Den handler om mot, troens mot, som nesten tar pusten fra meg. Om en nonne, søster 'Rose', som har kommet seg ut av den sønderskutte byen Aleppo, men som vil tilbake dit. Tilbake til de som er så fattige at de ikke har mulighet til å komme seg vekk fra krigens redsler. Til barna som hun er lærer for.
Til tross for den store faren for hennes eget, som å reise tilbake innebærer, velger søster 'Rose' dette. Det er hennes kall. Om hun så skal dø med de som lider i Aleppo.
Hva driver et menneske til å velge å gjøre noe slikt som dette?
Kjærlighet til Jesus. Og dermed kjærlighet til sin neste. For søster 'Rose' er hennes tro verd å dø for.
Redaktør Fure beskriver krigenes grusomheter som rammer sivilbefolkningen. Om kirker som ødelegges. Om mangel på mat. Om regelrett sult. Men også om mye kjærlighet, ikke minst fra disse nonnene til muslimske barn og deres foreldre. Om foreldre som ikke lenger har penger til å betale for skoleundervisningen, og om uselviske nonner som ber dem heller om å bruke pengene til å kjøpe mat til barna.
Det er en historie så gripende at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. En historie ikke bare om mot, men også om tillit. Tillit til at Gud bevarer og trøster og styrker midt i det djupeste mørke som denne forferdelige krigen innebærer.
Det er også en historie om forskjellen på kristne som elsker, og om islamister som hater. Om lys og om mørke. Jeg er sikker på en ting - lyset vinner til slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar