"Hvor vakker du er, min kjæreste! Hvor vakker du er! Dine øyne er duer bak ditt slør. Ditt hår er som en flokk av geiter som leirer seg nedover Gilead-fjellet (bildet)." (Høy 4,1)
Som en overskrift over det fjerde kapitlet i Høysangen kunne vi satt: Romanse i himmelen! Vi minnes apostelens ord i Ef 2,6: "Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Jesus Kristus."
I himmelen, har vi altså tatt sete med Ham i en velsignet hvile. Nå åpner Herren sitt hjerte for sin brud, sin elskede. Bruden som har tilbragt tid i ødemarken, er nå trolovet og i enhet med sin Elskede i det himmelske, og vandrer ydmykt med Gud; mer sensitiv overfor synd, mer ærlig i sin bekjennelse av den, mer bevisst Guds hellighet. I stillheten som fulgte oppholdet i ødemarken, har hun lært seg til å være stille innfor Herren. I sine tidligere dager, når hun ivrig lengtet etter å kjenne Ham, var det hun som sto for mesteparten av snakkingen. Han snakket sjeldent og kortfattet. Faktisk, ga hun Herren ingen anledning til å si noe. For mange kan bønn bli en enveiskommunikasjon, hvor man tømmer sitt hjerte for alle sine behov og alle sine spørsmål. Slik er ikke fellesskapet med Gud ment å være. Det er et vennskap, som består av en samtale mellom to parter. Hvis vi står for snakkingen hele tiden, får vi sjelden tak i hva Herren har å si. Bruden trådte inn i Hans nærvær, og begynte umiddelbart å snakke. Nå blir hun kjent med Hans stemme. "Bare i håp til Gud vær stille, min sjel, for fra ham kommer mitt håp." (Salme 62,6)
Nå lærer bruden seg betydningen av stillheten, av å lytte til Hans stemme og Brudgommen gjør at hun føler seg vel. Han taler ut fra dypet av det guddommelige 'hysj', stillheten og ærbødigheten som finnes hos Gud. Bruden har jo del i guddommelig natur: "Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur..." (2.Pet 1,3-4a)
Brudgommen sier til bruden: "Hvor vakker du er min kjæreste!" Og for at hun virkelig skal få det med seg gjentar han det: "Hvor vakker du er!" 'Vakker' kan også oversettes 'fager'. Det er den Evige 'Jeg er' som taler, og det er som om man hører et ekko fra skapningens morgengry: "Bli lys! Og det ble lys." (1.Mos 1,3) Gud talte, "og det ble slik." (v.7)
Det er brudgommen som synger lullabyes til sin elskede. Hun er Hans elskede skatt, Hans kjæreste, det viktigste i Hans liv.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar