Rom, keiserhovedstaden i imperiet, for ikke å snakke om keiseren selv - Nero - må ha vært fryktinngytende. Nero var romersk keiser i perioden 54-68, og den siste keiseren i det julisk-claudiske dynastiet. Han kom til keisermakten i ung alder og er kjent for å ha utviklet seg til en tøylesløs og grusom keiser som til slutt ble styrtet. Ikke minst de første kristne ble utsatt for hans raseri.
Hva hadde de første kristne å stille opp med overfor Romerrikets undertrykkende maktsfære? Hva var deres budskap? Hva konsentrerte de seg om? Og hva kan vi lære av dem i forhold til våre tiders despoter og regimer, konger eller presidenter? Apostelen Paulus gir oss et svar i prologen til Romerbrevet, brevet som er stilet til den gryende kristne forsamlingen i selveste imperiets sentrum - Rom. I denne byen med all sin groteske avgudsdyrkelse, ikke minst forsøket på å guddommeliggjøre keiseren og tilbe ham, fantes det lys i det beksvarte mørket: en kristen menighet. Sannhetens støtte og grunnvoll. Ikke et parti, ikke en politikk, men en forsamling, en menighet. Det er blitt så stort for meg i det siste.
Det er til denne menigheten han avdekker hva han forkynner. Det er de gode nyhetene om Guds rike! Det er budskapet om korset og korsets kraft.
"Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium." (Rom 1,1) I enkelte oversettelser står det: 'utskilt til Guds evangelium'. Adskilt, satt til side, innviet for en eneste ting: evangeliet. Ikke noe annet. Ikke for å forkynne og bruke tiden på verdslige anliggender, som politikk, men evangeliet. Og Paulus undertreker hvilke gode nyheter det er snakk om: "Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige sønn ved oppstandelsen fra de døde." (Rom 1,2-5)
Apostelen Paulus representerte et annet rike enn Imperiet. Han kom ikke for å døpe et imperium og kristne det. Det var først i det 2.- til det 5. århundre at kirken omfavnet det Jesus hadde avvist og gjorde den kristne tro til statens religion. De første kristne døpte ikke et imperium, men de døpte mennesker som var kommet til tro på Jesus som deres Frelsrr og Herre, som et radikalt brudd med alt det dette Imperiet representerte. Ved dåpen ble de borgere av et annet rike - Guds rike, med diamentralt andre verdier enn denne verden.
Sammenblandingen av stat og kirke er en vanhellig allianse. Derfor representerer 'trumpismen' en av vår tids største forførelser, hvor kristne hyller en statsleder og tror at han skal skape Guds rike på jorda. Apostelen Paulus og urkirken omfavnet ikke Imperiet, de kjempet ikke for at samfunnet skulle endres ved keiserens signatur, nei de gjorde en eneste ting: De forkynte EVANGELIET. Og på en generasjon snudde de hele dette imperiet på hodet. Kun gjennom proklamasqjonen av evangeliet. De kjempet ikke om å innføre Guds rike gjennom politiske vedtak, men gjennom forkynnelsens dårskap.
Har vi så liten tro på den iboende kraften i evangeliet at vi har mistet troen på det? Slik at vi allierer oss med politiske krefter for å kjempe for et stykke jord, for grensemurer? Må evangeliet spices opp? Står det ikke på egne bein? Må vi legge noe til?
"For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium," skriver Paulus og så legger han til: "for det er GUDS KRAFT til FRELSE for hver den som tror..." (Rom 1,16)
Tror vi det - eller har vi gitt etter og tror at vi må alliere oss med statsledere for å kristne verden?
I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den første kristne tiden, forfølgelsen under keiser Nero og det budskapet de første kristne formidlet.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar