. Jeg så på min åndelige far og ble blendet av synet av ansiktet hans som for meg virket fullt av lys og som en engels. Da jeg ble helt beroliget, ga staretsen meg et stykke brød og sa: «Du trenger ikke være det minste redd for ham, han vil ikke skade deg.» Så jeg rakte frem brødet til bjørnen, og mens han spiste det, var det en slik glede å gi ham mat at jeg ønsket å fortsette med det. Da han så hvor mye jeg likte det, sa fader Serafim: «Husker du historien om hellige Hieronymus som matet en løve i ørkenen? Vel, her har vi en bjørn som adlyder oss.» Jeg utbrøt: «Søstrene ville dø av skrekk hvis de så et slikt syn!» "De vil ikke se det," svarte Staretz. Så, "Jeg ville vært veldig trist hvis noen drepte ham," fortsatte jeg. «Ingen vil drepe ham, og ingen unntatt deg selv vil se ham,» svarte faren.» Matrona gledet seg allerede ved tanken på å fortelle søstrene om det, men staretsen, som leste tankene hennes, sa til henne: «Nei, min glede, du skal ikke fortelle det til noen før elleve år etter min død. Da vil Gud vise deg hvem du skal fortelle det til.’
Og slik skjedde det: en dag kom da Matrona noen år etter farens død gikk forbi et kunstneratelier i klosteret; han jobbet med et portrett av faren i skogen på en trestamme. «Å», sa hun, «du må virkelig male bjørnen!» Hvilken bjørn?» spurte kunstneren overrasket. Så fortalte Matrona ham historien og husket stareten’ ord. Elleve år hadde gått.
To andre nonner var også vitne til en slik scene: Fader Serafim satt på en stokk, da det plutselig kom ut av skogen en enorm bjørn på bakbena hans. Nonnene ble ganske forskrekket. Den eldste sa: «Misha, hvorfor skremmer du de foreldreløse barna? Du bør gå og få en slags trøst, ellers har jeg ikke noe å unne dem.» Bjørnen kom tilbake på to timer og hadde med seg en frisk honningkake, dekket med blader. Den eldste tok honningen, ga ham et stykke brød og ba ham gå.
Fra St. Seraphim Wonderworker of Sarov and His Spiritual Heritage av Helen Kontsevich (St. Xenia Skete
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar