Akkurat slik var de - fjellene jeg så i drømmen! Som om de var farget røde av blod. I drømmen var jeg i et reisefølge i et kupert landskap. Vi gikk langs en sti. Etter en stund ble stigningen bratt. Jeg trillet en sykkel. Vi kom frem til et lite tettsted. Her måtte vi gjøre et valg. Veien delte seg. Den ene førte nedover i et dalsøkk, den andre brattt oppover. Vi valgte den bratteste. Etter å ha gått en stund førte denne veien inn i en ganske mørk tunnel. Det var tid for å sette fra seg sykkelen.
Tunnelen var lang, men i enden av den fikk vi se veien sno seg i fjellsiden høyt der oppe. Det kom flere tuneller og etter det vi kunne se ganske så luftige passsasjer.
Da hører jeg en stemme si: "Snu! Tiden er ikke inne!"
Det er da jeg kommer ut av tunnelen jeg gikk gjennom og ut i lyset at jeg så de røde fjellene!
Hele landskapet var badet i rødt, og fjellene skinte, som på bildet. Jeg ble dratt mot dem. I dette landskapet hadde jeg vandret.
Når jeg skriver ned denne drømmen kommer jeg til å tenke på ordene fra Åp 12,11: "De har seiret over ham ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."
10.12.22
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar