fredag, desember 09, 2022

Mørke og lys i endens tid - gigantisk shofar minner om profetisk begivenhet


Det er kaldt og mørkt ute denne desemberdagen i 2022 i det morgenlyset får overtak og fordriver mørket, og sollyset forgyller åsene og landskapet i byen hvor jeg bor. Det som skjer denne dagen skjer for meg i både bokstavelig og i overført betydning. De siste dagene har jeg nemlig publisert flere artikler om det utilslørte norske jødehatet, om hatkriminaliet mot jøder i New York og om antisemittiske holdninger blant de politiske partiene på Stortinget. De er virkelig sant profetiske ordene fra Jesaja 60,2 og oppfylles rett foran våre øyne i disse dager: "Se, mørke dekker jorden og det er belgmørke over folkene..." Men ordene fra Jesaja inneholder noe mer, et løfte som er gitt til Israel og til Jerusalem: "... Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg. Folkeslag skal vandre til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg."  (v.2b-3)

29.november i år var det ganske nøyaktig 75 år siden et vedtak ble gjort i FNs generalforsamling som var av profetisk og historisk betydning for verdenshistorien. Denne dagen i 1947, 9000 km. mot vest, i Flushing Meadows, New York, stemte 33 nasjoner, 72 prosent av medlemmene av FN, for å gjenføde den jødiske staten. Den siste jødiske staten var blitt ødelagt av romerne 2000 år tidligere. Romerne endret navnet på landet til "Palestina." Profetordene fra Jes 66,8 gikk i sin bokstavelige oppfyllelse: "Hvem har hørt slikt? hvem har hørt slike ting? Kommer et land til verden på en dag..."

Jøder i hele det britiske mandatsområdet samlet seg om radioapparatene sine og talte ivrig hver stemme etter hvert som de kom inn. Jødisk historie ble skapt. Da den endelige opptellingen fant sted forløste det en eksplosjon av spenning, en overflod av lykke. Biler stoppet. Folk kom seg ut. Det var dans overalt.

ETTER omveltningene under andre verdenskrig, aksepterte FN en ny verden av fred gjennom etniske befolkningsoverføringer. Tjue millioner muslimer og hinduer ble med makt skilt over Britisk India. Tolv millioner etniske tyskere ble fjernet fra Øst-Europa. 

Jødene ble ikke berørt. Seks millioner hadde blitt utryddet i Holocaust. De jødiske overlevende, et forferdelig FN-problem, forsvant i leire for fordrevne personer. De var deprimerte og uønsket av noen. De fleste ville til Israel. Britene og araberne ville ikke la dem. De 600 000 jødene som bodde i det obligatoriske Palestina var mer enn nok for dem.

FN løste det jødiske problemet, og stemte for ytterligere å dele den lille gjenværende delen av det mislykkede britiske mandatet for Palestina fra første verdenskrig som ikke allerede var gitt til araberne. FN delte de 20% som var igjen mellom araberne og jødene.

I hemmelighet arbeidet den jødiske diasporaen tungt for avstemningen. Et partnerskap hadde dannet seg for å støtte avstemningen. Noen land stemte for den jødiske staten fordi det var det riktige å gjøre; andre på grunn av skyldfølelse etter Holocaust.

Jødene i Palestina, de statsløse Holocaust-overlevende som vant til i europeiske DP-leirer, godtok jublende FN-vedtaket. Det gjorde tragisk nok ikke araberne. Resolusjonen påla Storbritannia å forlate Palestina om seks måneder.

For jødene var avstemningen en drøm som gikk i oppfyllelse. For første gang på 2000 år kunne de være herrer over sin egen skjebne. For de 600 000 jødene i Palestina, midt i deres glede, visste de at det betydde en veldig blodig realitet. Fem arabiske hærer invaderte etter erklæringen om Israels uavhengighet 15. mai 1948. Verden forventet at jødene skulle bli utryddet.

Et nytt partnerskap oppsto mellom diasporaen og Israel – et partnerskap som ikke eksisterte, og ikke kunne eksistere under Holocaust. Penger, forsyninger og våpen begynte å renne inn, og unngikk den britiske embargoen.

Israel manglet alt det trengte for å forsvare seg. Det hadde ingen luftvåpen, marine, panserkorps; heller ikke en sammenhengende kommandostruktur. Fem tusen jøder – og en liten kjerne av ikke-jødiske utenlandske frivillige, de fleste med omfattende militær trening – klarte å komme inn i landet. Sammen snudde partnerne fra diasporaen og Israel krigen i den begynnende jødiske statens favør.

Nå er et minnesmerke reist (bildet) for å markere denne milepælen ikke bare i jødisk historie, men i verdenshistorien. Den kjente Jerusalem-skulptøren Sam Philipe, ble engasjert. Philipes design var inspirert av det bibelske sitatet, «Og på den dagen skal et stort ramshorn lyde; og de forvillede som er i Assyrias land og de fordrevne som er i Egypts land, skal komme og tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem» (Jesaja 27:13).

På en sandbakke i Netanya med utsikt over den trafikkerte kystvei 2,  er dette minnesmerke med et gigantisk shofarhorn pekt mot Jerusalem reist. Den er montert på to støttesøyler som er malt himmelblå, flankert på hver side med 3 meter høye tall "1947", og montert over en base med flaggene til 33 nasjoner. 

Foto: Skjermdupp fra Facebook.

Ingen kommentarer: